Når barn man kjenner gir uttrykk for å ikke ha det bra

[AnonymBruker]

Et barn jeg kjenner til (stesøsken til egne barn) forteller mitt barn at det ikke har det bra hjemme, hva gjør man da? Når man kjenner nok til familien til å vite at mor til barnet neppe ville vunnet tittelen som årets mor anytime soon, ute at det av den grunn er ille nok til at man mener det er grunn til å kontakte barnevernet? Barnet blir ivaretatt, men mor er ingen varm og kjærlig mor, men med relativt begrensede evner til å vise omsorg og  kjærlighet i praksis  (ifølge mitt barn). 

Det er på grunn av fameliære omstendigheter fullstendig uaktuelt å ta det opp med mor eller stefar til barnet (barnets far bor ikke i Norge). Man har forsøkt å involvere seg før med det resultatet at ungene nå ikke får besøke mine barn i mitt hus. 

Jeg kjenner IKKE til det som skjer ut over hva barna det gjelder selv formidler, og ut over det mitt eget barn forteller, i  tillegg til egne opplevelser av nevnte mor og stefar som underbygger det barna forteller. Jeg har registrert at barnet har en del uønsket adferd ut fra alderen og har kun strukket meg så langt at jeg snakket med helsesøster på skolen etter en episode som gjorde at jeg ble bekymret for belastningen stesøskens betroelser påførte mitt eget barn. Mor har ved et tilfelle sendt ungene tilbake til hjemlandet over en periode på et halvt år, og jeg fikk i går formidlet fra mitt barn at mor truer med å gjøre det samme en gang til, etter at helsesøster på  skolen hadde ringt og vært bekymret etter samtale med barnet (jeg vet ikke hva bekymringen til helsesøster gikk i, men det hadde resultert i en heftig krangel mellom mor og barn).

Mitt barn blir atter lei seg og bekymret for stesøster, og har formidlet denne bekymringen til steøsterens stefar, som nok deler bekymringen,  men forsvarer kona med at hun er redd for barnevernet (som får meg til å lure på om bv var inne i bildet da barna ble sendt ut av landet. Det blir ren spekulasjon og ikke noe jeg har hold i å si. Barna er uansett tilbake nå, og har vært det en lang stund).

Uansett, hvordan forholder man seg i en situasjon der ens eget barn ber om hjelp på vegne av stesøsken, men forholdet til barnets foresatte er slik at man ikke har anledning til å snakke med dem, og heller ikke har andre måter å få mer informasjon om hva som skjer på. 

Barnet det gjaldt hadde pakket kofferten i går og ringte mitt barn fordi hun ville bli hentet og komme og bo hos oss (hun har en gang tidligere gjort det samme), den gangen informerte jeg stefar om at hun var der og spurte om det var greit, uten å få svar (ut over at hun ikke fikk lov til å komme hjem til oss flere ganger etter dette). Barnet ble denne gangen nektet å dra av sin mor som var rasende på min barn for innblandingen, mens stefar var nøytral og enig med mitt barn om at det som skjer ikke er bra og ikke kan fortsette. 

Hva gjør jeg om dette barnet plutselig står på døren min, slik hun har gjort før?

Vil forøvrig understreke at å melde til barnevernet ikke er et alternativ basert på historikk og erfaring i en annen sak jeg meldte bekymring i, noe jeg har drøftet med en ansatt i barnevernet (i en annen by) allerede og fått støtte for. I tillegg ville dette skadet mine egne barns forhold til sin far, et forhold jeg har jobbet knallhard for å etablere, og som er ekstremt skjørt. Jeg er som sagt uansett ikke der  at jeg tror dette er en sak for barnevernet,  men snarere bup/psyk, basert på det jeg vet om barnet.  Noe er nok tenåringsopprør og en streng og lite kjærlig mor, mens noe er nok traume fra opplevelser i barndommen (traume ikke påført av mor).

