Hvordan tar man seg sammen? (trygd, nav, sosial, osv.)

[AnonymBruker]

 

Jeg ser at det innimellom kommenteres her inne om at hvis folk bare tok seg sammen, så kunne de faktisk ha jobbet 100%-prosent istedet for å gå på trygd, istedet for å være en av disse sosialklientene som finner på unnskyldninger for å slippe å ta seg en jobb som ikke helt passer til deres livsstil. Noen undrer seg over hvordan mennesker som ser friske og fine ut, kan få trygd mens andre som ser jævlige ut:p må bevise i årevis at de ikke klarer å jobbe. 

Jeg ser jo at noen, men selvfølgelig ikke alle, slenger ut av seg at det bare er å ta seg sammen, men hva mener dere egentlig med det?  Hvordan tar man seg sammen? Hva gjør man for å ta seg sammen? Jeg vet ikke om noen her inne noengang har gitt et skikkelig svar, eller bare kommet med svada, tull og blablabla.

Kan en venn av meg som har fått kyssesyken, eller noen som har fått alkoholforgiftning i kroppen av å ha drukket for mye, bare ta seg sammen, eller mener dere at det ikke er sammenlignbart? Kan jeg få lov til å slenge slike tankeløse kommentarer ut av meg til dem, eller gjelder disse kommentarene kun for "trygdesnytere", navbrukere, osv? Hvis ei venninne av meg har blitt utsatt for et overgrep, kan jeg få lov til å si det til henne? 'Ta deg sammen, jente, det var jo bare litt uskyldig lek og moro, og du ble jo ikke skadet'? Jeg er nysgjerrig etter å få vite hvordan man tar seg sammen, for jeg vet ikke svaret selv. Og neida, dette er ikke et trolletråd, men kanskje jeg spør altfor naivt? 

 

Anonymkode: 4b55a...21e

[AnonymBruker]

Kan man be en kreftpasient som er under cellegiftbehandling om å ta seg sammen også da kanskje? Siden det er så lett å ta seg sammen liksom.. 

Hey, dritt i denne kreften da! Klipp deg og få deg en jobb (uups, trenger ikke å klippe deg, du har jo ikke hår pga cellegift og stråling...)..

Nei, dette er det dummeste jeg hører. 

Anonymkode: f6741...120

[AnonymBruker]

 

Mine eksempler på slutten var kanskje ikke sammenlignbart med det å gå på sosialen, eller å motta trygd, men jeg er jo nysgjerrig på hva folk mener når de slenger slike kommentarer ut av seg. Jeg lurer på hvordan man tar seg sammen hvis man ser frisk ut, men ikke kan jobbe. Håper å få noen eksempler på hvordan man tar seg sammen?

Anonymkode: 4b55a...21e

[AnonymBruker]

Det er ingen som får seg full jobb heller, og ikke er det nok jobber til alle i dag Er det noen som tror at det bare er å trylle fram en 100% stilling til hvemsomhelst?

Det beste er nok å være uføretrygdet, så en er sikret penger i det hele tatt..

Anonymkode: f1c0b...eb9

[AnonymBruker]

De som er syke kan ikke bare ta seg sammen å få seg en jobb. Trodde det var åpenbart. De som får skjerpe seg å få seg en jobb er late giddaslause folk som lever bedagelig på trygder og stønader. Kan man ikke norsk, så lær norsk og kom deg i jobb.

Anonymkode: 4224f...8ef

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det beste er nok å være uføretrygdet, så en er sikret penger i det hele tatt..

Anonymkode: f1c0b...eb9

 

Noen ville sikkert være enige med deg, men jeg er ikke det. Hvis man er frisk og arbeidsfør, så er vel det beste å jobbe? Å tjene egne penger fremfor å stå med luen i hånda inne på dette navkontoret, og nærmest tigge om penger. Penger man har krav på, selvfølgelig, men når man er der, så føles det ikke sånn.

Men kan dere være så snille å svare på spørsmålet mitt? Jeg vil gjerne vite hva dere der ute egentlig mener når dere sier at det er bare å ta seg sammen og komme seg ut i jobb. Jeg vet at ikke alle slenger ut av seg slike tankeløse bemerkninger, men dere som gjør det; hva ser dere for dere at den trygdede skal gjøre for å ta seg sammen? Hvordan går man frem for å ta seg sammen?

Anonymkode: 4b55a...21e

[AnonymBruker]

Jeg ser frisk ut, og hvis jeg tok meg sammen ville jeg fortsatt hatt en arv på 600 000, og ikke brukt det på livsopphold pga trygda var for liten.

