Klagemål!

[Gjest StoreSky]

OBS! Dette er kun ett klagemål! Hjalp ikke å skrive i dagboka, så jeg letter meg her også!!!

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ

AAAAAAAAAARRRRRRRRRRRR

GGGGGGGGGGGGHHHHHHHHHH!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Hmm, hjalp det? Ikke det nei, eller, ble jo litt humrende over hvor barnslig jeg er!!! :-?

Lurer på om jeg skal slutte med p-pillen, se om det hjelper... men det blir liksom litt; "vi har en dårlig periode i vårt forhold, så da må JEG gjøre noe med det"

Hvorfor kan ikke menn (dvs MIN samboer da...) se at det er noe som heter å engasjere seg i sine nærmeste ve og vel? At andre (dvs jeg..) kanskje i perioder trenger LITT ekstra oppmerksomhet, hjelp hjemme, ganske enkelt TRENGER at han er det for MEG??? Må jeg si det til han????

Hodet mitt er helt fullt, er det han det gjelder, datteren vår, eller jobben, eller vennene mine?? Klarer ikke sortere, men kjenner at lunta blir kortere og kortere og det går utover spesielt gubben og datteren vår... :cry:

Skal livet bare være slik? Stå opp, gå på jobb, lage middag, se på TV? Enkelte ganger gå ut, møte venner? Kanskje trene -hvis man ha tid OG overskudd? Vil helst sove eller bare lese bøker, drømme meg bort...

Når vi krangler er det alltid meg som har feilen, jeg er sur og negativ -da blir han også det. Men jeg mener at ting gjerne henger sammen... Når han ikke gjør husarbeid, sover lenge om morgenen, klager når jeg ber han gjøre noe - DA BLIR JEG LEI JA! Også gi meg oppmerksomhet og kos når han vil ha sex.. og ellers bare når HAN trenger og har lyst på kos. Bare ser på tv hele kvelden...

Ser jo at dette er noe som vender tilbake med hypige mellomrom.. men ...."mange har det jo værre ikke sant?" "alle forhold går nedover i perioder, det skal være sånn" MEN er det alltid MITT ansvar å bygge opp forholdet? Være blid og snill, lage middag, ordne felles frokost for alle, handle god mat, ha oversikten i familien??????????????????????

Takk for meg.

[Gjest Gjesta]

MEN er det alltid MITT ansvar å bygge opp forholdet? Være blid og snill, lage middag, ordne felles frokost for alle, handle god mat, ha oversikten i familien??????????????????????

Nei!

[Gjest tvilling?]

Da jeg leste innlegget første gangen tenkte jeg: " har jeg skrevet dette? - det kan jeg ikke huske"

:-)

Dette kunne vært tatt ut av min virkelighet. Men bortsett fra det så hjalp det ikke så mye å vite at andre har de samme problemene.

Vi får ha som nyttårsforsett at vi skal bli mere bøllete i 2005, at nå er det slutt på å være snill jente.

Fram med hurpegenet!!!

[Gjest Anonymous]

Som om jeg skulle ha skrevet det selv!!

Jeg har sagt det til han MANGE ganger, men det har ikke hjulpet.

Så nå har jeg faktisk kjøpt meg egen leilighet, og skal begynne å pleie mine egne behov og disponere min egen fritid til annet enn å rydde opp etter/ordne opp for andre!

[Gjest StoreSky]

Jodda, det hjelper faktisk at andre kjenner seg igjen... da føler jeg meg ikke så "dum og naiv".

Jeg ser jo på meg selv som en ganske smart og selvstendig jente/dame. Jobb, venner, hobbier og interesser har jeg jo. Men alikevel lurer det en liten djevel derbak som sier at "hvis jeg bare venter litt...hvis jeg bare ikke er så sliten og uopplagt, hvis, hvis ,hvis..."

Tenker jo mye på om jeg burde flytte, før vi bli skikkelig uvenner -men TROR ikke vi noen ganger blir det, han er for snill og uengasjert..

