Delt omsorg til besvær

[Merethe81]

Hei

Jeg trenger virkelig råd og få luftet hode til nøytrale personer.

For over 1 år siden valgte jeg å bryte ut av et forhold som hadde vart i 10 år. Sammen har vi to barn på 6 og 9 år. De siste årene av forholdet har ikke vært bra og jeg for min del klarte ikke mer. Jeg var ulykkelig og trist, å mine barn  fortjente ikke å ha en mamma som hadde det sånn.

Min x flyttet da til en gård som han jobbet gratis på. Feiret jula sammen for ungene sin del. I mars innledet jeg et forhold til en kollega av meg og fortalte det først til han så til ungene. Han tok ikke like pent og ville at vi skulle prøve igjen. I april i år var vi inne i mekling og han ville ha delt omsorg (50/50), noe han fikk selv om jeg ikke følte det var det rette. (han har ikke vært mye tilstede for ungene de siste årene, derfor synes jeg det var vanskelig. ) Ungene ønsket selv også at de skulle bo like mye hos oss begge, for de ville ikke at noen av oss skulle bli triste. Han fikk en slags hybel på denne gården, men ingen optimal bo situasjon for noen. I slutten av april fant han seg ny dame og flyttet mer eller mindre inn med en gang. Dette medførte en del sjalusi for ungene og eldstemann begynte å slite veldig. Fikk flere tlf fra skolen om episoder der min 9 åring har vært i konflikt eller hatt frustrasjons utbrudd, stukket av fra skolen etc. Han sliter med dysleksi i tillegg så tårnet toppet seg totalt for han.

Fars nye sambo ville ikke inkludere ungene i hjemmet,hun hadde 3 egne barn som gikk først. Ungene fikk ikke egne senger, rom de kunne leke på eller få en tilhørighet der. De var gjester i fars hjem! De holdt ut sommern og etter skolestart igjen dukket det opp flere og flere problemer for han på 9. Siste helga han var der ringte han meg flere ganger og ville hjem, hadde prøvd flere ganger å snakke med far om dette, men det "var ingen problemer der". Når de kom hjem til meg, så fortalte eldste at han var redd og ville ikke bo hos pappa. De viser seg at han er redd for "stesøstra" si på 16 år. Tok da på nytt med far at dette ikke går mer. Dette endte med at far brøyt med sin ny samboer og flyttet ikke så langt unna oss. Han hadde rett før sommern fått  jobb i en fabrikk og jobbet skift. Dette medførte at jeg måtte ha ungene om natta ene uka de skulle vært hos han.  Ting roet seg for eldste og ting fungerer endelig på skolen. Gutten min har det endelig bra med seg selv.

Men nå kommer det et nytt slag i trynet på oss! Far skal igjen flytte og skylder på at det er pga denne kjøringa til og fra jobb (ca 1 time en vei). Han jobber fortsatt skift og tviholder på deltomsorg. Han begynner på jobb klokka 6 om morran den ene uka de skal være hos han og dvs han får ikke kjørt dem til skole/bhg.Når jeg snakker med far om dette, har han kunn fokus på seg selv. Han må jobbe, han må tjene penger, han blir så sliten, han blir så utbrent, det er for langt å kjøre for han...etc. Det skuffer meg at han ikke tenker på ungene og hva de trenger/ønsker.

 Pga at det ble deltomsorg i vår fikk jeg ny turnus og jeg jobber en del kveld de ukene jeg ikke har ungene. Jeg har vært i denne jobben i flere år. Nå må jeg tilpasse meg for hva som passer far. At det går utover min jobb og økonomi bryr han seg lite om. Han er så opptatt av seg selv og sitt. Jeg har fra dag en vært sikker på at den delte omsorgen har kunn vært for at han skal slippe bidrag, men etter ungenes ønske fikk han det som han ville.  Begge vet nå at far flytter rett før jul og jeg måtte fortelle dem at de ikke kan bo 50/50 mer.  Minste frøkna bryr seg ikke så mye om det, men eldstemann ble helt knust. Han vill så gjerne bo like mye hos oss begge.