Skulle ønske noen kunne gi meg en oppskrift på dette å "ta seg sammen", vil gjerne lære det så jeg kan få penger til å reparere bilen også.

Anonymkode: 6e3c8...3e0

[Sulosi]

Ta seg sammen=ignorere kroppens signaler kanskje? Jeg har iallefall forsøkt intenst å ignorere kroppens signaler og det virket ikke det heller så nei, å ta seg sammen må bety noe annet enn hva jeg trodde.

[Søgni]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De som er syke kan ikke bare ta seg sammen å få seg en jobb. Trodde det var åpenbart. De som får skjerpe seg å få seg en jobb er late giddaslause folk som lever bedagelig på trygder og stønader. Kan man ikke norsk, så lær norsk og kom deg i jobb.

Anonymkode: 4224f...8ef

Jeg er ikke TS, men jeg er uenig i at dette skillet er åpenbart. Dette er det flere grunner til. En ting er sykdom og helsetilstand, en annen ting er arbeidsevne, og ikke minst hvordan mulighetene for å stå i jobb med ulike helseplager er. En annen ting, er at prosessene rundt f.eks. arbeidsavklaring kan ta lang tid, noe som kan medføre mange år på f.eks. AAP. Jeg har vært gjennom arbeidsavklaring selv, og opplever nok ikke at noen dømte meg eller mente jeg var lat og giddaslaus i denne prosessen, men erfaringen, som virkelig trakk ut i tid utenfor min kontroll, fikk meg til å reflektere rundt skillet: Hvem er "late og får ta seg sammen" (og hvilket handlingsrom har man til å ta seg sammen i det som kan være en meget langtekkelig prosess, inkludert dødtid mellom ulike tiltak) og hvem er "godkjent sjuke"? 

Og samtidig som jeg er helt enig i at gruppen som kalles navere og som bruker vårt sosiale sikkerhetsnett bør forhindres fra dette og alt det der, så sitter jeg igjen med disse spørsmålene etter min egen erfaring:

1: Hvordan i H****** er det mulig å gli så til de grader under radaren at man klarer å snylte? Min erfaring er at man følges tett opp, må ha konkrete planer, og virkelig være deltaker sjøl, i slike prosesser. Mulig jeg har vært heldig med oppfølginga, men jeg tror også at mange har et naivt bilde av hva en sjuk person er, hvordan samspillet mellom helse og samfunnsdeltagelse er (det er ikke så enkelt som mange ser ut til å mene, å "bestemme seg for å bli ansatt et sted, og stå i jobben".

2: Ofte er årsakene til at folk havner på AAP (bruker det som eksempel her) sammensatte. Forhold ved helsa er en ting, samfunnsmessige forhold er en annen. Begge typer forhold kan også endres i ulik retning, på relativt kort tid. Det som ser ut på en måte fra utsida, for folk som bare ser små drypp og gjerne ikke kjenner til forhold man kommer borti i en sånn livssituasjon (jeg erfarer at det er ganske mange ting man ikke tenker på før man må), kan fortone seg ganske annerledes i praksis, for den det gjelder. 

3: Selv om flere sikkert har andre verdier og skrantende moral: Hvem ønsker å stå utenfor arbeidslivet om de slipper? I tillegg til at det, vel, lønner seg å jobbe i stedet for å gå på AAP, så har man jo også det sosiale, det å få brukt ressursene sine, det å ha forutsigbarhet i livet, det å føle seg fri og som en ressurs. 

Dette ble langt og til dels sikkert usammenhengende, jeg tror poenget mitt er følgende: Etter min erfaring, så tør jeg ikke anslå hvem som bør ta seg sammen og hvem som ikke bør det, samt at jeg heller retter et blikk mot ulike systemer og sammenhenger mellom helse/samfunn/likestilling/inkludering i stedet for enkeltmennesker, når jeg skal se på hovedproblemene. Selv om vi selvsagt må ta debatter rundt sånn som naving. 

[AnonymBruker]

Fins det en tadegsammenpille?  Vil gjerne ha en. Betaler hva som helst. Er vel på resept den?

Jeg staver meg opp om morgenen. Kroppen trenger tid. Kan ikke dusje med en gang. Medisiner først. Etter to timer kan jeg dusje. Du ser jeg går sakte ned til buss. Den slitsomheten etter morgeritualet har allerede begynt å tære. Jeg kan ikke kjøre bil. Pillene gjør det. Jeg får lite av meg hva som skjer rundt meg, på veg inn bussen. Pillene det også. Jeg er på veg tom legen. Er sykemeldt. Har ofte det. Denne gangen vet vi ikke hvor lenge dette varer.   9 uker? 12? Det vet vi ikke fra gangtid gang. 