Så hva gjør jeg om barnet står på døra og gråter (igjen). Mitt barn forventer at jeg skal hjelpe og støtte. Men er jeg i posisjon til å gjøre det? Det handler altså ikke om å skjule eller holde tilbake et barn, jeg ville umiddelbart ha gir beskjed til foresatte om at hun var her og invitert til dialog for å løse floken.

Råd? 

Anonymkode: 8cdad...599

[AnonymBruker]

Du vil ikke ta opp dette med foreldrene til barnet pga "familiære omstendigheter" og vil heller ikke melde til barnevernet pga tidligere erfaringer. 

Hva skjedde med at voksne skal være barnas advokat, altså stå på barnas side her? Drit i disse familiære omstendighetene og drit i tidligere erfaringer med barnevernet. Vær der for barnet, si til mor at hun må skjerpe seg hvis ikke kontakter du barnevernet, og om ingenting skjer holder du det og leverer bekymringsmelding. Og så leverer du bekymringsmelding hver gang det skjer noe nytt med barnet (f.eks sier til deg at det ikke har det bra hjemme o.l) helt til barnevernet gjør noe. 

Noen ganger må man bare ta seg sammen og bli litt tøffere. Få deg bein i nesa og gjør som dette. 

Anonymkode: 87d0e...013

[AnonymBruker]

Leser du innlegget mitt en gang til så ser du at a) jeg har snakket med barnvernet om saken allerede og b) jeg har egne barn å hensynta også her. Jeg skal vel først og fremst være mine egne barns advokat kanskje, og ikke handle på en måte som skader dem. 

Jeg har ikke tenkt å gå i detaljer i denne saken, men du må nesten bare stole på at jeg allerede har drøftet problemstillingen både med barnevern OG bup (har barn som gikk til bup selv,  og behandler var godt informert om forholdene). Jeg har altså blitt råder til å IKKE involvere bv, I tillegg til at jeg heller ikke mener at dette er en sak for bv selv. 

Anonymkode: 8cdad...599

[AnonymBruker]

Jeg anser ikke at det er noe barnevernet kan gjøre her. Jeg har heller ikke noe konkret å melde bekymring for ut over "barn klager over at mor ikke forstår henne, mitt barn (som overhode ikke liker stemor) støtter stesøster en.  Derimot mener jeg som sagt at barnet trenger hjelp fra bup/psyk. Barnet er forøvrig i  systemer på skolen (ref samtalen med helsesøster.  Det er nesten to år siden jeg meldte bekymring dit,  så de følger tydeligvis jenta opp).

Mitt spørsmål er: hva gjør jeg om jenta står på døren her?

Og kommer det fram noe som virkelig gjør meg bekymret så vil jeg selvfølgelig melde bekymring,  all den tid jeg selv har barn som tilbringer tid i det huset. Men å melde bekymring basert på det jeg vet nå, på tvers av råd fra bv (riktignok annen by) og eget barns behandler hos bup? Ain't gonna happen. 

Anonymkode: 8cdad...599

[AnonymBruker]

Man kan jo ikke melde bekymring hver gang en tenåring har hatt en krangel med foreldre og synes foreldrene er verdens teiteste. Jeg er I alle fall glad at jeg ikke har noen I min nære omgangskrets som ungene kan springe til hver gang de føler seg urettferdig behandlet.  

Litt av problemstillingen er jo at barnet av naturlige årsaker er veldig klar over forholdet mellom meg og egne foresatte og at det derfor også kan være lett å bruke meg og mitt barn for støtte og sympati. Som var det som var foranledningen da jeg meldte bekymring til helsesøster på jentas skole.