Har vært i kontakt med familievernkontoret og skal ditt rett på ny året. Men hva gjør jeg? En del av meg har lyst til å få ut all frustrasjonen og fortelle hvilken egoist han er. Det er jo like mye hans barn og ansvar, men jeg får meg ikke til å tvinge igjennom at han skal ha ungene sine.

Noen med erfaring og gode råd til meg?

 

 

 

[AnonymBruker]

Hvis far ikke legger opp livet sitt etter barna så kan han ikke ha dem halvparten av tiden, så enkelt er det. Enten må han ordne seg en jobb hvor han kan levere og hente dem når det trengs eller ha mindre samvær. Her bør du sette ned foten og heller ha dem fulltid. Du har absolutt lov til å stå på ditt for barna sin skyld. Delt omsorg krever ett svært godt samarbeid mellom foreldrene for at det skal gå så smertefritt som mulig. Prioriterer far seg selv så prioriterer han da bort tid med barna slik jeg ser det. 

Anonymkode: efa4d...234

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis far ikke legger opp livet sitt etter barna så kan han ikke ha dem halvparten av tiden, så enkelt er det. Enten må han ordne seg en jobb hvor han kan levere og hente dem når det trengs eller ha mindre samvær. Her bør du sette ned foten og heller ha dem fulltid. Du har absolutt lov til å stå på ditt for barna sin skyld. Delt omsorg krever ett svært godt samarbeid mellom foreldrene for at det skal gå så smertefritt som mulig. Prioriterer far seg selv så prioriterer han da bort tid med barna slik jeg ser det. 

Anonymkode: efa4d...234

Enig!

Han utnytter deg helt klart, TS.

Anonymkode: 31b66...032

[AnonymBruker]

Du setter da virkelig deg selv først du og, forskjellen er at du skylder på barna dine: "mine barn  fortjente ikke å ha en mamma som hadde det sånn."

Les innlegget ditt en gang til. Til nå er det bare han som har ofret noe for å kunne ha barna. Han har byttet jobb, gjort det slutt med ei annen på grunn av barna, mens du gir han skylden for at 9-åringen din utagerer. Det er selvsagt kun fars feil på grunn av fars nye kjæreste. Faktum er at det antaglig gikk opp for ungen at dere ikke kommer til å bli sammen igjen når far fant seg en ny, men prosessen startet når DU fant deg en ny.

Innlegget hyler av meg meg meg mentalitet.

Anonymkode: ce1cc...0ad

[moroklompen]

Du får unnskylde personen over her! Hvordan h*n går innlegget ditt til å handle om deg er merkelig. Det skulle vel bare mangle at ikke far ble i ett forhold hvor barna hans ble behandlet dårlig? Er det å ofre noe? Det har vært såpass ustabilt for barna med brudd, far får ny samboer hvor situasjonen ikke er bra og de ikke føler seg velkomne, far flytter ut og til nytt sted også skal far nå flytte og bytte jobb enda en gang? Skjønner HI godt blir frustrert!!

[regine]

14 timer siden, Merethe81 skrev:

Hei

Jeg trenger virkelig råd og få luftet hode til nøytrale personer.

For over 1 år siden valgte jeg å bryte ut av et forhold som hadde vart i 10 år. Sammen har vi to barn på 6 og 9 år. De siste årene av forholdet har ikke vært bra og jeg for min del klarte ikke mer. Jeg var ulykkelig og trist, å mine barn  fortjente ikke å ha en mamma som hadde det sånn.

