Begge ungene har utfordringer

[AnonymBruker]

Jeg og min mann er så bekymret for jentene våre.

Kort fortalt så har vi en jente på 10, som har sosiale utfordringer. Hun har kun en god venninne, riktignok en hun har knyttet seg nært til. Hun knytter ellers aldri kontakt med andre. Hun er veldig snill, men sliter med enkle ting, som orden og rutiner. Hun går mye alene når vi er på sosiale tilstelninger på skolen mm. Hun har en interesse som hun driver med nærmest hele tiden.

Så har vi ei jente på 6. Hun er ekstremt utadvendt og har mange venner. Men er også ekstremt fysisk aktiv og oppmerksomhetssøkende. Lyver endel og blir lett sint. Ikke så lett alltid, å ha henne med ut på ting, hun lager endel drama.

Føler at vi som foreldre har feilet et sted. Vi gjør alt for ungene våre, vårt fokus er at de skal ha det bra. Samtidig lever vi i et godt ekteskap og har vært gift fra før vi fikk barn. Har hus, hytte, hund og katt. Føler vi lever et normalt liv og at vi er gode foreldre. Likevel har vi 2 unger som har hver sine utfordringer... og det blir så mye bekymring av det for oss voksne. 

Ingen av barna har diagnoser eller tiltak på skolen, men hva er oddsen for å få to barn med utfordringer, liksom?

Anonymkode: 4ade0...82d

[AnonymBruker]

Er det egentlig snakk om barn med utfordringer da? De høres begge helt normale ut selv om de kanskje er i hver sin ende personlighetsmessig. Ingen trenger å ha gjort noe feil av den grunn, det er bare sånn og som forelder er det kanskje bedre å akseptere forskjellene i stedet for å se på dem som utfordringer og problemer? 

Anonymkode: 545af...c22

[AnonymBruker]

Har dere psykiske eller mentale lidelser i familien? Bipolar, adhd, autisme osv? Man trenger ikke alltid ha en diagnose, men man ser i studier at for eks søsken av autister har flere trekk fra autisme selv om de ike kvalifiserer til diagnose. Dersom man er i en familie der noen mennesker har slike diagnoser, så kanskje barna deres bare har litt ekstra trekk derfra også

Ellers kan det være dere har vaner i hvordan dere oppdrar barna som lager problemer. Finnes nok av foreldre som gjør og sier ting uten å forstå hvordan dette påvirker barna negativt. Mange tenker at de har en normal oppdragelse og liv. Jeg tenker at dersom du hadde spurt faren min, så hadde han sagt han oppdro meg helt normalt. Men fakta er at jeg hadde dårlig selvtillit blant annet på grunn av hvor negativ han var med meg når han først snakket med meg. Jeg husker ikke at han noen gang gjorde noe positivt med meg eller at han bygde opp selvtilliten på noen måte. Han var nøytral mot meg og kjeftet når han ble sint på meg. Men som sagt, ikke noe positivt og oppbyggende

Anonymkode: bc52d...58a

[AnonymBruker]

Og utfordringene er (sammenlignet med andre barn)? Å ha barn er bekymringsfullt, hele tiden. Og svært utfordrende. Dere har da på ingen måte feilet pga barnas personlighet? Det høres tvert i mot som dere gjør mye bra og ser barna godt. At dere er oppmerksomme på potensielle problemer er bra, men ikke at dere problematiserer selve barna i normalsituasjoner.

Anonymkode: dd567...431

[AnonymBruker]

Jeg tar på meg skyld fordi ungene sliter, det bryter meg nærmest ned. Føler jeg, som mor, er viktigst i ungenes liv. Og at jeg har gjort alt feil...:(

Det er nok flere i familien med utfordringer ja, psykiske lidelser, nervøsitet. Men ungene har ikke hatt omgang med disse....

Anonymkode: 4ade0...82d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar på meg skyld fordi ungene sliter, det bryter meg nærmest ned. Føler jeg, som mor, er viktigst i ungenes liv. Og at jeg har gjort alt feil...:(

Det er nok flere i familien med utfordringer ja, psykiske lidelser, nervøsitet. Men ungene har ikke hatt omgang med disse....

Anonymkode: 4ade0...82d

De trenger ikke å ha hatt omgang med dem, tingene du beskriver er genetiske. Men jeg synes ikke nødvendigvis det høres ut som om barna dine "har utfordringer", jeg synes de høres ut som ganske normale barn.

Anonymkode: 7a9f0...b82

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ha barn med utfordringer. 
Jeg kjenner ingen som ikke har sitt å slite med. Stort eller smått. Alt fra alvorlig fysisk eller psykisk sykdom, til utagerende adferd, typisk tenåringer som ruser seg eller har problemer med kropp, utsende, penger, status blablabla. 

 

Alle har sitt, og du er ikke en dårlig mor bare fordi dine barn sliter med noe. 

Anonymkode: df93d...de8

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar på meg skyld fordi ungene sliter, det bryter meg nærmest ned. Føler jeg, som mor, er viktigst i ungenes liv. Og at jeg har gjort alt feil...:(

Det er nok flere i familien med utfordringer ja, psykiske lidelser, nervøsitet. Men ungene har ikke hatt omgang med disse....

Anonymkode: 4ade0...82d

Alle foreldre gjør vel "feil" vi er bare mennesker vi og, men heldigvis så gjør de aller fleste så godt de kan. At barn og unge har utfordringer er helt vanlig, er en del av utviklingsprosessen.

