Tar jeg helt feil?

[AnonymBruker]

Jeg har ei mor som har hatt parasitter/mark i over 6,5 år. Hun snakker om dette hele tiden + endetiden som handler om "skremmende" ting som handler om at verden skal gå under. 

Hun er sjekket for parasitter med avføringsprøver og en ct av mage.

Hvor sannsynlig er det at hun har parasitter fremdeles, etter så lang tid? 

Jeg har nå gått lei. Jeg kan ikke føre en normal samtale med moren min uten å høre om parasitter eller endetiden. Før klarte jeg å avlede henne, og klarte da å snakke med henne om andre ting, men nå er det lenge siden.

Så derfor satte jeg nå som krav at hun trenger hjelp for de psykiske problemene sine, fordi jeg klarer ikke å se på dette lengre. Hun spiser ikke sukker/hvetemel fordi da mener hun at hun forer parasittene og hun har gått på x antall kurer mot orm/mark, men ingenting hjelper visstnok.

Dette har ført til at jeg er blitt en syndebokk av min eldre søster som fremdeles bor hjemme og som har store problemer med angst (vi er oppi 30årene).

Moren min er sinna og skylder det meste på mannen min, for det om at dette kommer fra meg, så er det visst han som har lurt meg osv ifølge henne. 

Jeg ønsker at moren min skal få hjelp til å takle dette, og kanskje hun kan få en bedre hverdag med litt mindre angsttanker, men jeg lurer jo på om jeg kan ta feil. Kanskje hun har ormer? Kanskje det er jeg som tror at hun er veldig psykisk syk, og så er hun ikke det.

Noen som har opplevd dette av sine nærmeste, eller noen som tror at jeg tar feil, angående moren min sine plager? 

Hun nekter å ta imot hjelp mot angst så lenge det ikke er benzodiasepiner, da hun vil helst ha flere undersøkelser for ormer/parasitter, da det er dette hun mener er grunnen for hennes angst. Men angsten har hun hatt hele livet, bare det har vært forskjellige ting hun har vært opphengt i før. Når jeg var liten så var det demoner og hun hørte stemmer, så var det endetiden og nå er det endetiden + parasitter.

Noen som har noen råd? Hva kan jeg gjøre? Har jeg feil/rett?

 

Anonymkode: da989...60d

[AnonymBruker]

Ta kontakt med hennes fastlege og fortell om det som du forteller her, og be legen om å kalle henne inn til time.

Anonymkode: 0bb3e...c22

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Dette er gjort. Legen tok det alvorlig da jeg var der og kalte henne inn til time, men dette er nå en mnd siden, og ingenting har skjedd utenom at hun skal til legen igjen i januar. 

Jeg sa til legen at hun var og er veldig flink til å skjule sine problemer, fordi vi søstre hadde nok havnet under barnevernet ellers på grunn av forsømmelse og diverse problemer under oppvekst. Dette var jeg veldig nøye på å si, at hun kan snakke seg ut av veldig mye, så jeg trodde at legen forstod meg, men tydeligvis ikke, siden det ikke har skjedd noe. 

(Vi kom i skitne klær, uten lekser/bøker på skolen. Læreren min gikk på besøk til moren min, og for å sjekke tilstanden. Moren min klarte å vri alt over på oss søstre som da var 6 og 11 år gamle, og at vi var så vanskelige og at hun hadde så store problemer med oss og faren vår, så læreren min gjorde ingenting og trodde vel at det var vi som var vanskelige barn. Til tross for at hun ikke stod opp før langt på ettermiddag og det var besteforeldrene våre som foret oss. Klærne ble kun vasket når en ikke klarte å åpne døren til rommet, fordi det var så mye klær der inne).

Hva kan jeg gjøre utenom, eller er det ok å bryte kontakten, eller tar jeg feil?

Anonymkode: da989...60d

[AnonymBruker]

Jeg synes du kan bryte kontakten om du vil.

Anonymkode: 7ddd9...8b6

[AnonymBruker]

Det er fint at du kontaktet legen, og nå som legen vet det som du fortalte, er det legens ansvar å følge opp din mor og å hjelpe din mor.

Legen har forhåpentligvis en plan om oppfølging og hjelp for din mor, ettersom han har satt opp den timen i januar.

