tilfeldig eller ikke? Arv av "dårlige egenskaper "

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er riktig forum men prøver her😊 Min samboer er veldig dårlig på å si unnskyld. Iløpet av fire år sammen har han kanskje sagt det..1-2 ganger. Jeg har ofte måtte krype til korset for å beholde husfred. Han er flink å spy ut ting han tenker på som er av negativ karakter og unnskylder ikke - selv om han ser det sårer. Mange ganger skjønner han ikke selv han er en del av problemet.  Har tenkt over det og hele hans nærmeste familie er lik. Mor, far og søster. De venter alltid på unnskyld fra andre og har vansker å se egne feil. Så hva tror dere - tilfeldig at han er blitt sånn eller er det rett og slett med hva han er vant med/vokst opp i? Prøver å se ting i en kontekst. Jeg har arvet noen av min mors egenskaper,  feks at jeg blir lett oppjaget og stresset, som for meg er negative egenskaper. Tenker derfor ikke det er usannsynlig.

Anonymkode: 1522d...894

[AnonymBruker]

Hvordan man er kan skyldes både arv og miljø.

Enkelte ting skyldes hovedsaklig arv,  og andre ting skyldes hovedsaklig miljø.

Ofte er det begge deler.

Han høres ut som et vanskelig menneske å forholde seg til.

Hvordan er det for deg å være sammen med han?

Har dere barn?

Anonymkode: 5b857...f82

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan man er kan skyldes både arv og miljø.

Enkelte ting skyldes hovedsaklig arv,  og andre ting skyldes hovedsaklig miljø.

Ofte er det begge deler.

Han høres ut som et vanskelig menneske å forholde seg til.

Hvordan er det for deg å være sammen med han?

Har dere barn?

Anonymkode: 5b857...f82

Har et felles barn og går nå i terapi. Tenker dette blir neste samtaleemne hos psykolog. Jeg synes det å forholde seg til han og hele hans familie er blitt vanskeligere. 

Anonymkode: 1522d...894

[Forundret..]

Min mor beklager aldri og jeg har vansker med å beklage selv, men jeg gjør det for det om, kanskje ikke like ofte som jeg burde men stort sett. Når jeg tenker meg om så er det slik at jeg beklager sjeldent innen min biologiske familie men jeg kan fint gjøre det ellers. 

Dette tror jeg kommer av miljø og ikke arv. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har et felles barn og går nå i terapi. Tenker dette blir neste samtaleemne hos psykolog. Jeg synes det å forholde seg til han og hele hans familie er blitt vanskeligere. 

Anonymkode: 1522d...894

Det er bra at du går i terapi, og det er fint at du vil ta opp dette med psykologen.

Anonymkode: 5b857...f82

[AnonymBruker]

Kjøp frukt og begynn å lage fruktsmoothies. Til frokost er frukt perfekt.

Anonymkode: 836d1...5d2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjøp frukt og begynn å lage fruktsmoothies. Til frokost er frukt perfekt.

Anonymkode: 836d1...5d2

Haha, beklager feil tråd :D 

Anonymkode: 836d1...5d2

[AnonymBruker]

Det der er sosial arv.

Anonymkode: 7329e...180

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det der er sosial arv.

Anonymkode: 7329e...180

ikke nødvendigvis, du sprer fordommer

Anonymkode: a30b9...718

[AnonymBruker]

Vi kan ikke vite årsaken i akkurat de tilfellene som TS beskriver, men husk at det finnes personlighetsforstyrrelser der et av kjennetegnene er at de ser på seg selv som feilfrie (og dermed ikke ber om unnskyldning). Noen personlighetsforstyrrelser er arvelige.

Anonymkode: 5b857...f82

[Gjest skjære]

Man lærer hvordan man skal håndtere følelser og konflikter fra foreldre. Dersom foreldrene er dårlige på dette, lærer de heller ikke barna gode vaner. Men det betyr ikke at man ikke kan utvikle bedre kommunikasjonsferdigheter når man blir eldre og mer reflektert. For noen mennesker er det vanskeligere å bryte mønstre. Noen ganger har de lært et mønster der mønsteret selv gjør det vanskelig å bryte ut av mønsteret. Andre har bare ikke den selvinnsikten som trengs for å endre seg selv

[AnonymBruker]

36 minutter siden, skjære skrev:

Man lærer hvordan man skal håndtere følelser og konflikter fra foreldre. Dersom foreldrene er dårlige på dette, lærer de heller ikke barna gode vaner. Men det betyr ikke at man ikke kan utvikle bedre kommunikasjonsferdigheter når man blir eldre og mer reflektert. For noen mennesker er det vanskeligere å bryte mønstre. Noen ganger har de lært et mønster der mønsteret selv gjør det vanskelig å bryte ut av mønsteret. Andre har bare ikke den selvinnsikten som trengs for å endre seg selv

Du skjærer begge foreldre over en kam. Jeg vil tro at det mest vanlige er at det er en av foreldrene som ikke greier å si unnskyld mens den andre greier det, ellers ville nok deres forhold aldri fungert. 

Det er heller ikke riktig å sidestille selvinnsikt med en evne til å forandre seg. 

Anonymkode: ccbdd...add

[Gjest skjære]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skjærer begge foreldre over en kam. Jeg vil tro at det mest vanlige er at det er en av foreldrene som ikke greier å si unnskyld mens den andre greier det, ellers ville nok deres forhold aldri fungert. 

Det er heller ikke riktig å sidestille selvinnsikt med en evne til å forandre seg. 

Anonymkode: ccbdd...add

Handler ikke om å skjære over kam. Barn tar etter foreldres handlingsmønster. Det er ikke noe foreldre alltid lærer bort bevisst, det er noe barn plukker opp. Barn ser hvordan de blir behandlet når de gjør noe feil, barn går til foreldrene sine når de er triste og hvordan de blir møtt har mye å si for hvordan barna håndterer egne følelser. Avfeier faren sønnens følelser vil han gjerne holde dem inne i seg etterhvert som han vokser opp.