Ferdig hos legen, så er det rett hjem. Får hjelp til å dra av meg sko.  Nå krever kroppen ro og hvile. Som vanlig sover jeg 2-3 timer.

Legen anbefaler uførepensjon.  Jeg bil prøve. Har prøvd gang på gang. Snart innhenter realiteten meg.  Men jeg vil gjerne få en tadegsammenpille som virker 

Anonymkode: 233b9...15a

[AnonymBruker]

Hvis man har vondt i viljen og er lei seg fordi alt i verden ikke har gått nøyaktig slik man ville det - så kan man ta seg sammen. 

Hvis man heller vil ligge hjemme og spille playstation eller blogge fordi man er for fin på det til å sitte i kassa på Kiwi - så kan man ta seg sammen. 

Anonymkode: eb2a4...c58

[AnonymBruker]

På 24.11.2016 den 23.24, AnonymBruker skrev:

 

Det beste er nok å være uføretrygdet, så en er sikret penger i det hele tatt..

Anonymkode: f1c0b...eb9

Jeg tror ikke det. Dersom du tenker langsiktig kan det være mer risiko å være på ufør, da vi ikke vet om vi kommer til å kunne forsørge de uføre i all fremtid. Si det blir krig i Norge med ødeleggelser, hva tror du skjer med de syke? Eller om vi får en ny bankkrise, eller når Norge går tom for olje.

Det tryggeste er å ta en utdanning akkurat nå og utdanne seg innenfor noe som er nærmest garantert å gi jobb i fremtiden. Det er mye bedre enn å bli ufør. I tillegg får du bedre lønn

Anonymkode: 52f4f...e17

[Gjest Sorbus]

Jeg er veldig imponert over alle de som føler at de kan rangere sykdommer. I enkelte diagnoser kan man ta seg sammen, med andre diagnoser bør man helt klart gå på uføretrygd. Mangel på armer eller bein (eller begge), lam fra halsen og ned, slag og andre sykdommer som gir manglende språk (og kanskje litt sikling), er tilstander som de fleste synes gir rett til uføretrygd. Sykdommer som ME, psykiske sykdommer, fibromyalgi bør ofte ikke gi grunn til uføretrygd, her er det bare å ta seg sammen! Det synes jo ikke utenpå engang! Kreft trumfer det meste, men noen får en liten nyve i panna av for eksempel lungekreft, for det er selvpåført... Men overlever du, er du frisk, og da må du komme deg ut i jobb igjen!

Mennesker med disse holdningene må ha en helt utrolig innsikt! Man kan google sykdommer, men enkelte personer skulle man tro hadde opplevd dem selv! Gjerne flere, slik at de kunne sammenligne hva som er ekte, og hva som kun dreier seg om latskap. Uten tanke for at alle sykdommer kommer i varierende alvorlighetsgrad. 

Og "alle" kjenner noen som har blitt frisk, og som nå bidrar til samfunnet. Eller som tross alt "tar seg sammen" og sliter seg gjennom arbeidsdagen, på tross av at han eller hun har sykdommen din. 

 

[Gjest Sorbus]

Jeg er ikke helt ferdig, kjenner jeg... Det er to viktige faktorer til som avgjør om du bør ta deg sammen, eller får være trygdet.  Trivsel og lønn! Viktig når du skaffer deg jobb, men nesten enda viktigere når du skal trygdes.

Jeg, for eksempel, har en sykdom som ikke synes utenpå, i særlig grad. Men jeg hadde en jobb som alle vil være enige i at er koselig. Det gir uføretrygden min litt mer kredibilitet. Hadde jeg jobbet ved samlebånd, for eksempel, ville det vært mer suspekt.

Jeg hadde også god lønn. Det gjør uføretrygden min mer troverdig, for jeg har åpenbart noe å tape. Hadde spriket mellom lønn og trygd vært mindre, hadde nok fler ment at jeg slet med "vondt i vil ikke".

 

[runi]

For mange mange år siden var der kun betaling for 2 sykedager og da var det knapt noen som ikke gikk på jobb.

Litt fo enkelt idag

[Ruccula]

Norge er ko det landet i verden hvor flest folk lever på trygd.... Hvorfor det? Er vi sykere enn i andre land? Eller kan det ha å gjøre med at vi i norge har så lukrative trygdeordninger at vi kan tillate oss å ha vondt i vilja?

