Hvordan er det å være populær og ha mange venner?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært populær og alltid hatt få venner. Det må være veldig greit å ha så mange venner at du aldri trenger å være redd for å ikke ha noen å gå med i helga og du alltid finner noen du kan ut å spise med osv. Verre med meg som kun har to venninner og ikke alltid har noen å gå med i helga. Hun bor 2 timer unna og hun andre er mye opptatt. 

Jeg er fryktelig sjenert  (det har jeg alltid vært) og sliter med å være sosial. Der er vanskelig å få meg nye venner. Jeg har ofte lurt på hvordan det er å ha mange venner. At du er godt likt da.

Jeg jobber sammen med en som feiret 30 års dagen sin forrige helg. 90 gjester kom og hun hadde leid et utested i byen. Hun har visst alltid vært veldig populær. Jeg blir nesten litt sjalu.

Hvordan er det å være populær og godt likt av mange? Flere som er i min situasjon, som har få venner eller ingen venner? 

Anonymkode: e770c...b1f

[Cathrine88]

Ikke vær sjalu. Det sier seg selv at ingen har 90 nære venner, og det er slett ikke sikkert at hun har like gode venner som du har selv om hun har mange.  

[AnonymBruker]

Det er ikke antallet det kommer an på. Mange har mange overfladiske bekjente og få nære venner. Og det er de få gode vennene som betyr noe.

Anonymkode: bcee5...8cf

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Cathrine88 skrev:

Ikke vær sjalu. Det sier seg selv at ingen har 90 nære venner, og det er slett ikke sikkert at hun har like gode venner som du har selv om hun har mange.  

Du sier noe og har egentlig ikke tenkt sånn. Jeg har så vidt 10 stykker jeg kan invitert i min bursdag og mange hadde sikkert ikke kommet. Jeg har bare lurt på hvordan det er å ha mange venner 

Anonymkode: e770c...b1f

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hvordan det er for jeg har aldri hatt mange. Det kan sikkert være hyggelig, men på den annen side tror jeg det er riktig som den andre sier over her. At det er de få, gode og nære vennene som er viktige i det store og hele og når det virkelig gjelder. Overfladiske bekjente er ikke så viktige, selv om de sikkert vil komme til fester og sånt. Nære venner er det som betyr noe og har man en eller noen få av dem, så er det egentlig det man bør fokusere på og være glad for.

Anonymkode: 36e6d...b9f

[Lanista1984]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri vært populær og alltid hatt få venner. Det må være veldig greit å ha så mange venner at du aldri trenger å være redd for å ikke ha noen å gå med i helga og du alltid finner noen du kan ut å spise med osv. Verre med meg som kun har to venninner og ikke alltid har noen å gå med i helga. Hun bor 2 timer unna og hun andre er mye opptatt. 

Jeg er fryktelig sjenert  (det har jeg alltid vært) og sliter med å være sosial. Der er vanskelig å få meg nye venner. Jeg har ofte lurt på hvordan det er å ha mange venner. At du er godt likt da.

Jeg jobber sammen med en som feiret 30 års dagen sin forrige helg. 90 gjester kom og hun hadde leid et utested i byen. Hun har visst alltid vært veldig populær. Jeg blir nesten litt sjalu.

Hvordan er det å være populær og godt likt av mange? Flere som er i min situasjon, som har få venner eller ingen venner? 

Anonymkode: e770c...b1f

Personlig har jeg bare to personer jeg kaller veldig gode venner.

Hvis du ønsker å ha flere, så vil jeg anbefale deg å ikke synes synd på deg selv. Det er jo ikke sikkert du gjør det, men får litt den følelsen når jeg leser.

Livet er hektisk og de fleste har ikke tid til å pleie mange venner. Så pass på at du gir mer av deg selv og aldri synes synd på deg selv. Folk trenger andre fordi dem gir dem noe gjennom råd, latter og trygghet. Folk har en tendens til å snu seg unna de som er for melankolske og triste.

Bare et råd og det kan være at jeg bommer totalt. Men det er fortsatt et råd:)

[Cathrine88]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier noe og har egentlig ikke tenkt sånn. Jeg har så vidt 10 stykker jeg kan invitert i min bursdag og mange hadde sikkert ikke kommet. Jeg har bare lurt på hvordan det er å ha mange venner 

Anonymkode: e770c...b1f

Jeg har mange bekjente og de er flotte mennesker, men jeg ville ikke vært komfortabel med å be dem om hjelp eller betro meg til dem. I tillegg er jeg så heldig at jeg har veldig gode venner jeg kan dele det meste med, men jeg vet at ikke alle er like heldige. Det kan bli veldig overfladisk - du har mange som ler av vitsene dine og som forventer at du underholder og muntrer dem opp, men hva gjør du hvis du har en dårlig dag? De er kanskje ikke like interessert i å bli kjent med den siden av deg.

