1,5 år og raserianfall

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har en datter på et og et halvt år som virkelig får gitt uttrykk for alle sine følelser. Hun er verdens fineste synes vi selvfølgelig,  men også en veldig bestemt jente. 

Da hun var ett begynte hun med raserianfall her hjemme, men de var relativt kortvarige og lite farlige. Hun kastet seg opp etter veggen eller ned på gulvet når vi gjorde ting feil eller ikke forsto, så roet det hele seg og vi tenkte det verste var over, haha! Nå er hun blitt 1,5 år og raserianfallene er ganske ekstreme. Hun kaster seg på gulvet, hyler, gråter, sparker og slår. Det er ikke slik at hun får viljen sin på grunn av dette eller får viljen sin de få gangene hun nå ikke reagerer med raserianfall, men hun er virkelig sint. Jeg er vant til å håndtere raserianfall hos større barn, men i og med at språket er veldig begrenset hos en på halvannet synes jeg dette er vanskeligere å takle. Det er kanskje også en del vanskeligere fordi dette er mitt barn. Min overlevelsestaktikk har egentlig bare vært å la henne gjøre seg ferdig, fortelle henne at jeg skjønner hun er sint, men at dette hun ville fortsatt ikke er lov. Jeg prøver i minst mulig grad å prate og si så mye. Bestikkelser er uaktuelt, men jeg tilbyr selvfølgelig trøst. Taktikken ser derimot ikke ut til å fungere. Hun har også nå stadig flere og mer dramatiske raserianfall ute også. Jeg har spurt om råd hos hs, men fikk til svar å fortsette slik jeg gjør. 

Hun er vanligvis en veldig harmonisk og rolig jente med stort behov for kos og nærhet. Hvis hun kunne bestemme hadde hun sittet fast på meg 90% av tiden. 

Noen her med tips eller råd til å håndtere raserianfall? 

Anonymkode: 3c61f...931

[AnonymBruker]

Sånn har vi det også og vår er 3 år men startet med raserianfall for ca 1.5 år siden. Verst er det når hun får det  i butikken. Hun blir rasende dersom hun ikke får viljen sin, ikke kan vi gi etter heller. Jeg prøver å bevare roen og trøste henne men det er ikke lett. 

I følge helsepersonell så vil hun vokse det fra seg.

Bare å fortsette å være rolig og tilby trøst.

Anonymkode: 4ab45...060

[AnonymBruker]

Jr. her på 1,5 år er akkurat lik. Hans verden raser bokstavelig talt sammen hvis han runder kjøkkenhjørnet med det samme jeg lukker søppelskapet og han ikke får stikke hånden i bøtta. Han slenger seg bakover å hylgråter.  Totalt knust, stakkar. Og det gjelder ikke bare søppelbøtta. Hvis han ikke får spise selv, gå trappa selv, bli løftet ned fra trip trap-stolen straks han har spist ferdig, vaske ansiktet og fingrene etter mat, kle sv seg, kle på seg - ja, you name it! Ellers, når vi leker, leser bok, bader osv er alt i skjønneste orden..

Anonymkode: 4ab5d...85c

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn har vi det også og vår er 3 år men startet med raserianfall for ca 1.5 år siden. Verst er det når hun får det  i butikken. Hun blir rasende dersom hun ikke får viljen sin, ikke kan vi gi etter heller. Jeg prøver å bevare roen og trøste henne men det er ikke lett. 

I følge helsepersonell så vil hun vokse det fra seg.

Bare å fortsette å være rolig og tilby trøst.

Anonymkode: 4ab45...060

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jr. her på 1,5 år er akkurat lik. Hans verden raser bokstavelig talt sammen hvis han runder kjøkkenhjørnet med det samme jeg lukker søppelskapet og han ikke får stikke hånden i bøtta. Han slenger seg bakover å hylgråter.  Totalt knust, stakkar. Og det gjelder ikke bare søppelbøtta. Hvis han ikke får spise selv, gå trappa selv, bli løftet ned fra trip trap-stolen straks han har spist ferdig, vaske ansiktet og fingrene etter mat, kle sv seg, kle på seg - ja, you name it! Ellers, når vi leker, leser bok, bader osv er alt i skjønneste orden..

Anonymkode: 4ab5d...85c

Det er i det minste godt vi er flere i denne situasjonen.  Det er ikke så oppløftende å høre at man bare må vente det ut i en evighet. 

Vi får vente å se. Det er en sann fryd med alle blikkene man får i butikken og ute. 

Anonymkode: 3c61f...931

[AnonymBruker]

I slike faser unlot jeg å gå i butikken med barnet, skjermet mer fra inntrykk som kunne virke slitsomme. Blandet meg ikke inn under anfall, men var synlig til stede og mottakelig for trøst, omsorg og støtte dersom barnet søkte det.

Her var det en fase som gikk over.

Anonymkode: 13d71...4f4

[Irja]

Vi hadde noen måneder med dette da hun var ca 20 - 24 mnd. Utrolig slitsomt. Det var i en periode hvor hun koen ganger sov på dagtid og noen ganger ikke. Vi prøvde å la henne få korte dager i barnehagen, da vi så at f.eks 08.30 - 15.30 ble for lenge for henne. Om hun fikk en time kortere dag, gikk det mye bedre. 

Full rulle her med snørr, tårer, slag, kaste ting, legge seg flat og skrike. De gangene det eskalerte helt, nådde jeg uansett ikke frem. Da satt jeg meg  ned på benken og ventet til hun roet seg litt, tilbydde en klem, trøst. Prøvde å snakke om noe spennende. 

 Noen ganger måtte vi jo bare gå. Barnet under armen, komme seg hjem.. 

noe som hjalp her var å ha med en liten ting i lomma. Lede oppmerksomheten hennes over på noe annet. Da kunne være hva som helst. En morsom Stein, en kongle, et bilde, en hårspenne som hadde forsvunnet og kommet til rette. "Nei, se hva mamma fant under sofaen i dag da" *viser spennen inni hånda* virket nesten hver gang!