Det er selvfølgelig i orden at du bryter kontakten. Du må ta hensyn til deg selv og din helse og ditt liv.

Ta godt vare på deg selv   

Anonymkode: 0bb3e...c22

[AnonymBruker]

Hadde moren din hatt mark eller parasitter i tarmen i 3,5 år, så hadde hun vært helt utarmet for alt av nærin. Er hun det? 

Kan det være noe du ts hører og innbiller deg her, og ikke din mor? 

Anonymkode: 8bbd9...371

[Gjest gjest- silje]

Snakk med lege og dps, det kan jo ordne seg tilslutt ts....

 

 

Endret 23. november 2016 av gjest- silje

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde moren din hatt mark eller parasitter i tarmen i 3,5 år, så hadde hun vært helt utarmet for alt av nærin. Er hun det? 

Kan det være noe du ts hører og innbiller deg her, og ikke din mor? 

Anonymkode: 8bbd9...371

Nei, hun er egentlig ganske fungerende. De første årene så trodde jeg litt på henne, men prøvde å rasjonalisere det for henne. Hun har ikke hatt det i 3,5 år, men over 6 år. De siste årene har jeg bare prøvd å avlede henne. Og prøvd å snakke det bort, men det går ikke lengre.

Vet ikke hvorfor du tror at det er jeg som innbiller meg ting, jeg er ikke den som sier at jeg har orm, eller snakker om det konstant.

Men jeg er veldig usikker på om hva som stemmer eller ikke, da jeg er ikke lege og hun kommer med masse forklaringer på hvor vanskelig det er å finne ut av hvor de har parasitter osv. Men nå er det gått så lang tid at jeg ikke tror på det lengre, og jeg tenker at hun hadde vært død, hvis hun virkelig hadde hatt parasitter så lenge.

Jeg er vant til å høre veldig mye rart, og jeg har akseptert at jeg ikke er i fra en "normal" familie, men jeg er allikevel glad i den familien jeg har og jeg ønsker selvsagt det beste for dem.

 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er fint at du kontaktet legen, og nå som legen vet det som du fortalte, er det legens ansvar å følge opp din mor og å hjelpe din mor.

Legen har forhåpentligvis en plan om oppfølging og hjelp for din mor, ettersom han har satt opp den timen i januar.

Det er selvfølgelig i orden at du bryter kontakten. Du må ta hensyn til deg selv og din helse og ditt liv.

Ta godt vare på deg selv   

Anonymkode: 0bb3e...c22

 

Jeg føler meg slem, fordi jeg ikke tror på henne, og jeg føler at jeg "ødelegger" det lille båndet jeg har til min familie. Men nå er det gått så langt at jeg ikke klarer å se på at hun har det slik lengre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe henne. Og jeg savner selvsagt min mor, når hun hadde mer normale perioder, som det ser ut til at hun ikke har lengre.

Ja, jeg tror jeg er der hvor jeg nå kommer til å bryte kontakten. Men det er veldig vanskelig, og så begynner jeg jo å lure på om det er jeg som er gal.

Jeg er i jobb og jeg jobber mot angsten som dessverre kommer mye fra min mor og hennes "fortellinger" til meg som liten. Nå er jeg kommet ganske langt og jeg har brukt tid i terapi, så jeg klarer meg ganske fint. Jeg har min egen familie, og et godt forhold til min svigerfamilie.

Men jeg lurer jo allikevel på om jeg er den "gale" oppi dette, siden jeg ser jo at min mor får vondt av at jeg nå har satt foten ned. Sist i går så sendte hun et bilde av noe som kunne ligne en orm, så hun mener jo fast bestemt på at dette er virkelig og at det er jeg som er slem.

 

 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du kan bryte kontakten om du vil.

Anonymkode: 7ddd9...8b6

,Takk for svar. Ja jeg tror det er den veien det går nå.