Min x flyttet da til en gård som han jobbet gratis på. Feiret jula sammen for ungene sin del. I mars innledet jeg et forhold til en kollega av meg og fortalte det først til han så til ungene. Han tok ikke like pent og ville at vi skulle prøve igjen. I april i år var vi inne i mekling og han ville ha delt omsorg (50/50), noe han fikk selv om jeg ikke følte det var det rette. (han har ikke vært mye tilstede for ungene de siste årene, derfor synes jeg det var vanskelig. ) Ungene ønsket selv også at de skulle bo like mye hos oss begge, for de ville ikke at noen av oss skulle bli triste. Han fikk en slags hybel på denne gården, men ingen optimal bo situasjon for noen. I slutten av april fant han seg ny dame og flyttet mer eller mindre inn med en gang. Dette medførte en del sjalusi for ungene og eldstemann begynte å slite veldig. Fikk flere tlf fra skolen om episoder der min 9 åring har vært i konflikt eller hatt frustrasjons utbrudd, stukket av fra skolen etc. Han sliter med dysleksi i tillegg så tårnet toppet seg totalt for han.

Fars nye sambo ville ikke inkludere ungene i hjemmet,hun hadde 3 egne barn som gikk først. Ungene fikk ikke egne senger, rom de kunne leke på eller få en tilhørighet der. De var gjester i fars hjem! De holdt ut sommern og etter skolestart igjen dukket det opp flere og flere problemer for han på 9. Siste helga han var der ringte han meg flere ganger og ville hjem, hadde prøvd flere ganger å snakke med far om dette, men det "var ingen problemer der". Når de kom hjem til meg, så fortalte eldste at han var redd og ville ikke bo hos pappa. De viser seg at han er redd for "stesøstra" si på 16 år. Tok da på nytt med far at dette ikke går mer. Dette endte med at far brøyt med sin ny samboer og flyttet ikke så langt unna oss. Han hadde rett før sommern fått  jobb i en fabrikk og jobbet skift. Dette medførte at jeg måtte ha ungene om natta ene uka de skulle vært hos han.  Ting roet seg for eldste og ting fungerer endelig på skolen. Gutten min har det endelig bra med seg selv.

Men nå kommer det et nytt slag i trynet på oss! Far skal igjen flytte og skylder på at det er pga denne kjøringa til og fra jobb (ca 1 time en vei). Han jobber fortsatt skift og tviholder på deltomsorg. Han begynner på jobb klokka 6 om morran den ene uka de skal være hos han og dvs han får ikke kjørt dem til skole/bhg.Når jeg snakker med far om dette, har han kunn fokus på seg selv. Han må jobbe, han må tjene penger, han blir så sliten, han blir så utbrent, det er for langt å kjøre for han...etc. Det skuffer meg at han ikke tenker på ungene og hva de trenger/ønsker.

 Pga at det ble deltomsorg i vår fikk jeg ny turnus og jeg jobber en del kveld de ukene jeg ikke har ungene. Jeg har vært i denne jobben i flere år. Nå må jeg tilpasse meg for hva som passer far. At det går utover min jobb og økonomi bryr han seg lite om. Han er så opptatt av seg selv og sitt. Jeg har fra dag en vært sikker på at den delte omsorgen har kunn vært for at han skal slippe bidrag, men etter ungenes ønske fikk han det som han ville.  Begge vet nå at far flytter rett før jul og jeg måtte fortelle dem at de ikke kan bo 50/50 mer.  Minste frøkna bryr seg ikke så mye om det, men eldstemann ble helt knust. Han vill så gjerne bo like mye hos oss begge.

Har vært i kontakt med familievernkontoret og skal ditt rett på ny året. Men hva gjør jeg? En del av meg har lyst til å få ut all frustrasjonen og fortelle hvilken egoist han er. Det er jo like mye hans barn og ansvar, men jeg får meg ikke til å tvinge igjennom at han skal ha ungene sine.

Noen med erfaring og gode råd til meg?

 

 

 

Hvordan foreslår far at dere løser omsorgskabalen? Mener han at dere fortsatt skal ha delt bosted på ungene på papiret, mens det i realiteten er du som står for omsorgen store deler av tiden? Eller mener han at samværsordningen nå må endres tilbake igjen, dvs. slik at det IKKE lenger skal være delt bosted for ungene?