Når vi da snakker om å ta seg sammen så dreier det seg om "hva ville du gjort om du bodde i usa feks"  du hadde ikke fått lov til å surre rundt med full lønn i et år fordi du har "angst"  da måtte du bare ha jobbet!  Man måtte bare tatt seg sammen og gjort det man må! 

Jeg håååper at norges velferdsordninger blir strammet kraftig inn! Særlig alle unge med angst som surrer rundt i 4 år på aap uten å kunne gjøre noe som helst

 

[LeoxBarca]

Jeg forstår hva du mener. Selv har jeg aldri mottar en eneste krone fra staten (bortsett fra det som er subsidiert hos legen). Det er mange som sliter for tiden og jeg føler virkelig med mennesker som i ung alder blir så syk enten fysisk eller psykisk at de ikke kan arbeide. Men: jeg observerer at mange jeg gikk på ungdomsskole med osv, spesielt unge menn - mottar trygd og samtidig får de tak over hodet. De påstår at de ikke kan jobbe men de går ut nesten hver helg. Vet om et par som driver med "uakseptable" måter og tjene penger på som krever ganske mye arbeid i seg selv egentlig dersom en skal tjene noe. I tillegg til dette klager de. Og snakker hva de har "rett på". De har visst rett på alt mulig de. Ikke faen om noen av de er takknemmelige. Se for deg at vi ikke hadde en velferdsstat i det hele tatt, og noen ga deg 200kr,- og litt brød melk og pålegg. Det ironiske er at da ville du vært veldig takknemlig. Men nå når alle har blitt lært at sosial sikkerhet liksom skal være en slags gudegitt menneskerett - forsvinner ethvert spor av takknemmelighet. Jeg forstår at systemet er helt IDIOTISK til tider - jeg var samboer med en som faktisk ble syk på ekte med potensielt dødelig utfall over lengre tidsperiode. Men alle de jeg nevnte i mitt innlegg her stjeler objektivt sett fra andre svake mennesker og i tillegg er de frekke nok til og kreve mer. Alle skal og de som får skal ha mer. Jeg ville ikke hatt en stor grad av selvsikkerhet på at mennesker i en slik situasjon kommer til og få like mye om 20-30 år som idag. Kanskje ibgentkbg nesten. Bare et par tanker.

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Ruccula skrev:

Norge er ko det landet i verden hvor flest folk lever på trygd.... Hvorfor det? Er vi sykere enn i andre land? Eller kan det ha å gjøre med at vi i norge har så lukrative trygdeordninger at vi kan tillate oss å ha vondt i vilja?

Når vi da snakker om å ta seg sammen så dreier det seg om "hva ville du gjort om du bodde i usa feks"  du hadde ikke fått lov til å surre rundt med full lønn i et år fordi du har "angst"  da måtte du bare ha jobbet!  Man måtte bare tatt seg sammen og gjort det man må! 

Jeg håååper at norges velferdsordninger blir strammet kraftig inn! Særlig alle unge med angst som surrer rundt i 4 år på aap uten å kunne gjøre noe som helst

 

Vi er ikke sykere enn folk i andre land. Men jeg tror ikke det er så enkelt som du beskriver: at folk bare har vondt i viljen. Vi lever i et velferdsamfunn (enn så lenge), men dette er ikke utelukkende ideellt. Det skaper også mange nye problemer. Vi har laget oss et elitesamfunn og ekstremt lite inkluderende samfunn der kun det perfekte er godt nok. Folk hjelper ikke hverandre lengre. Folk er egoistiske og det er en mentalitet om at alle bare skal slå seg frem. De sterkeste makt med fokus på egenrealisering og individualisme, der resten er paria som bare er en klamp om foten på ELITEN. Det gjør noe med et samfunn. Flere og flere føler at de bare ikke strekker til og gir opp, fordi ingenting er noen gang godt nok om det ikke er perfekt.

Folk er langt mer ensomme og ulykkelige i dag, selv om vi materielt sett har det bedre. Derfor sliter langt flere psykisk. Ensomhet og isolasjon skaper psykiske problemer. Som er reelle og ødelegger folks liv. Men for mange kunne det vært unngått om folk bare klarte å bry seg om andre enn seg selv og hadde vært mer fokusert på samhold og felleskap en å få smurt sitt eget egoet mest mulig gjennom livet. Mange ville nok gjerne deltatt, men det er lite rom i arbeidslivet for de som ikke kan ha 100% jobb og har mindre kapasitet enn andre. Hvor absurd er det ikke egentlig at gravide kvinner prioriteres vekk ved jobbsøking? De er ikke engang syke. Bare gravid. Selv det betraktes som svakhet. 