Anonymkode: da989...60d

[trachea]

Mulig jeg ikke forsto helt, men har hun hatt parasitter i det heletatt? Eller påstår hun at hun har hatt det/har det, uten at du vet med sikkerhet om det stemmer. Jeg misforsto kanskje men det virket som hun hadde hatt det for 6 år siden, også at hun nå er litt paranoid og tror at hun fortsatt har det selv om hun har tatt undersøkelser som er negative. Hvis hun i utgangspunktet aldri har hatt det men bare innbiller seg det så forstår jeg hvor slitsomt det kan være for deg TS. Forståelig dersom du tar avstand fra din mor

[AnonymBruker]

16 minutter siden, trachea skrev:

Mulig jeg ikke forsto helt, men har hun hatt parasitter i det heletatt? Eller påstår hun at hun har hatt det/har det, uten at du vet med sikkerhet om det stemmer. Jeg misforsto kanskje men det virket som hun hadde hatt det for 6 år siden, også at hun nå er litt paranoid og tror at hun fortsatt har det selv om hun har tatt undersøkelser som er negative. Hvis hun i utgangspunktet aldri har hatt det men bare innbiller seg det så forstår jeg hvor slitsomt det kan være for deg TS. Forståelig dersom du tar avstand fra din mor

 

Det har aldri blitt påvist parasitter nei. Så dette er noe hun tror at hun har, uansett hva leger eller jeg sier. Kanskje jeg ikke var helt klar i startinnlegget. I starten så trodde jeg litt på henne, men etter utallige ormekurer og at det er gått så mange år, så vet jeg at det umulig kan stemme.

Hun sendte et uklart bilde til meg i går, om noe som kan minne om en orm. Så hun er totalt overbevist om at hun har dette. Og med alle forklaringene hennes, så lurer jeg jo av og til på om det er meg som er gal. Men heldigvis så har jeg en oppegående mann og en flott svigerfamilie som støtter meg.

Det verste er egentlig ikke det at hun tror at hun har det, men denne angsten for parasitter og for endetidsspådommer, noe som nå er det eneste hun tenker på og snakker om.

Hun vil ikke ha annen hjelp, enn utredning for parasitter, evt kan hun ta noen benzodiasepiner og det er det.

Hun "tror" jo nå at det er mannen min som har fått meg til å gå imot henne, og at jeg er "lurt" av ham. Og dette er ikke første gangen hun lager et helvete med antagelser/spekulasjoner med ting som ikke stemmer fra virkeligheten. Dette kommer nå fra meg, da jeg har fått totalt nok. Det blir for meg for virkelighetsfjernt og jeg klarer ikke å forholde meg til henne lengre.

Så jeg har krevd nå at for at jeg skal ha kontakt med henne, så må hun få hjelp for vrangforestillinger og for angst/paranoide tanker.

 

Anonymkode: da989...60d

[aiba]

jeg tror dette blir veldig vanskelig.. høres ut som hun har en vrangforestillingslidelse og jeg vet ikke om antipsykotika om hun noen gang vil gå med på å ta det, vil hjelpe mot dette heller....

du må bare skjerme deg selv fra henne

 

[AnonymBruker]

11 timer siden, aiba skrev:

jeg tror dette blir veldig vanskelig.. høres ut som hun har en vrangforestillingslidelse og jeg vet ikke om antipsykotika om hun noen gang vil gå med på å ta det, vil hjelpe mot dette heller....

du må bare skjerme deg selv fra henne

 

 

Nei det er sant, det kan godt være at det ikke hjelper med medisiner heller. Jeg har ikke noe særlig erfaring med antipsykotika, så jeg vet jo ikke om det kan hjelpe. Men jeg tenker som så at kommer hun til det punktet en gang at hun ønsker å prøve denne type medisin, så er hun ett skritt nærmere til å bli litt bedre, da innrømmer hun i hvert fall at hun har problemer og at det er noe hun trenger hjelp for.

Det eneste som jeg kan tenke meg til at skal til for at hun skal ta imot hjelp er at jeg trekker meg unna og forlanger det, og det er det jeg gjør nå. Både fordi jeg ikke klarer å se på det lengre, men også fordi jeg har et håp om at det skal gå opp for henne at hun har problemer. Så lenge jeg bare hat jattet med de siste årene og ikke gitt henne klar beskjed, så virker det ut til at hun blir verre, da det virker ut som om hun trenger å høre sannheten.

Hun har ikke så mange, og jeg og min lille familie er vel et lyspunkt i hennes hverdag, så jeg vet at dette er sårende og at jeg nå, virkelig tyner henne og lager ekstra problemer. Men det er blitt så ekstremt de siste årene, at nå sliter jeg med å gjennomføre en vanlig samtale med henne. 