Alle mennesker har områder hvor de bevisst kan jobbe med seg selv for å "bli bedre". Det er også en fin balansegang her, hva er "godt nok" og ikke minst etisk riktig- hvor god skal vi egentlig bli? Men det er en annen diskusjon.

Man kan jobbe systematisk mot det man synes bør bedres. Når din 10 åring sliter sosialt så jobb bevisst med å fremme sosial kompetanse. ( Bruk gjerne eget nettverk som hjelp, sosiale historier kan en også bruke, trene på sosiale settinger sammen med en voksen. )

Når det gjelder en som lyger, blir fort sint, oppmerkomhetssøkende og fysisk aktiv så gi barnet fysiske utfordringer som stimulerer til positivitet og ikke minst opplevelse av mestring. En kan bruke bøker for å hjelpe barnet til og forstå sine egne følelser og hvordan en kan reagere ( sinnemestring ) når det kommer til det å lyge, så snakk, bruk bøker, sett klare og tydelige grenser og sørg for at negativ adferd får konsekvenser ( som MÅ være forståelige for barnet for at det skal bli læring.)

Har ennå ikke møtt et eneste barn som ikke har utfordringer på ett eller annet område, er en del av å være menneske:)

 

Anonymkode: 1a973...316

[Lou Salome]

Jeg tror eventuelle problemer dere har i familien er at dere/du bekymrer deg for mye og føler du har feilet, ikke at det faktisk eksisterer spesielt store utfordringer hos barna. Tingene du nevner er ting som enhver forelder vil bekymre seg for, og forsøke jobbe med. Det betyr ikke at det er noe feil ved barna eller at dere har feilet.

[AnonymBruker]

Utfordringer kan være så mangt. 

 

Man kan fint ha større utfordringer i hverdagen uten likevel å ha en diagnose.

 

En periode gikk vi svært ofte til en konkret lege med barnet vårt til oppfølging, uten at det var snakk om noen diagnose. Vi var tre ganger i uka hos legen på grunna av oppfølging av samme sak på det meste. Så det er et stort spekter man snakker om når det er et vagt begrep som utfordringer.

 

Ellers kjenner jeg noen der yngstemann har flere tunge diagnoser, og eldstemann i søskenflokken blant annet har litt med balansenerve etc. 

 

En annen søskenflokk igjen har en arvelig diagnose som er diagnotisert på én av søskenene, mens man har snakket om en annen også har det. 

------------------------

Hva dere har av hus, hund, hytte og katt har INGENTING å si for hvilke utfordringer deres barn har (selv om jeg kan skjønne at dyr kan gi folk bedre psykisk helse, men nå er ikke det psykiske noen du skriver om.

---------------------------

 

Det er selvsagt ikke slik at dere er dårlige foreldre selv om barna deres har noen utfordringer. Akkurat det med løgner er noe dere må terpe på sammen med barnet det gjelder,  men generelt sett er det viktigste at dere er barnas "advokater". Må noen diagnoser utredes, så er det dere som må kjempe med systemet/samarbeide med det.

 

Anonymkode: 28c81...df2

[AnonymBruker]

En liten digresjon, men det hjelper ikke å være barns advokater og i tillegg ha utdannelse innen området, så lenge de føler seg truet av deg.  Dessverre er det en del forddommer og manglende kompetanse innen bokstadiagnoser.

Til ts: går ut fra at det sosiale ikke er så hemmende at det er snakk om ytterlig bekymring, da hadde det vært flere trekk.

Anonymkode: 1a973...316

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for engasjement og mange fine svar. Jeg er så sår på dette tema, at det fikk frem tårene mine. 

Har god kontakt med lærerne til ungene mine. De ser det samme som jeg, men har sagt at det ikke er behov for tiltak. De fungerer greit på skolen. Yngste er populær, men veldig tøff i trynet og havner nok i noen harde diskusjoner pga det. 

Det eldste er veldig konfliktsky og er dårlig på sosiale koder. 

Anonymkode: 4ade0...82d

[Peter007]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og min mann er så bekymret for jentene våre.

Kort fortalt så har vi en jente på 10, som har sosiale utfordringer. Hun har kun en god venninne, riktignok en hun har knyttet seg nært til. Hun knytter ellers aldri kontakt med andre. Hun er veldig snill, men sliter med enkle ting, som orden og rutiner. Hun går mye alene når vi er på sosiale tilstelninger på skolen mm. Hun har en interesse som hun driver med nærmest hele tiden.

Så har vi ei jente på 6. Hun er ekstremt utadvendt og har mange venner. Men er også ekstremt fysisk aktiv og oppmerksomhetssøkende. Lyver endel og blir lett sint. Ikke så lett alltid, å ha henne med ut på ting, hun lager endel drama.

Føler at vi som foreldre har feilet et sted. Vi gjør alt for ungene våre, vårt fokus er at de skal ha det bra. Samtidig lever vi i et godt ekteskap og har vært gift fra før vi fikk barn. Har hus, hytte, hund og katt. Føler vi lever et normalt liv og at vi er gode foreldre. Likevel har vi 2 unger som har hver sine utfordringer... og det blir så mye bekymring av det for oss voksne. 

Ingen av barna har diagnoser eller tiltak på skolen, men hva er oddsen for å få to barn med utfordringer, liksom?

Anonymkode: 4ade0...82d

Tja er ikke begge deler innenfor normalen? Vi har alle våre utfordringer. Se på deg selv og far til barna. Hva slite dere med, eller gjorde?