[AnonymBruker]

Jeg har få venner selv om jeg er veldig utadvent.  Jeg har ei virkelig god bestevenninne, og min søster og jeg var bestevenner helt til hun ble mamma.  Nå er vi fortsatt venner, men ikke så nære lengre.   Merket det godt når hun "forsvant" litt.  I tillegg har jeg ei  til som begynner å bli en god venn og familien min.  Blir lett kjent med folk, men skal mye til før jeg "knytter" meg til noen. Og jeg har bevisst unngått å feire runde år nettopp fordi jeg ikke helt hvem jeg skulle invitert fordi jeg føler det blir for få.

Min kjæreste har haugevis av venner.  Han har beholdt alle vennene fra videregående, og i tillegg har det kommet til nye venner igjennom årene.  Han er av den populære typen.  Men fordi han har så mange han må dele seg i mellom og fordi døgnet har bare 24 timer så er det vanskelig å pleie mange forhold samtidig. 

Mitt forhold til min venninne er ekstremt sterkt.  Jeg vet vi kan snakke om alt og hun er der for meg uansett.  Hans forhold til hans venner er godt og de har det bra sammen, men det mangler på en måte tryggheten.  Og jeg føler ofte han spiller mer en rolle overfor sine venner.  De får ofte bare deler av han og ikke hele han på godt og vondt.  Merket det godt når han gikk igjennom en tøff periode da var det familien hans og meg han snakket med ikke vennene.

Når jeg var yngre så var jeg lei meg fordi jeg hadde få venner, og følte meg upopulær.  Nå som jeg er voksen så er jeg glad for de gode sterke forholdene jeg har og føler meg heldig.  Det er mitt sikkerhetsnett, og i tillegg syns jeg synd på han som hele tiden må slite med dårlig samvittighet overfor alle vennene som han har så lite tid til, og hvor ofte han må takke nei til ting som skjer.  Ofte sier han ja til å være med bare fordi han føler han må fordi han har sagt nei flere ganger.  Så jeg vil ikke bytte plass

Anonymkode: b9bac...7e3

[fuglekvitter__]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri vært populær og alltid hatt få venner. Det må være veldig greit å ha så mange venner at du aldri trenger å være redd for å ikke ha noen å gå med i helga og du alltid finner noen du kan ut å spise med osv. Verre med meg som kun har to venninner og ikke alltid har noen å gå med i helga. Hun bor 2 timer unna og hun andre er mye opptatt. 

Jeg er fryktelig sjenert  (det har jeg alltid vært) og sliter med å være sosial. Der er vanskelig å få meg nye venner. Jeg har ofte lurt på hvordan det er å ha mange venner. At du er godt likt da.

Jeg jobber sammen med en som feiret 30 års dagen sin forrige helg. 90 gjester kom og hun hadde leid et utested i byen. Hun har visst alltid vært veldig populær. Jeg blir nesten litt sjalu.

Hvordan er det å være populær og godt likt av mange? Flere som er i min situasjon, som har få venner eller ingen venner? 

Anonymkode: e770c...b1f

Nei i såfall så er det ikke noe gøy å være populær når du ikke er så sosial. Får håpe du slipper - er det riktig svar? 

Endret 24. november 2016 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

Hvorfor er det en haug av folk som svarer "jeg har ikke mange venner", "det er ikke antallet som teller" etc

 Det er ikke det ts spør om! Ts (og jeg) venter spent på flere svar fra de som faktisk har mange venner

Anonymkode: 924b1...0f4

[Djungelvrål]

Jeg har 2-3 som jeg ser ganske ofte. Kunne godt hatt et par til...for alle har sitt og de er mye opptatt.  Men så har jeg er jobb som er ganske sosial da, så jeg føler jeg får dekket mye der. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri vært populær og alltid hatt få venner. Det må være veldig greit å ha så mange venner at du aldri trenger å være redd for å ikke ha noen å gå med i helga og du alltid finner noen du kan ut å spise med osv. Verre med meg som kun har to venninner og ikke alltid har noen å gå med i helga. Hun bor 2 timer unna og hun andre er mye opptatt. 

Jeg er fryktelig sjenert  (det har jeg alltid vært) og sliter med å være sosial. Der er vanskelig å få meg nye venner. Jeg har ofte lurt på hvordan det er å ha mange venner. At du er godt likt da.

Jeg jobber sammen med en som feiret 30 års dagen sin forrige helg. 90 gjester kom og hun hadde leid et utested i byen. Hun har visst alltid vært veldig populær. Jeg blir nesten litt sjalu.

Hvordan er det å være populær og godt likt av mange? Flere som er i min situasjon, som har få venner eller ingen venner? 

Anonymkode: e770c...b1f

Jeg har opplevd begge deler. Å ha mange venner og å ha få venner. Jeg er som deg, jeg er sjenert, faktisk ekstremt sjenert. Altså jeg synes det var utrolig tungt da jeg ikke hadde noen venner.  Det tror jeg de fleste føler og det samme om man føler man ikke har nok venner eller at de vennene man har ikke er venner man kan være sammen med når man ønsker. Det er vel ditt tilfelle.

Men, det å ha mange venner og være populær ga meg svært lite. Jeg er sjenert og jeg trives best i små grupper. Jeg har hatt store bursdager for jeg var misunnelig på de som hadde det, men det var ikke noe for meg. Jeg ender bare med å snakke med mine en eller to personer hele kvelden uansett.  Dette med store selskaper og være populær er ikke noe alle liker og det kan godt hende du er sjalu på noe du egentlig ikke hadde likt. 

