Jeg føler meg så utenfor familien

[AnonymBruker]

Advarsel: Dette blei veldig langt

Jeg er så lei av å bli utestengt av familien min, og føle at det er ett sett regler for dem, og et helt annet sett regler for meg. Når jeg prøver å ta det opp blir jeg bare fortalt at jeg skaper problemer og at jeg er vanskelig. Jeg er skikkelig usikker på nå om det er jeg som er irrasjonell eller hva? Mannen min er drittlei hele familien min og orker ikke snakke om det, og jeg må bare få dette ut og få sortert tankene mine, for jeg er så lei meg nå.

Foreldrene mine gikk fra hverandre når jeg var knapt et år gammel. Faren min var på det tidspunktet karrieremenneske (jeg var et særdeles uheldig uhell...) og flyttet sørover, så jeg hadde lite kontakt med han frem til jeg var 8-9 år gammel. Min fars familie bor rundt her, men de likte ikke moren min noe særlig og hadde dermed ikke mye kontakt med henne når jeg vokste opp. Pappa traff stemoren min og da ble kontakten mellom oss bedre, men han bor fortsatt en 4 timers kjøretur unna sammen med stemor og etterhvert deres felles barn (mine halvsøstre som jeg kommer veldig godt overens med, men det er stor aldersforskjell på oss, de er 12 år gamle, jeg er 29). Stemor er en god dame som "tvang" pappa til bedre kontakt med meg og familien her. Per i dag har pappa og jeg et ok forhold, men det er 100% takket være stemoren min som ikke lar han glemme meg bort...

Resten av familien på den siden derimot er et problem... Jeg fikk bedre kontakt med de samtidig som jeg fikk bedre kontakt med pappa, og begynte å tilbringe mye tid med søskenbarna mine (har en tante som har 2 jenter som er 1 og 2 år yngre enn meg, og en onkel som har en sønn som er 13 år yngre enn meg). Dette forholdet varte fint helt frem til mitt eldste søskenbarn skulle konfirmeres. Søskenbarnets kjæreste påsto at jeg hadde lagt ann på han og sendt han masse flørtemeldinger og at han hadde vært på besøk hjemme hos meg, noe som overhodet ikke stemte. Mamma hadde vært hjemme hele dagen han påsto han hadde vært her og kunne bekrefte at han aldri var her, men de trodde på han, ikke meg. Så jeg da fryst ut, ble ikke invitert i noen av konfirmasjonene eller dåpen da min onkel fikk barn (men min far og stemor ble, og dro, uten å stå opp for meg). Det tok nesten 5 år før de var villig til å snakke med meg igjen; når søskenbarnets kjæreste endelig fortalte at han bare hadde jugd *sukk* Onkelen min fikk barn like etter at alle var villige til å snakke med meg igjen.

Etter dette var ting vanskelige, men jeg prøvde, for jeg ville så gjerne ha et godt forhold til familien min (mammas familie er VELDIG liten, jeg har bare bestefar igjen). Jeg giftet meg når jeg var 24, og vi valgte et lite bryllup siden vi ikke hadde allverdens penger da. Vi ba pappas søsken og deres barn, men ikke noen +1 siden både tante, onkel og voksne søskenbarn var (såvidt vi visste) single på det tidspunktet vi sendte ut invitasjonen, og vi ville holde bryllupet lite pga økonomi og plassmangel (hagebryllup). Tanten min ble da absolutt rasende, for hun hadde jo akkurat truffet en fyr, og syntes det var utrolig dårlig gjort at han ikke fikk komme. Hun mente at det fryktelig urettferdig å utestenge "familien" fra en slik anledning. Så hun nektet å komme. Og da kom ikke søskenbarna, og heller ikke onkel og sønnen. Ikke i kirka engang. (svigers er storfamilie, og det var mange der vi ikke hadde plass til; alle kom i kirka selv om de ikke var invitert til selskapet!) Igjen sa ikke pappa et pip... Mamma blei sint, men de liker fortsatt ikke mamma så det brydde de seg jo ikke om. Jeg visste ikke hva jeg skulle si når folk i svigerfamilien lurte på hvor resten av familien min var... På min side i kirka satt mamma, pappa, stemor, 2 halvsøstre, og et par venner. Mannen sin side var jo nesten full. Det var så vondt og ødela mye av bryllupsdagen for meg.