Ser noen ganger for meg hvordan det hadde blitt å bo alene med datteren vår, noe blir mer slitsomt (hverdagen, hente og levere i barnehage, dårligere økonomi) mens andre ting blir lettere... (ingen andres rot, jeg bestemmer tv, mat, innkjøp, fritid, helgeaktiviterer etter MITT ønske, slipper å mase på det voksne barnet..)

[Gjest gjenkjennende]

han er for snill og uengasjert..

Hehe - synes dette sier mye om mannen din - og litt om min:)

Ser noen ganger for meg hvordan det hadde blitt å bo alene med datteren vår, noe blir mer slitsomt (hverdagen, hente og levere i barnehage, dårligere økonomi) mens andre ting blir lettere... (ingen andres rot, jeg bestemmer tv, mat, innkjøp, fritid, helgeaktiviterer etter MITT ønske, slipper å mase på det voksne barnet..)

Ikke for å kritisere, for tro meg; jeg skjønner deg godt - men hvorfor blir hverdagen mer slitsom når du har en person mindre å passe på? Jeg vil forresten tro at det er ungen som roter mest... Selv om det jo er lettere å forholde seg til et LITE barn enn et stort. Og de andre tingene - at du bestemmer innkjøp, aktiviteter osv - er det fordi HAN ikke gidder å ta initiativ til noe av dette? Eller fordi du har de sterkeste meningene og han ikke orker å krangle? Blir han med på ting, eller må du gjøre alt alene? I såfall er han jo ikke noe godt eksempel for barnet heller - en tafatt pappa som ikke gjør annet enn å komme hjem fra jobb..?

Jeg krangler med kjæresten min om noen av de samme tingene (vi er ikke så etablert som dere ennå), og jeg har perioder hvor jeg lurer på vitsen med å være i et forhold hvor vi ikke gjør ting sammen. Samtidig har vi det jo kjempefint når vi først blir sittende og prate, evt går tur og prater, er på kafe eller reiser... Så jeg mener at det er håp, bare man gidder å jobbe litt. Men det er DET, da, om han gidder å jobbe for det...

[Gjest StoreSky]

Jeg har nok endel sterke meninger ja....Men jeg prøver å spørre hvordan han vil ha det, hvordan vi sammen kan organisere ting, men han har liksom ingen mening ("Vet ikke, samme for meg", mulig han virkelig mener at det er det samme for han, men det er litt slitsom å skulle bestemme alt og holde oversikten)

Datteren vår roter mest ja, men det er lettere å forholde seg til -samme med mitt eget rot, den lager jeg jo selv..

Han kan bli med på ting, men jeg på ordne alt, jeg må mase på han for at vi skal dra på tur før det blir kveld... eller hva nå vi skal den dagen.Vi prater sjeldent sammen (har en samtale om løst og fast), han er ikke noe særlig pratsom av seg... Når vi er på reise (bare oss to) eller på cafè, så må jo andre tro at vi krangler hele tiden. Jeg prøver å holde en samtale og få noen få og korte svar tilbake.Men dette er en del av hans personlighet.

Det jeg ønsker er at han tar mer del å organisering og tar mer del i hva vi skal gjøre og hvordan -at ikke alt faller på meg hele tiden. Det gjelder alt fra at jeg holder ordne på lege-timer, medisiner, foreldresamtaler etc i forhold til datteren vår, men også om vi skal på tur i skogen, til byen, hva vi skal handle, ting vi trenger osv.

Dessuten savner jeg det klassiske.. hvorfor vil HAN egentlig bo sammen med meg? Har spurt han mange ganger, på forskjellige måter, men får bare til svar "jammen jeg vil bo sammen med dere". Så han vil jo NOE da.. :-?

[Gjest Melk]

Skjønner godt at du blir frustrert.

[Gjest gjenkjennende]

skjønner deg godt, jeg :/ jeg kan, som nevnt, bli oppgitt over MIN kjæreste fordi jeg synes han er fantasiløs når det gjelder å foreslå ting vi kan gjøre sammen, men dog ser jeg at vi har en slags arbeidsdeling som egentlig ikke er så aller verst. For meg er det mest vanskelige/sårende at han ofte virker uinteressert i å gjøre noe så enkelt, men sosialt, som å gå en liten tur sammen med meg.