Hun er såpass overbevisende at jeg lurer av og til på om hun har dette, og at hun er en av de som ikke har fått hjelp, men det er jo nesten umulig da, for parasitter lever jo av noe, altså de finner en vert og lever av den, så da skulle hun jo ha fått noen fysiske problemer av noe slag? Men det har hun jo ikke.

Jeg hadde et vagt håp om at legen skulle ta tak i dette. Kanskje til og med sørge for at det kanskje hadde blitt et tvangstiltak på medisinering. Men nå har jeg mistet litt troen, etter at mamma var så fornøyd med denne legen som til og med lovet å sørge for at hun skulle prøve å ordne en endoskopi. Men her er det jo ting som skurrer også, da legen hadde sagt at det var vanskelig å få den undersøkelsen igjennom, så kanskje det er et lite håp allikevel? At legen nå får tillit og dermed får informasjon av moren min, som gjør at hun kan hjelpe henne? Jeg vet ikke, jeg har vel gitt opp. Samtidig som at dette gjør meg veldig vondt, siden det tross alt er moren min og jeg ønsker å ha et forhold til henne.

Anonymkode: da989...60d

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg skjønner du tror hun har parasitter, når hun snakker så mye om det at man til slutt ikke vet hva som er sant, men hun kan ikke ha parasitter etter så lang tid. Hun har heller ikke beviser og det bildet er tatt bevist sånn at det kan se ut som en parasitt. Hadde det ikke vært det, hadde bildet vært veldig tydelig. 

 

[QueenOfTheSidewalk]

Nå er dette ganske "slemt", men går det an å overbevise henne om at en medisin mot vrangforestillinger hjelper mot parasitter? Da må du være veldig overbevisende, si at legen ikke vet det og at man må påstå noe som gjør at man får denne medisinen.

[AnonymBruker]

Nå skal man selvfølgelig ikke drive fjerndiagnostisering i forum, men jeg kommer innpå med en åkke som.
Dette høres VELDIG ut som schizofreni.
Schizofreni og alle vrangforestillingstilstander er potensielt meget livsfarlige, så jeg tror du må rette inn tankegangen din på dette, og ikke tenke mer på at du kan ta feil. Jeg tror ikke du gjør det, ser du.
Siden dette er en så farlig sykdom, har helsevesenet en plikt til å hjelpe. Jeg syns ikke fastlegen hennes oppfyller den plikten ift. hva du forteller her. Er det noen mulighet for å snakke med psykiatrisk team i kommunen?
Skjønner godt at du tenker på å trekke deg helt ut, da dette nok er fullstendig utmattende for deg.
Oppå dette har du minner fra en barndom som ble tatt fra deg. De som tok denne var en psykisk syk mor, besteforeldre som valgte å se en annen vei, skolen som ikke så alvoret i situasjonen og barnevernet som aldri kom.
Det er bare du som står igjen som et godt fungerende menneske, din søster ser ut til å bo i det mørket din mor skaper.
I forhold til din historie kan det virke urettferdig at du står igjen med alt ansvar, alle de bekymrede tankene og nå i november, et ønske om å slippe vekk fra dette, en gang for alle. Men jeg tror ikke du, med din historie, vil klare å leve godt hvis du velger å se en annen vei.
Det finnes fagfolk som har PLIKT til å hjelpe deg, du må bare finne dem. Snakk med kommunen, DPS, nærmeste psykiatriske avdeling, din egen fastlege. 
Krysser fingre for deg, og at du fortsatt har litt igjen å gå på, sånn at du kan mobilisere den hjelpen din mor, og søster, trenger 
Jeg skjønner at livet ditt har vært helt....ja; sinnsykt, men det sier ikke reint lite om dine kapasiteter, at du på tross av grunnleggende omsorgssvikt i oppveksten, har mestret livet på en så god måte som du har gjort. 
Det står det jaggu respekt av!

Anonymkode: f219d...095

[AnonymBruker]

På ‎13‎.‎12‎.‎2016 den 5.23, Evilposelos skrev:

Jeg skjønner du tror hun har parasitter, når hun snakker så mye om det at man til slutt ikke vet hva som er sant, men hun kan ikke ha parasitter etter så lang tid. Hun har heller ikke beviser og det bildet er tatt bevist sånn at det kan se ut som en parasitt. Hadde det ikke vært det, hadde bildet vært veldig tydelig. 

