Jeg tror så på drømmene mine at jeg ikke klarer å slutte å leve etter dem..

[AnonymBruker]

Hovedsaklig er jeg bare redd for at livet skal vise seg å være ganske kjede likevel. du vet, de fleste har sikkert opplevd at mamma sa at "men slik bare i drømmene".  altså jeg drømmer ikke om noe uoppnåelig, men noen sier likevel at det ofte er noen få mennesker som virkelig klarer å leve opp til drømmene. Har du oppnådd noe, eller er det slik at folk flest slår seg til ro med at de ikke oppnår dette?

Anonymkode: 680c6...da6

[AnonymBruker]

Man kan slå seg til ro ja, det går an å akseptere at livet ikke ble som du håpte. Er fortsatt andre gleder du kan finne som ikke er knyttet til drømmen man hadde. Det er noen som fortsetter å plage seg selv i all evighet, som egentlig ikke er vits da det ikke vil forandre noe å bli deppa heller

Hilsen ufør 25-åring

Anonymkode: b8163...55b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan slå seg til ro ja, det går an å akseptere at livet ikke ble som du håpte. Er fortsatt andre gleder du kan finne som ikke er knyttet til drømmen man hadde. Det er noen som fortsetter å plage seg selv i all evighet, som egentlig ikke er vits da det ikke vil forandre noe å bli deppa heller

Hilsen ufør 25-åring

Anonymkode: b8163...55b

Tror du drt ikke er vits å følge drømmen? for det irriterer meg grensrløst, at livet "faktisk ikke er så aspennende likevel". det får faenmeg tilby litt når men først lever. Er jeg ikke fornøyd med kortene jeg har blitt født med så får livet servere noen jeg er fornøyd med, sån  er det bare. 

Hvorfor handler det altid om å slå seg til ro? synn å re dj er ufør. Vil du fortelle litt om hvordan du ble det?

Anonymkode: 680c6...da6

[AnonymBruker]

Jeg har aldri gitt opp drømmene og har også oppnådd det jeg ville. Men veien dit har vært lang og tildels vanskelig. Men med mindre det er totalt urealistiske drømmer synes jeg ikke man skal gi opp.

Anonymkode: 8d0a6...d09