I den situasjonen dere er i, så er jo delt bosted faktisk ikke den beste løsningen for barna. Jeg vet ikke hvor 9-åringen har det fra at det er så viktig å være like mye hos dere begge, men her må jo en voksen kunne forklare ham at det ikke er de voksne som først og fremst skal hensyntas, men barna. Det heter seg at barn skal høres - men bestemme skal de jo slippe å gjøre i slike situasjoner.

Skal delt bosted fungere så må foreldrene både bo i rimelig nærhet til hverandre/barnas skole og de må kunne samarbeide. Det innebærer at BEGGE ser barnas behov, ikke kun den ene. Slik du framstiller far her, så finner jeg det merkelig at du i det hele tatt godtok delt bosted - grunnene hans for å ville ha det har åpenbart ingenting med barnas beste å gjøre, men heller med at da kan han smykke seg med å være en god far.

Du må faktisk stille krav til far. Flytter han nå, så velger han bort all mulighet for delt bosted for år framover, barna fortjener stabilitet. Det er heller ikke ditt ansvar å tilrettelegge slik at far bare kan surfe gjennom samvær etc, en avtale må holdes. Dvs. legger du opp jobben fordi det passer med samværsavtalen, så er det fars problem om han plutselig prioriterer noe annet enn barna under samvær. Jeg skjønner at det siste ikke er lett - men enten så må også far ansvarliggjøres, ellers må samværsordningen være helt på dine premisser. Det er noe svært usympatisk med en voksen mann som må ha tilrettelegging for å prioritere samvær med egne barn - han kan ikke samtidig komme å kreve en hel masse, når han ikke er i stand til å følge opp.

Jeg mener og at det er fars jobb å forklare særlig for eldstemann at det ikke lenger er mulig med delt bosted. Det er FAR som tar valget med å flytte og dermed er det også hans handlinger som får konsekvenser for barnet. Da må han også ta den belastningen det er å snakke med barnet om og rundt dette. Jeg skjønner at det i stor grad blir du som må ta konsekvensene, ved å være den som er der og må snakke med barnet om hvorfor far "velger" han bort, men informasjonen om at det må bli sånn MÅ være fars ansvar.

Jeg mener ikke å være stygg med deg, men du faller i den klassiske kvinnefella, i den forstand at du tar altfor mye ansvar for fars relasjon til sine barn. Du endrer turnus for fars skyld, du godtar - mot bedre vitende - delt bosted for ikke å være vrang, samtidig som du fortsatt er ansvarlig for alle relasjonene og for at det i praksis fungerer. Sett ned foten og sett grenser. Barn tåler mye bedre at mor sier at "XYZ går ikke, selv om far sier det", enn at det er et stadige endringer, stadig rot mht hvor de er når og at de stadig får merke at far egentlig ikke bryr seg. Du kan gjøre mye uten å snakke stygt om far, og du må og skal ikke unnskylde oppførselen hans overfor barna. Du kan fint svare på spørsmål av typen "hvorfor gjør far......." at det vet du ikke, det må de spørre han om.

[Gjest Connie]

Også lurer folk på hvorfor man ikke bare skiller seg når man ikke har det bra? Man havner i den dårlige relasjonen okke som, men som gift har man ivertfall noe å si. Jeg syns du skal sette ned foten ts, for sønnen din sin skyld. Han fortjener ro og stabilitet og slik situasjonen med delt bosted er, gir ham ingen av delene.

[Outlander]

Om dette var min situasjon ville jeg ikke gi en eneste shit om barnefaren.  BARNA kommer først...og du har en 9 åring som sliter veldig.  Han trenger stabilitet, spesielt i de årene som kommer som er utrolig vanskelig for gutter.  Jeg ville ha kjempet for full omsorg med kanskje en helg til far i måneden frem til liv til faren er litt mer stabil også.  UTEN DÅRLIG SAMVITTIGHET.  