 

Jeg har egentlig ikke trodd det de siste årene, men for å kunne gjøre det jeg har gjort nå - forlange psykisk behandling for å beholde kontakten med meg og min familie, så må en være ganske sikker i sin sak, når en går så hardt ut mot sin egen mor. Men etter at jeg har lest en del om parasitter og gått igjennom forklaringene til moren min, som hele tiden forandrer seg, så er jeg ganske sikker på at dette er en av flere vrangforestillinger ja.

 

På ‎13‎.‎12‎.‎2016 den 5.29, Evilposelos skrev:

Nå er dette ganske "slemt", men går det an å overbevise henne om at en medisin mot vrangforestillinger hjelper mot parasitter? Da må du være veldig overbevisende, si at legen ikke vet det og at man må påstå noe som gjør at man får denne medisinen.

Nei, jeg kan ikke synke ned til hennes nivå og lure henne - for jeg tror ikke at hun kun kan bli bra av kun medisiner, hun trenger også mer behandling. Medisiner/leger er hun svært skeptisk til (så lenge det ikke er videre utredning for orm) men å ta alt mulig annet skit som selges på ebay det kan hun glatt hive i seg, som mannen min sier "gi henne en flaske aceton og si at det kurerer ormene og hun hadde slukt det" - altså så galt er det, at hun kan innta alt mulig for å få vekk parasitter. Men akkurat medisiner, for den psykiske helsen sin, der er hun veldig bestemt, til tross for at jeg har snakket med henne om det i flere år nå.

Jeg har innsett at hun sikkert må inn under en form for tvang, for hun kommer aldri til å si ja til dette av seg selv. Men jeg vet ikke om dette er galt nok, til å få henne inn under et tvangstiltak, etter det jeg har forstått, så er de veldig strenge når det gjelder tvang - noe jeg kan forstå.

 

På ‎13‎.‎12‎.‎2016 den 7.50, AnonymBruker skrev:

Nå skal man selvfølgelig ikke drive fjerndiagnostisering i forum, men jeg kommer innpå med en åkke som.
Dette høres VELDIG ut som schizofreni.
Schizofreni og alle vrangforestillingstilstander er potensielt meget livsfarlige, så jeg tror du må rette inn tankegangen din på dette, og ikke tenke mer på at du kan ta feil. Jeg tror ikke du gjør det, ser du.
Siden dette er en så farlig sykdom, har helsevesenet en plikt til å hjelpe. Jeg syns ikke fastlegen hennes oppfyller den plikten ift. hva du forteller her. Er det noen mulighet for å snakke med psykiatrisk team i kommunen?
Skjønner godt at du tenker på å trekke deg helt ut, da dette nok er fullstendig utmattende for deg.
Oppå dette har du minner fra en barndom som ble tatt fra deg. De som tok denne var en psykisk syk mor, besteforeldre som valgte å se en annen vei, skolen som ikke så alvoret i situasjonen og barnevernet som aldri kom.
Det er bare du som står igjen som et godt fungerende menneske, din søster ser ut til å bo i det mørket din mor skaper.
I forhold til din historie kan det virke urettferdig at du står igjen med alt ansvar, alle de bekymrede tankene og nå i november, et ønske om å slippe vekk fra dette, en gang for alle. Men jeg tror ikke du, med din historie, vil klare å leve godt hvis du velger å se en annen vei.
Det finnes fagfolk som har PLIKT til å hjelpe deg, du må bare finne dem. Snakk med kommunen, DPS, nærmeste psykiatriske avdeling, din egen fastlege. 
Krysser fingre for deg, og at du fortsatt har litt igjen å gå på, sånn at du kan mobilisere den hjelpen din mor, og søster, trenger 
Jeg skjønner at livet ditt har vært helt....ja; sinnsykt, men det sier ikke reint lite om dine kapasiteter, at du på tross av grunnleggende omsorgssvikt i oppveksten, har mestret livet på en så god måte som du har gjort. 
Det står det jaggu respekt av!