Det hverdagslige/praktiske bør det være mulig å gjøre avtaler på. Men det har du sikkert prøvd? Synes egentlig han virker rimelig tafatt... Menn skyder ofte på "mas" når de blir passive og trekker seg tilbake i forhold til oppgaver i huset/familien, men hva skal man gjøre? Hvis ikke det at det faktisk sliter på deg at han er så passiv, betyr nok for han til å prøve å endre atferd vet jeg ikke helt... Jeg ville nok vurdert å flytte, men skjønner jo at det er et stort prosjekt...

[Gjest tvilling..]

Å være alene betyr at du slipper å bli fustrert over manglende deltakelse fra den andre parten i forholdet, du har ingen forventninger om at en annen skal ta jobben for deg.

Av og til kunne jeg tenke meg å få lov til å være syk og oppleve at alt i huset går av seg selv. At ikke jeg må gi beskjed om at det og det må gjøres.

Min mann sier at jeg må bare si fra hvis det er noe han skal gjøre, og hvis jeg spør om han kan støvsuge så sier han at det skal han gjøre etterpå. Og etterpå kan være ganske langt fram i tid så jeg spør en gang til ... og da er det forferdelig som jeg maser. Men noen ganger er jeg avhengig av at han har gjort sitt for at jeg skal få gjort mitt.

Jeg mener at det ikke er mitt ansvar å sørge for at han deltar i hjemmet, det er hans ansvar også.

Men han er vokst opp med en dominerende mor og liker ikke masete/sjefete damer, og jeg er vokst opp med en selvutslettende mor og dominerende far og liker ikke sjefete menn........ og da må det bli krasj da.

[Gjest gjenkjennende]

Å være alene betyr at du slipper å bli fustrert over manglende deltakelse fra den andre parten i forholdet, du har ingen forventninger om at en annen skal ta jobben for deg.

Av og til kunne jeg tenke meg å få lov til å være syk og oppleve at alt i huset går av seg selv. At ikke jeg må gi beskjed om at det og det må gjøres.

Min mann sier at jeg må bare si fra hvis det er noe han skal gjøre, og hvis jeg spør om han kan støvsuge så sier han at det skal han gjøre etterpå. Og etterpå kan være ganske langt fram i tid så jeg spør en gang til ... og da er det forferdelig som jeg maser. Men noen ganger er jeg avhengig av at han har gjort sitt for at jeg skal få gjort mitt.

Jeg mener at det ikke er mitt ansvar å sørge for at han deltar i hjemmet, det er hans ansvar også.

Men han er vokst opp med en dominerende mor og liker ikke masete/sjefete damer, og jeg er vokst opp med en selvutslettende mor og dominerende far og liker ikke sjefete menn........ og da må det bli krasj da.

.... trilling? Hehe - jeg kjenner meg igjen!!! Bortsett fra egne foreldre... Min erfaring er dog at det går an å snakke om ting og finne ut at når jeg ber han om noe er det IKKE fordi jeg ønsker å være mora hans. Men det der at "etterpå" gjerne er om en uke, til og med når det gjelder oppvask og andre ting som ellers gjøres daglig omtrent... GRRRR!!! Og når HAN har lyst til å gjøre noe skjer det på sekundet...

Hos oss begynner det å bli sånn at vi innser at vi har forskjellige oppgaver, og at det aldri blir 50/50. Innimellom funker det helt fint. Andre ganger begynner jeg å pakke kofferten fordi jeg er møkklei av at det virker som han tror han bor på en liten hybel i huset - og at "noen andre " (meg) har ansvar for resten... Jeg skulle jo ønske vi kunne komme fram til løsninger SAMMEN, feks når det gjelder innkjøp av møbler, hva som skal gjøres når, osv. Samtidig skjønner jeg han litt - jeg trumfer jo stadig MIN smak og vilje gjennom - delvis ved å si at hans ønsker ikke er bra nok... (men hjelp - hadde han bodd alene ville kjøkkenet kun vært brukt til pizzaoppvarming, stua vært full av ungkarsmøbler fra åttitallet, støvsuging blitt foretatt en gang i halvåret og sentrum i verden vært en pc med et nytt spill.)