Så var det konfimasjonen til onkel sin sønn da. Den skulle han ha hjemme så det var jo ikke plass til så mange; så derfor ble pappa, stemor og halvsøstre invitert, men ikke jeg og mannen. Et av de voksne søskenbarna har fått to barn; jeg blir ikke invitert i dåpen til noen av de. Dråpen kom i dag; tanten min skal ha stort 50-års lag hvor halve bygda er invitert... Men ikke jeg.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg var helt forferdelig som ikke inviterte en kjæreste jeg ikke visste om, men det er helt ok for de å utestenge meg fra alle situasjoner? :/ Jeg trodde ikke jeg var et så utrolig ekkelt menneske; jeg kommer jo veldig godt overens med svigerfamilien og jeg og mannen blir invitert til det aller meste der (de er så mange at vi får ikke med oss alt engang; i fjor var det 8 konfirmasjoner og 3 runde bursdager og 2 bryllup!). Mamma mener det er fordi de er sure på pappa som er så dårlig på å ha kontakt at det går utover meg; men pappa og stemor blir jo alltid invitert.

Er dette vanlig? Har noen andre opplevd sånne ting med sin familie? Hvorfan takler dere det?

Ikke at jeg regner med at noen kommer til å lese all denne sutringa, for dette blei mye lenger enn jeg hadde regna med :O Sorry

 

 

Anonymkode: 4708b...fbe

[AnonymBruker]

Skjønner det er bittert, men hvorfor legge energi i folk som bare tapper deg og ikke gir deg noe glede i livet? Sa de noengang unnskyld for at de ikke snakket med deg på 5 år etter noe som viste seg å være en løgn? Eller var ikke det så nøye liksom? Nei, ikke lag noe drama, kutt de stille ut, og nyt den nye familien din. Så heldig du er som har fått en fin familie med på kjøpet når du giftet deg! Det er alt som teller nå!

Anonymkode: 89a4c...6ad

[AnonymBruker]

Skjønner at det er kjipt og sårt, men jeg er enig med brukeren over: du må rett og slett slutte å løpe etter folk som ikke er interessert. Jeg har hatt mye av den samme problematikken med min farsfamilie og har fått det mye bedre etter at jeg aksepterte situasjonen (at de er en gjeng drittfolk som ikke er verdt tiden min). Jeg har distansert meg helt fra den delen av familien, etter råd fra psykolog, og har ikke sett meg tilbake.

Man kan ikke utsette seg selv for folk som hele tiden er klar til å tråkke på deg. Noen av de tingene du forteller er temmelig graverende, som at de frøs deg ut i fem år pga en falsk beskyldning. Og at faren din ikke tok deg i forsvar og ordnet opp. Å fortsette å omgås dem er ikke godt for psyken din. Veldig forståelig at det er vanskelig å kutte ut farsfamilien når du har lite familie ellers, men samtidig: poenget med å ha kontakt med familien faller jo helt bort i ditt tilfelle. Familien er ment å elske, inkludere og beskytte deg, når de ikke gjør noen av disse tingene så er det heller ingen vits i å bruke tid på dem. Det får være deres tap.

Fokuser heller på den familien du skaper nå som voksen, din egen familie. Det vil si partner, fremtidige barn, svigerfamilie og venner. Og selvsagt de på din mors side som du har god kontakt med. Invester energien din hos folk som verdsetter den personen du er, som er på ditt lag og som har åpne armer. 

Anonymkode: c1a13...718