[AnonymBruker]

4 timer siden, moroklompen skrev:

Du får unnskylde personen over her! Hvordan h*n går innlegget ditt til å handle om deg er merkelig. Det skulle vel bare mangle at ikke far ble i ett forhold hvor barna hans ble behandlet dårlig? Er det å ofre noe? Det har vært såpass ustabilt for barna med brudd, far får ny samboer hvor situasjonen ikke er bra og de ikke føler seg velkomne, far flytter ut og til nytt sted også skal far nå flytte og bytte jobb enda en gang? Skjønner HI godt blir frustrert!!

Syns hele innlegget til TS er tendensiøst når hun allerede fra starten av innlegget ikke kan stå for egne handlinger og ønsker, men istede legger skylden på barna. Jeg sier ikke at barnefaren gjør en god jobb, jeg sier at TS står seg selv veldig nære og klarer ikke se situasjonen objektivt eller fra noen andre sin side.

Barn vil gjerne at foreldre skal være sammen. Å legge all skyld på faren angående 9-åringen fordi han får seg kjæreste, men å ta null ansvar selv for at hun har fått seg kjæreste vitner om ansvarfraskrivelse.

Anonymkode: ce1cc...0ad

[AnonymBruker]

Jeg synes dere begge hopper rett inn i nye forhold. Du gikk i fra mannen din for 1 år siden, allerede i mars har du en ny. Far finner seg ny i april og flytter rett inn.

Kanskje roe ned begge to og sette barna først. Far tok iallfall ansvar og flyttet. 

Jeg blir betenkt når jeg leser setningen, at barna ikke fortjente en trist mamma. Men de fortjener det livet de har fått nå?
En sønn som sliter, blir dratt i mellom to hjem, er på besøk hos pappa. Ny stemor, ny stefar.
På meg høres det ut som om du og barna har byttet rolle. Fortsette å være gift med barnefar, trist mamma, lykkelig barn.
Skille seg fra barnefar, lykkelig mamma, triste barn.

Anonymkode: b7ed2...99a

[AnonymBruker]

4 timer siden, moroklompen skrev:

Du får unnskylde personen over her! Hvordan h*n går innlegget ditt til å handle om deg er merkelig. Det skulle vel bare mangle at ikke far ble i ett forhold hvor barna hans ble behandlet dårlig? Er det å ofre noe? Det har vært såpass ustabilt for barna med brudd, far får ny samboer hvor situasjonen ikke er bra og de ikke føler seg velkomne, far flytter ut og til nytt sted også skal far nå flytte og bytte jobb enda en gang? Skjønner HI godt blir frustrert!!

Mor snur fars liv på hodet, så skal man ikke gi han litt tid for å komme seg på beina igjen? Far var jo tydligvis limet i forholdet, mens mor hoppet rett over på en kollega.. Så skal vi bidra til å sparke far som ligger nede, og oppfordre mor til å kreve 100% av omsorgen, er det det som er planen?

Anonymkode: 4c16c...110

[Gjest Connie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mor snur fars liv på hodet, så skal man ikke gi han litt tid for å komme seg på beina igjen? Far var jo tydligvis limet i forholdet, mens mor hoppet rett over på en kollega.. Så skal vi bidra til å sparke far som ligger nede, og oppfordre mor til å kreve 100% av omsorgen, er det det som er planen?

Anonymkode: 4c16c...110

Jeg oppfordrer mor til å tenke på barnets beste, ikke far eller mors beste  

[AnonymBruker]

21 timer siden, Emmelinejenta skrev:

Jeg oppfordrer mor til å tenke på barnets beste, ikke far eller mors beste  

Problemet med den setningen der er at mange ser ut til å tro at mors beste også er barnas beste. Det er iallfall det mange flagger med og bruker for alt det er verdt.

Anonymkode: b7ed2...99a

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet med den setningen der er at mange ser ut til å tro at mors beste også er barnas beste. Det er iallfall det mange flagger med og bruker for alt det er verdt.

Anonymkode: b7ed2...99a

Og alle med iQ større enn skostørrelsen vet at det kun er en dårlig undkyldning for å leve egolivet på bekostning av barna og ekspartner.

Anonymkode: 056a3...f07