[Gjest tvilling igjen...]

Ja, det er nok mange som kjenner seg igjen tenker jeg. Og jeg vet om sterke frittalende kvinner som står på krava og som også opplever det samme.

Det jeg lurer på er: hva er det som gjør at så mange havner i samme situasjon? Og hva kan vi gjøre som ikke er gjort før for å forbedre situasjonen?

Greit, noen sier at vi skal slutte å rydde etter dem, dropp klesvasken og la møkka gro til........ men det er ikke så enkelt.

Jeg har tre barn og det blir mye smårot rundt omkring. Det blir mere jobb for meg å sortere ut hans klær enn å vaske dem, siden vi har felles skittentøyskurv.

Så, er det noen mere konkrete tips der ute? Eller skal vi ta fram hurpegenet og gjøre opprør?!

[Tari]

Jeg har nok endel sterke meninger ja....Men jeg prøver å spørre hvordan han vil ha det, hvordan vi sammen kan organisere ting, men han har liksom ingen mening ("Vet ikke, samme for meg", mulig han virkelig mener at det er det samme for han, men det er litt slitsom å skulle bestemme alt og holde oversikten)

Datteren vår roter mest ja, men det er lettere å forholde seg til -samme med mitt eget rot, den lager jeg jo selv..

Han kan bli med på ting, men jeg på ordne alt, jeg må mase på han for at vi skal dra på tur før det blir kveld... eller hva nå vi skal den dagen.Vi prater sjeldent sammen (har en samtale om løst og fast), han er ikke noe særlig pratsom av seg... Når vi er på reise (bare oss to) eller på cafè, så må jo andre tro at vi krangler hele tiden. Jeg prøver å holde en samtale og få noen få og korte svar tilbake.Men dette er en del av hans personlighet.

Det jeg ønsker er at han tar mer del å organisering og tar mer del i hva vi skal gjøre og hvordan -at ikke alt faller på meg hele tiden. Det gjelder alt fra at jeg holder ordne på lege-timer, medisiner, foreldresamtaler etc i forhold til datteren vår, men også om vi skal på tur i skogen, til byen, hva vi skal handle, ting vi trenger osv.

Dessuten savner jeg det klassiske.. hvorfor vil HAN egentlig bo sammen med meg? Har spurt han mange ganger, på forskjellige måter, men får bare til svar "jammen jeg vil bo sammen med dere". Så han vil jo NOE da.. :-?

Åååå, som jeg kjenner meg igjen. Det er som om du snakker om min mann. Og jeg har brukt så lang tid på å irritere meg og bli lei meg. Det har imidlertid blitt bedre etterhvert når han har forstått at han må bidra mer, og jeg har forstått at han er glad i meg selv om han ikke viser det på samme måte som meg. MEN, det er veldig slitsomt å ha det sånn.

[Gjest StoreSky]

Tror vi tar fram hurpegenet og lar oppvasken stå!

..men da blir jeg så grinete at han sikkert tror jeg har PMS -altså det går over...

Husarbeid er forøvrig bare en liten del av det vi sliter med... lurte på om jeg skulle vise han disse innleggene, og dagboken min. Men da må jeg jo skifte nick etterpå -og det vil jeg ikke!

Enig med tvilling at det er jo ikke vårt ansvar å få gubbene til å ta ansvar! De skal jo liksom være voksne og likeverdig.... (men jeg har mine tvil, tror jeg er ganske så overlegen de fleste mannfolk!!

[Gjest tvilling.............]

Jeg må le også........

I går satt min mann og fortalte om hva en kvinnelig arbeidskollega av han fortalte om sin mann. Hennes historie var i grunnen helt lik våre historier her inne...

Og der sitter min mann og forteller og ler av at det går an å være så dustete.......

og jeg for min del holder på å forgå av innestengt latter for mannen min fatter jo ikke at han selv også er akkurat på samme måten.......... han ser ikke sammenhengen med det jeg klager på hjemme og det den kvinnelige kollegaen klager på......... utrolig..