Forelsket i bestekameraten min.

[Gjest Anonymous]

Tja, det høres kanskje ikke så komplisert ut, men belive me, det er kjempekomplisert.

Jeg har vært gift i 7 år med mannen min. Vi har to barn sammen. Det minste er 1 år.

Jeg og bestekameraten min har vært venner siden vi gikk på barneskolen. Vi har alltid vært soulmates, og vi har hatt et intenst forhold før jeg traff mannen min. Den gangen endte det fordi han ikke var ferdig med sin x.

Her for et år siden fortalte han meg at hadde jeg ventet litt på han så hadde det blitt oss, men fordi jeg traff mannen min relativt raskt etter bruddet så ble det aldri noe mer.

Ekteskapet mitt er helt greit. Bestekameraten min er min store kjærlighet. Har sannsynligvis alltid vært det også. Alle har fortalt oss det i alle år. Jeg ser frem til å se han, vi snakkes på telefonen flere ganger i uken, om alt mellom himmel og jord. Jeg kan snakke med han om alt og han forstår meg mye bedre enn mannen min. Sånn føles det ihvertfall nå.

Vi er godt voksne mennesker. Jeg er så fortvilet. Har lyst til og fortelle han hva jeg føler, men jeg er redd for å ødelegge vennskapet vårt. Det har overhodet ikke vært noe tull siden jeg traff mannen min. Og jeg tror heller ikke at min kamerat vil ha meg nå. Han synes at vi har det fint, at jeg er den søsteren han alltid har ønsket seg. Men samtidig føler jeg at det ligger mere her.

Jeg vet at jeg burde kjempe for det jeg har hjemme. Jeg har så vondt av mannen min. Disse mennene har atpåtil funnet tonen seg imellom.

Huff, livet er ikke så lett.... måtte bare få det ut.

Hilsen fra frustrert.

[Gjest Atheena]

hmmmm.... komplisert situasjon.

Jeg syns ekteskap er hellig og håper jeg aldri blir skilt. Det er i hvertfall mitt store mål. Hvis jeg ikke er 100 % sikker så skal jeg aldri gifte meg og det skal utrolig mye til før jeg ville ha skilt meg.

Jeg vil på ingen måte dømme deg. Men hva fikk deg til å gifte deg med mannen din? Du må jo ha elsket han? Jeg syns du skal kutte ut denne kompisen din hvis du vil bevare ekteskapet ditt.

[Gjest Atheena]

Det var litt raskt av meg å si at du skal kutte ut kompisen din. Men jeg mener seriøst at du bør kjempe for det du har hjemme og for barna din. Det er de som bør være din første prioriteret.

[Gjest Lilleulv]

Hvis du er sikker...

Jeg tror jeg ville fulgt hjertet mitt jeg.

[Gjest Anonymous]

Det er meg igjen.. takk for seriøse svar!

Jeg vil følge hjertet mitt, men hjertet mitt sier også at jeg ikke er villig til å gi opp barna mine. Huff dette høres fryktelig egoistisk ut.

Mannen min og jeg giftet oss relativt fort. Hadde jeg visst det jeg vet nå så hadde vi kanskje ikke giftet oss. Jeg vet ikke, og uansett er det for sent å spekulere i det nå.

Jeg er selv skilsmissebarn og har alltid sagt at dersom jeg giftet meg og fikk barn så skulle det alltid vare. Ville ikke utsette barna mine for det bråket jeg hadde da jeg var liten.

Jeg tror kanskje jeg skal snakke med han det gjelder og høre hva han sier. Kanskje vi kan bli enige om at vi skal holde avstand? Det er vanskelig i og med at vi har felles venner og bor nære hverandre.

Men uansett så må jo dette bety at ting er alvorlig galt hjemme når jeg drømmer om en annen.

Kanskje det er hormonene mine som ikke har kommet til seg selv etter fødsel og graviditet?

Hilsen meg igjen

[Saga]

Jeg synes kanskje du skyller mannen din litt mer enn bestekameraten din. Det er jo allikevel ikke ham du elsker. Og det med bestekameraten din tror jeg kommer av "gresset er grønnere" effekten, men hva vet jeg. Hvorfor må du gi ungene opp?

Hvorfor snakke med kameraten først? For å høre om han føler det samme?

Tror du mannen din elsker deg?

[Gjest Lilleulv]

off dette minner meg om broene i madison county...

Der valgte hun jo å bli hos mannen sin mens hun hadde den lidenskapen for en annen mann. Grusom film egentlig, skikkelig trist...

[Gjest Anonymous]

Føler skikkelig med deg! Det må virkelig være en frustrende situasjon.

Hvor mange valg har du? La meg forsøke.

1. La være å gjøre noe med situasjonen. Håpe at ting endrer seg.

2. Snakke med mannen din. "Hull på byllen" kan føre til at situasjonen roer seg, men også at det blir konfliktfylt mellom dere.

3. Snakke med soulmaten. Det bygges en allianse og forståelse mellom dere som mannen din ikke er en del av.

4. Snakke med begge. Men det resultat at relasjonene endres på en eller flere måter.

De ulike alternativene har sikkert alle mulige andre konsekvenser som du som kjenner situasjonen kan se for deg. Prøv å tenk og sorter, så finner du svaret underveis.

Lykke til!! Uansett hva du gjør så kreves det mot av deg, og evne til å tenke på hva som vil være det beste for barna dine på kort og lang sikt.

[Varja]

Her for et år siden fortalte han meg at hadde jeg ventet litt på han så hadde det blitt oss, men fordi jeg traff mannen min relativt raskt etter bruddet så ble det aldri noe mer.

Synes det var litt dårlig gjort av ham jeg, å fortelle deg dette nå, når du er gift med en annen og tilogmed har barn. Følelser kan settes igang (eller gis ny næring) av slike innrømmelser, enten de er sanne eller ei. Hvis han hadde kjempet for deg dengang hadde det vært litt mer rettferdig, nå er det litt seint å komme med slikt. Det er ikke konstruktivt.

[Gjest Anonymous]

Hei det er meg igjen.

Tusen takk nok en gang for alle svar.

Nei dette er ikke lett, men jeg får bruke litt tid på å tenke. Jeg har ikke tenkt til å snakke med mannen min om akkurat dette. Tror han ville bli knust, men jeg har derimot tenkt til å ta opp en del av problemene vi har i hverdagen samt at jeg skal prøve å gi han full oppmerksomhet og ikke tenke for mye på det andre og hvordan det kunne ha blitt.

Jeg er enig at det er litt dårlig gjort av bestekameraten min og ta dette opp etter at jeg er gift. Unødvendig. Men jeg har faktisk tenkt til å fortelle han dette samt at jeg skal snakke med han om noen ting. Kanskje vi kan ha litt mer distanse i hverdagen. Jeg tror jeg må for min egen del.

Men som sagt, nå er det jul snart og barna mine skal få være sammen med begge foreldrene sine. Og jeg skal faktisk gjøre mitt til at alt skal fungere.

Såpass skylder jeg både mannen min, barna mine og ikke minst meg selv.

Klem fra en takknemlig