Tørr du å gråte foran andre?

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år og har opplevd mye grovt mobbing på ungdomskolen og videregående. Både psykisk og fysisk. Jeg slet psykisk med både angst og depresjon i 6 år. Jeg var mye hos lege og psykolog. Det var det ungdomsperioden min besto av.  Og jeg skal ikke legge sjul på at det hender jeg får noen små flash back som ender med at jeg bare må gi meg selv et kvarter med å gråte og bare komme meg videre, men det er sjeldent nå. Kjempe sjeldent, men det skjer. Jeg har aldri godtatt selv at jeg skal gråte foran andre for jeg vil bare være sterk, men jeg ønsker og bare slippe følelsene mine fri foran familie, eller venner, men jeg synes det er skikkelig ubehagelig.

Noen andre som sliter med å vise tristhet foran andre? Jeg kunne ønske jeg turde og slippe meg løs med følelsene mine så jeg kunne fått en skulder å gråte på noen ganger. Hvordan kan man bli bedre på det? 

Anonymkode: cf545...f95

[Chiyo]

Jeg gråter ikke foran andre. Ingen.  

Altså... jeg er ikke imot at man skal grine foran andre, og det hadde vært fint å ha en person jeg følte jeg kunne gjøre det med, men jeg ville ikke gjort det foran hvem som helst. Jeg føler ikke at jeg har en skulder i livet mitt som er der for at jeg kan gråte på den, så det blir det sånn. 

Jeg er ikke kald altså... jeg gråter.. gråter til og med av å se rørende filmer og sånn, men jeg syns det å gråte foran andre er skikkelig flaut. 

[Gjest noe tilfeldig]

Ja, jeg har ingen problem med å grine foran andre. Gjør det såklart ikke i hytt og gevær men ser ikke hensikten med å undertrykke følelser; det er ofte langt mer destruktivt i det lange løp. 

[Gjest Axl Rose]

Sliter jeg veldig, har veldig vondt, eller mister noen jeg er glad i så er jeg ikke redd å vise følelser foran andre nei. Så ja kan fint gråte foran folk, men folk tror jeg er en sånn fyr som aldri gråter. De skulle bare visst. 

[Gjest Daryl Dixon]

Helst ikke. Da helst personer som jeg er trygg på eller som jeg ellers slipper å forholde meg til. Vokste opp med en følelsesmessig kald mor som ikke likte å se eller vise følelser, så å gråte ble litt tabu i vårt hjem. Men er jo noen ganger at man må grine...

[OPIgirl]

Ja, ikke noe problem. Ser ikke noe galt i å vise følelser. Hvorfor skal man gjemme bort at man tross alt menneskelig?

[AnonymBruker]

Ja jeg tørr, men jeg liker det ikke. Det kommer spesielt an på hvem det er og hvorfor jeg er trist. 

Anonymkode: 2d2d6...79f

[AnonymBruker]

Nei. Men jeg er jeg veldig følelsesmessigdistansert, da. Går i behandling..

Anonymkode: 413e0...b5e

[AnonymBruker]

Så leit at du har opplevd så mye vondt, Ts! Jeg tenker at det å gråte er ikke noe svakhetstegn. Man kan gråte foran andre og være sterk samtidig. Det er jo på et vis modig å tørre å vise seg så sårbar at man gråter foran andre.

Selv synes jeg det er vanskelig. Oppvokst med å ikke få trøst, heller kjeft ("Ikke sitt der og synes synd på deg selv!", pleide mor mi å si til meg, så jeg lærte meg å holde det inne eller gråte for meg selv), men jeg prøver som best er å ikke overta den tonen/holdningen overfor meg selv eller andre. 

Vanskelig å gi noen råd. Kanskje det går an å nevne det til noen du stoler på at du synes det er vanskelig å gråte foran dem en gang du ikke er trist? For å liksom teste ut farvannet og se at det kanskje ikke er så farlig?

Anonymkode: 699bf...490

[AnonymBruker]

Nei. Jeg har kjempestore psykiske problemer som jeg prøver å skjule, jeg vil ikke at noen andre skal se det.