Om du virkelig ønsker mange venner så klarer du å få det. Det er bare å invitere folk med på ting, vise at du setter pris på folk du møter, osv. Så treffer man på noen som har en stor sosial sirkel og som er inkluderende og vipps så får man mange venner. Klar man får noen avslag også, er flere jeg har invitert som ikke ville være med meg, men sånn er det bare. 

Du klarer å få flere venner om du ønsker det og jeg tror helt klart du trenger flere venner for du er jo ikke fornøyd med dagens situasjon. Men det kan jo hende at om du har 90 personer i bursdagsselskapet ditt så ender du med å kun prate med 3-4 stykker, men måtte betale for og rydde opp etter 90.

 

Anonymkode: ec6c3...d72

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det en haug av folk som svarer "jeg har ikke mange venner", "det er ikke antallet som teller" etc

 Det er ikke det ts spør om! Ts (og jeg) venter spent på flere svar fra de som faktisk har mange venner

Anonymkode: 924b1...0f4

Det er to da Det er svar fra en som har mange venner og en som har kjæreste med mange venner

Anonymkode: 4e29e...361

[Jerry Lee]

Aner ikke.

Er ikke, blir ikke..og har aldri vært eller hatt.

[AnonymBruker]

Altså, jeg har ingen nære venner og ingen bekjente. Ingen jeg ville sagt hei til hvis jeg møtte dem på gaten engang. Med en gang jeg møter noen som har potensiale til å bli en venn/bekjent, blir jeg redd og lar det sive ut til ingenting. Bevisst eller ubevisst, jeg vet det ikke. Det med at "det er ikke antallet, men kvaliteten på vennskap som teller" gjør meg så trist. Det virker som om "alle andre" har "enten eller". Eller begge deler.

Anonymkode: c3f32...5f9

[Gjest Jessica]

Jeg har med tiden forstått at jeg har en god del bekjente . Bare for en kort stund siden trodde jeg at jeg hadde mange venninner. Men har altså 3 gruppe venner.

1) Par gode venniner jeg kan fortelle alt 2) Noen fantastiske jenter jeg kan ha det gøy med 3) og mange bekjente som inviterer meg på diverse. 

På min 30årsdag  kom det vel over 30 personer men jeg kunne aldri tenkt meg å betrodd meg til alle dem. Kan faktisk sitte på en fest og føle meg ensom. Fordi det for meg ikke handler om å ha mange rundt seg men få gode venner jeg er komfortabel med. 

[AnonymBruker]

Jeg var slik når jeg var yngre. Hadde et gigantisk nettverk. Det blir jo fryktelig mange overfladiske vennskap. Kunne nok fint invitert inn 80 stk til fest. Når man var på byen gikk hele kvelden bort i å prate med 20 forskjellige.

Jeg orket ikke ha det sånn. Var også stort press på "å være med" på alt. 

Nå hadde vi nok blitt maks 5-6 stykker. Nå har jeg kun 2 gode venner som jeg prater ofte med. 

Anonymkode: 44977...135

[AnonymBruker]

Jeg har to nære hjemme  og noen studie venner  (vi treffes 1-2 uker i mnd, studerer deltid). Blir også invitert i bursdager av bekjente  (kolleger feks).  samboer har også venner jeg henger med ilag med han, men jeg er ikke nær venn med de - kun overfladisk.  For meg er det nok. Men i dagens samfunn virker det som idealet er 20 venner pluss og en blir sett på som stakkarslig og venneløs med få venner. 

Anonymkode: 19bde...c82

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, jeg har ingen nære venner og ingen bekjente. Ingen jeg ville sagt hei til hvis jeg møtte dem på gaten engang. Med en gang jeg møter noen som har potensiale til å bli en venn/bekjent, blir jeg redd og lar det sive ut til ingenting. Bevisst eller ubevisst, jeg vet det ikke. Det med at "det er ikke antallet, men kvaliteten på vennskap som teller" gjør meg så trist. Det virker som om "alle andre" har "enten eller". Eller begge deler.

Anonymkode: c3f32...5f9

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, bortsett fra det å ikke ha noen å si hei til på gaten. Jeg bor på et lite sted hvor alle kjenner alle, og det er noe jeg har begynt å virkelig sette pris på - du kan nesten ikke gå ut døra uten å hilse på noen. Det kommer jeg til å savne veldig hvis og når jeg flytter herfra. Men å bo på et lite sted har jo også sine ulemper - alle kjenner alle, det er ingen nye å bli kjent med, eller noe sted å gå, og alle er veldig "satt" i sine vennskap. Da blir man liksom bare "hun som alltid er alene" eller hva de nå måtte tenke om meg.

Anonymkode: f6d91...2ad

[Gjest Mythic]

Jeg har mange venner og en haug bekjente, men bare en 2-3 stykker som er virkelig nære. Heller to veldig gode venner enn 90 overflatiske bekjentskaper.