Anonymkode: a233d...d4e

[ajarRun]

På 24.11.2016 den 23.13, AnonymBruker skrev:

Kan man be en kreftpasient som er under cellegiftbehandling om å ta seg sammen også da kanskje? Siden det er så lett å ta seg sammen liksom.. 

Hey, dritt i denne kreften da! Klipp deg og få deg en jobb (uups, trenger ikke å klippe deg, du har jo ikke hår pga cellegift og stråling...)..

Nei, dette er det dummeste jeg hører. 

Anonymkode: f6741...120

https://en.wikipedia.org/wiki/Terry_Fox

Han løp 5375 kilometer på 143 dager, mens han hadde kreft, og en amputert fot. Han sluttet bare noen måneder før han døde. Ingen påstår at det er lett, men det er helt klart mulig.

Mange som er syke er ikke så syke at de ikke kan jobbe, men dessverre lønner det seg ikke for ufaglærte å jobbe i Norge. Da velger de selvsagt å ikke gjøre det.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, amativeReflection skrev:

https://en.wikipedia.org/wiki/Terry_Fox

Han løp 5375 kilometer på 143 dager, mens han hadde kreft, og en amputert fot. Han sluttet bare noen måneder før han døde. Ingen påstår at det er lett, men det er helt klart mulig.

Mange som er syke er ikke så syke at de ikke kan jobbe, men dessverre lønner det seg ikke for ufaglærte å jobbe i Norge. Da velger de selvsagt å ikke gjøre det.

Forskjell på å ta den helt ut en gang, og å skulle gjøre det hver dag i 60 år. Det er heller ikke slik at alle med kreft er rammet på samme måte med samme symptomer. Å mangle et bein eller arm i seg selv er ganske ufarlig sett i jobbsammenheng. Det er når man har symptomer som konstante smerter eller utmattelse at ting begynner å bli vanskelig. Er man en vanlig energisk person som mangler en fot så er man ganske frisk

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi er ikke sykere enn folk i andre land. Men jeg tror ikke det er så enkelt som du beskriver: at folk bare har vondt i viljen. Vi lever i et velferdsamfunn (enn så lenge), men dette er ikke utelukkende ideellt. Det skaper også mange nye problemer. Vi har laget oss et elitesamfunn og ekstremt lite inkluderende samfunn der kun det perfekte er godt nok. Folk hjelper ikke hverandre lengre. Folk er egoistiske og det er en mentalitet om at alle bare skal slå seg frem. De sterkeste makt med fokus på egenrealisering og individualisme, der resten er paria som bare er en klamp om foten på ELITEN. Det gjør noe med et samfunn. Flere og flere føler at de bare ikke strekker til og gir opp, fordi ingenting er noen gang godt nok om det ikke er perfekt.

Folk er langt mer ensomme og ulykkelige i dag, selv om vi materielt sett har det bedre. Derfor sliter langt flere psykisk. Ensomhet og isolasjon skaper psykiske problemer. Som er reelle og ødelegger folks liv. Men for mange kunne det vært unngått om folk bare klarte å bry seg om andre enn seg selv og hadde vært mer fokusert på samhold og felleskap en å få smurt sitt eget egoet mest mulig gjennom livet. Mange ville nok gjerne deltatt, men det er lite rom i arbeidslivet for de som ikke kan ha 100% jobb og har mindre kapasitet enn andre. Hvor absurd er det ikke egentlig at gravide kvinner prioriteres vekk ved jobbsøking? De er ikke engang syke. Bare gravid. Selv det betraktes som svakhet. 

Anonymkode: a233d...d4e

Mye sant i dette. Jeg tror et samfunn som fokuserte på samhold og sosial inkludering hadde gjort at vi kunne utvikle oss raskere intellektuelt og teknologisk enn vi gjør idag. Mange mennesker som kunne vært unike ressurser som endret måten vi så ting på, faller fra. Det er generelt merkelig at det ikke er en greie, det å sentrere samfunnsstrukturen vår rundt det å prøve skape et sosialt liv for alle. Vi er jo sosiale dyr når alt kommer til alt, og for mange kan det være ødeleggende å ikke ha en flokk å gå til. Men i stedet er vi sentrert rundt penger og status. Fint for de individene som har mye av det, men på lang sikt vil det nok ødelegge for alle. Det er begrenset hvor lenge vi kan leve fredfult der en økende andel mennesker faller fra.

Anonymkode: 52f4f...e17