Og jeg må gjenta at kommer det fram noe som gir reell grunn til bekymring for at barnet ikke blir ivaretatt hjemme så ville jeg selvfølgelig meldt bekymring umiddelbart, uavhengig av tidligere erfaringer.  Jeg tviler ikke på at barnevernet er gull verd for barn som må skjermes fra foreldre. Derimot har jeg særdeles dårlig erfaring med den hjelpen de gir til mennesker som er gode foreldre, men "bare" trenger hjelp og veiledning på grunn av forhold med barnet selv. Og som sagt også er jeg også støtte fra flere andre instanser basert på erfaringene man høstet forrige gang jeg meldte bekymring for en familie med behov for hjelp. I stedet fikk familien økt belastningen ved at bv stilte spørsmål ved diagnoser og fyrte opp under konflikter de ble best om hjelp til å dempe. Reell hjelp fikk de først av andre instanser i etterkant. Så det går bra med barnet og denne familien, ikke takket være,  men på tross av barnevernet (skolen barnet gikk på ga uttrykk for at det satt lengre inne å melde bekymring etter at saken var avsluttet fra bv sin side, så sjokkert ble de over det som skjedde). Med tanke på den tilsynssaken fra fylkesmannen sin side som bv måtte gjennom på grunn av min klage kan man trygt si at rådet jeg har fått om å ikke melde bekymring ute at jeg Virkelig er bekymret,  er et råd jeg kommer til å følge. (Og dette er IKKE et partsinnlegg mot barnevernet, jeg er varm tilhenger  av barnevernet. Dette er et datapunkt og en forklaring på hvorfor barnevernet ikke er et alternativ i denne saken (ut fra det som er kjent per i dag).

Og som sagt.  Jeg er bekymret, men ikke for noe jeg tror barnevernet kan hjelpe med. 

Anonymkode: 8cdad...599

[AnonymBruker]

Om jenta står på døren din, eventuelt ringer deg og ber om hjelp, så gjør du alt i din makt for å hjelpe barnet. Du må passe på at barnet får vite at det alltid har en trygg havn et sted! 

 

Foreldrene til barnet bør utvilsomt komme seg til familievernkontoret en tur, men det synes jeg ikke er noe du kan ta opp med dem egentlig. 

 

Jeg så en sak på TV nå nylig om at enkelte grupper innvandrere har helt andre holdninger mot for eksempel funksjonshemninger enn hva Ola og Kari Nordmann har. Det kan kanskje være noe som ligger her. Selv om det ikke nødvendigvis er en fysisk funksjonshemning det er snakk om, tror jeg dette kan ha mye med kulturelle holdninger å gjøre. Slikt tar det tid å bekjempe, men (kom på nå at det var en dame på God Morgen Norge nå som snakket om dette) det finnes en organisasjon som jobber med å fremme kunnskaper om slike sykdommer til innvandrere. Google det. Denne moren bør jo få kontakt med folka i den organisasjonen, tenker jeg.

 

 

 

 

Anonymkode: 64f1c...7cc

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Et barn jeg kjenner til (stesøsken til egne barn) forteller mitt barn at det ikke har det bra hjemme, hva gjør man da? Når man kjenner nok til familien til å vite at mor til barnet neppe ville vunnet tittelen som årets mor anytime soon, ute at det av den grunn er ille nok til at man mener det er grunn til å kontakte barnevernet? Barnet blir ivaretatt, men mor er ingen varm og kjærlig mor, men med relativt begrensede evner til å vise omsorg og  kjærlighet i praksis  (ifølge mitt barn). 

Omsorgssvikt kan også være på et emosjonelt plan og bare dette du skriver her gir grunn til bekymring. Hvis han/hun står på døra di med kofferten en dag og vil bo hos deg så ville jeg tatt det som et stort rop om hjelp. Å være en god nok forelder handler om mer enn å gi barnet mat og klær.

Anonymkode: 4b946...cbb

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville tatt med meg dette barnet til fastlegen, forklart situasjonen og bedt om henvisning til BUP.  Om barnet er over 16 år vil ikke foreldrene få vite noe om det. Jeg synes du bør la barnet få overnatte hos deg, men si f.eks. at det kun er for en natt. 

Anonymkode: 09b10...a24