Anonymkode: f219d...095

 

Hei og takk for svar! Ja jeg har vært inne på den tanken - faktisk lest litt om schizofreni også.. For meg høres det veldig alvorlig ut, og jeg er jo tilvendt alt dette "gale" så jeg har litt vanskelig for å se at det står så galt til med moren min, men jeg er blitt mer og mer bevisst de siste årene og jeg har jo alltid visst at jeg ikke hadde en vanlig familie. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke klarer å ta del i denne galskapen - noe jeg har gjort ved å prøve å avlede henne, istedenfor å rasjonalisere og komme med fakta til henne, noe jeg tror hun trenger.

Jeg tror svaret ditt gav meg litt mer hjelp. Som du sier så må jeg bare finne rette hjelpen. Men jeg er svært tilbakeholden for å fortelle om hvordan det egentlig står til med familien min, da jeg er veldig redd for at folk skal tro at jeg er lik, eller at de ikke skal tro meg. For moren min er ikke helt dum - til tross for at det kan virke slik. For 1 år siden ble hun presset inn på dps av daværende fastlege, som mente at hun hadde vrangforestillinger - dette gav meg et lite håp på at hun endelig ville få behandling. Men ingenting har skjedd, så jeg tror moren min velger ord med omhu, siden hun er livredd for å få medisiner mot psykiske lidelser. Og det var dette som på en måte ble siste dråpe for min del, at ingenting skjedde. Og at hun nå ikke kan avledes lengre, da det KUN er endetid og orm det går i nå. Derfor gikk jeg til den nye fastlegen (den tidligere hadde sluttet og mamma fikk tildelt ny, ved samme senter, så de hadde journalen og alt det den tidligere legen hadde skrevet om henne), så jeg følte at hun nye trodde på meg, for mye av det jeg sa, samsvarte med hva tidligere fastlege hadde journalført. Men hun har kun gitt henne time som moren min gikk på og etter den var mamma visst nok veldig fornøyd, da denne nye legen hadde gitt uttrykk for at hun trodde på henne (fikk vite det fra søsteren min).

Så dette er veldig komplisert og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Men jeg tror at som du skriver, så klarer jeg nok ikke å la dette "ligge". Akkurat nå, så har vi ikke kontakt, da jeg sa til moren min i november om at jeg mener at hun trenger hjelp, og dette ble hun rasende over, så nå er alt min feil i følge henne og hun har vridd på alt jeg sa. Så jeg kan nok ikke ha kontakt med henne nå, for da må jeg si unnskyld for at jeg sa at hun var psykisk syk og at hun har vrangforestillinger, noe jeg ikke klarer å gjøre, for jeg klarer rett og slett ikke å se på dette mer.

Jeg tror at jeg etter nyttår, skal høre med fastlegen igjen, om hva hun mener, og evt snakke med dps? Kanskje fastlegen kan videresende bekymringsmeldingen som jeg gav i okt? Der står det veldig mye, da jeg sa absolutt alt, ifra oppvekst og til hvordan hun er på nåværende tidspunkt.

Takk for oppmuntrende svar, anonym, jeg tror at jeg har vært heldig. Jeg ser at jeg har fått en del gode egenskaper fra faren min sin side, som kan være veldig bra, hvis en bruker de rett. Jeg er nokså egenrådig og bestemt, noe moren min alltid så på som negativt, men dette har hjulpet meg med å få til et eget liv, slik at jeg i dag fungerer og takler livet på en god måte. Det har kanskje ikke alltid vært lett, men jeg ser at jeg alltid så for meg at jeg skulle bort fra det huset og i fra moren min. For hun ville jo ikke gi slipp på oss søstre, men jeg var for vanskelig og bestemt til at jeg lot henne holde meg tilbake, noe hun klarte å gjøre med min søster. Til tross for dette, så er jeg veldig glad i moren og søsteren min, jeg ønsker virkelig at de skal ha et godt liv, og jeg kommer nok til å prøve videre slik at de får hjelp. Så jeg har ikke helt gitt opp enda, jeg har bare ikke noe kontakt med de, akkurat nå. Jeg tenkte kanskje at det skulle være såpass motiverende for moren min, at hun på tross av at hun tror at hun har rett, så ville hun bli mer mottakelig for hjelp, siden jeg trodde at kontakten til meg og min familie, betydde noe. Men kanskje det ikke gjør det, jeg vet ikke.

Dette ble langt, men takk for svar til alle dere som har svart.

Anonymkode: da989...60d