Anonymkode: eae9c...e66

[Lanista1984]

TS, du må huske å ikke lulle deg inn i et mønster av selvmedlidenhet. Andre har det også tøft.

[Gjest RealWildOne]

Gråter sjelden foran mennesker, er bare to av mine nærmeste som har sett meg gråte og da ble de ganske så stille da det var det siste dem ventet seg. Grått den ene gangen foran venner siden jeg var 10 år gammel, blitt +40 nå så det har skjedd 1 gang på 30 år og den gangen var jeg ganske så full.

Så akkurat det å skjule følelser overfor omgivelsene er min styrke (eller svakhet), alltid hatt et image som en som er den galneste jeg, en ingen forventer tårer fra hva enn som skjer.

[Gjest Jessica]

Jeg hadde store problemer med det før. Mest fordi jeg opplevde å ikke få trøst som liten siden det var viktigere å "tøffe" oss opp enn å trøste oss. 

Nå er jeg komfortabel med å gråte foran andre både av sorg og glede. Jeg har øvd meg på å føle og kjenne igjen hvem jeg føler meg tryggest på. Foran mannen min gråter jeg ofte. Mest av glede , en film jeg har sett eller noe søtt barna har gjort osv. 

Jeg unner deg dette ts. Fra å holde alt inni seg til å la følelsene sakte komme ut er en ren befrielse . ❤

[Gjest Belle âme]

Har gjort det når det er veldig gode grunner til det. Dør f.eks katten min, så sitter eg ikkje der og leiker soldat foran vennene mine. No griner eg ikkje kvart år foran dei ein gong, men det har skjedd. Og eg skammer meg ikkje. 

[PaperFlower]

Jeg gråter bare foran samboeren min. Både gledestårer og triste tårer. Men gråter ikke foran noen andre, verken venner eller familie. Usikker på om det har noe med barndommen min å gjøre eller ikke, hadde vært interessant å visst..

Jeg gråt sjelden foran andre som barn, også. Jeg gråt selvsagt foran familien min når jeg var liten, men jeg nektet å gråte på skolen, det husker jeg godt. Jeg tror unntaket var én gang, tidlig i første klasse, da jeg trodde skolebussen hadde dratt fra meg og jeg måtte sitte på skolen helt alene til neste dag. (Fun fact: bussen hadde ikke dratt, den hadde ikke en gang kommet. Jeg hylgrein for ingenting! Måtte ha vært litt av et syn.)

[melatonin]

Jeg gråter ikke forran andre, må I såfall bli kunn når jeg ler så jeg griner da. Det er ikke forde jeg er redd for å vise følelser, men jeg er så schtøgg når jeg griner! Var ikke ok å gråte hjemme som liten,  da var man survete og fikk beskjed om å ta seg sammen eller gå på rommet sitt..

[Gjest Philip J. Fry]

Gråter gjør jeg aldri.

[Mari Y]

Det er hvel noen som ikke kan unngå det. I realiteten burde det ikke være et tabu, fordi følelser er det mest naturlige som finnes. 

[Mari Y]

På 1.12.2016 den 19.45, Jessica skrev:

Jeg hadde store problemer med det før. Mest fordi jeg opplevde å ikke få trøst som liten siden det var viktigere å "tøffe" oss opp enn å trøste oss. 

Nå er jeg komfortabel med å gråte foran andre både av sorg og glede. Jeg har øvd meg på å føle og kjenne igjen hvem jeg føler meg tryggest på. Foran mannen min gråter jeg ofte. Mest av glede , en film jeg har sett eller noe søtt barna har gjort osv. 

Jeg unner deg dette ts. Fra å holde alt inni seg til å la følelsene sakte komme ut er en ren befrielse . ❤

Helt enig, jeg synes ikke alltid foreldre der ute lærer barn det de bør. Selvsagt skjer det at barn trasser, men man skal jo ikke lære barn å ikke vise følelser dersom de har det leit. Følelser er jo bare normalt. 

[Mari Y]

På 1.12.2016 den 19.24, Lanista1984 skrev:

TS, du må huske å ikke lulle deg inn i et mønster av selvmedlidenhet. Andre har det også tøft.

Ærlig talt, dette har ingenting med selvmedlidenhet å gjøre.