Dersom barna vokser opp med foreldre som er åpne og ærlige om hva som plager dem og hvordan, så er det mye høyere sannsynlighet for at barna som blir tenåringer og voksne er vant til at man kommuniserer når man er uenige og vil fortsette å gjøre det. Mens de som vokser opp med foreldre der folk er passive aggressive, roper eller unngår å snakke om problemer, gjerne tar etter det mønsteret selv og er ikke vant til å være ærlige når det er noe som plager dem. De blir vant til at å ta opp problemer = masse drama og sinte følelser.

Alt dette er ganske logisk og selvsagt.

Jeg har ikke sidestilt selvinnsikt med evne til å forandre seg

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk at enkelte ting ligger genetisk der, og at selv om man er fullstendig klar over at man gjør feil så klarer man ikke å endre på ting. Min ekssamboer har kuttet kontakt med et familiemeldem og et par venner, dette skjedde da vi bodde sammen og jeg skjønner at han var irritert over småbagateller, men for meg ga det ingen grunn til å kutte ALL kontakt (for alltid) pga dette. Det var veldig ensidig måten det skjedde, han så kun sin side og klarte rett og slett ikke se saken fra begges sider. Vi har ikke bodd sammen siden vår sønn var liten, og sønnen vår har hatt såpass liten kontakt med faren at dette må ligge genetisk, siden jeg ser at også vår sønn kan ha en slik tendens til å ikke klare å se ting fra andres synspunkt. Jeg har brukt mye, mye tid på å forklare hvorfor andre mennesker kan gjøre ting annerledes og hvorfor feks de har gjort det, men det virker ikke som om det går inn annet enn at kun DE har feil, og han er da tilbøyelig til å kutte all kontakt, akkurat slik faren var. Og hans far før det...

Anonymkode: 1fd3f...794

[Aamu]

Han kan ha "arvet det" på to måter - enten ved genetikk, eller ved miljø. Oppvekstmiljøet preger de fleste livet ut, om de er klar over det eller ikke.

Det er derimot fullstendig mulig å få mennesker til å se sine egne feil.

[Hactar]

Vanskelig å si hva som er hva, men det er vel nokså sannsynlig at mannen din aldri har fått øvd på å være ydmyk i den familien der.

Vi øver bevisst med barna på å ikke ta seg selv så altfor høytidelig, og dette gjør vi ved å gå foran med et godt eksempel. Vi voksne sier unnskyld til både voksne og barn, og vi innrømmer det om vi har tatt feil. Vi prøver å vise barna ingenting av dette skader integriteten vår. Å gjøre eller ta feil er ingen stor sak, vi er fortsatt like gode mennesker.

Fireåringen vår ønsker jo i utgangspunktet å være ufeilbarlig verdensmester, men vi ser han er på gli. Han er ikke så redd for å ta feil overfor oss lenger. Men hadde vi insistert på å være ufeilbarlige voksne som dysset det ned om vi ble tatt i en feil, tror jeg ikke gutten hadde klart å innrømme feil heller.

Når det er sagt, er dette noe man kan lære seg også som voksen. Mannen din har ikke fripass til å oppføre seg urimelig, ham må bare øve seg mer på å se andres side av saken. Men da må han innse at han har et problem.

Endret 22. november 2016 av Hactar

[AnonymBruker]

Av og til blir jeg satt utt av genetikken når det gjelder mitt eget barn. Han har ikke hatt mye med far å gjøre de siste årene, men ofte ser jeg mye av faren i han. Holdningen, staheten, blikkene, tøffheten.

Det sier til og meg hans farfar og farmor.

Barna har joe en medfødt personlighet som er vanskelig å endre ( hvis det er negativt)

Anonymkode: d7793...b25

[AnonymBruker]

Jeg har tro på at sånt kommer fra gener. Både samboer og samboers bror har som vane å lyve for å slippe konsekvenser. Så opplever jeg at moren deres er prikklik. 

De har alle problemer med å holde planer og tider, si hei og hadet ++ slike vanlige ting. Samboer har hele oppveksten vært heldig med å slippe unna de tingene han syns er vanskelig. Så når han møter motstand som voksen så gjør han ikke noe med saken og bare venter på at ting skal på magisk vis falle i fanget hans eller ordne seg av seg selv.

Vi har hatt noen runder på de tingene der og det har blitt bedre. Miljø altså, rundt han hvor ingen har satt krav har gjort han verre, helt til nå.

Anonymkode: a44fe...a9d

[AnonymBruker]

Jeg har gener i fra pappan min og hans familie. Vi er sta, viser lite følelser, lite fravær, sykdom driter vi i, vi går ikke til legen, vi jobber hardt og mye. Pappa, tante, bestefar er prikk like som dette, og nå meg. 

Fordi det gjør vondt i kroppen uansett så er det likegreit å jobbe. Lege er bortkasta tid, ting pleier jo å rette seg. Mitt fravær på jobb går utover andre, så det liker vi ikke. Si minst mulig så er det ingen som har noe å ta deg på har jeg vokst opp med. Også har vi ambisjoner, vi vil mye og jobbet oss oppover i karrieren. 

Så på det verste gikk jeg 4 mnd med smerter i kroppen før jeg endelig dro til lege og hadde da betenneøse i nyrene. Tenkte det bare var UVI så drakk tranebærjuice og håpet det ville ordne seg. Jobbet 100% og masse overtid.

Anonymkode: a44fe...a9d

[AnonymBruker]

Jeg har et voksent barn som og jeg kan se mindre gode personlighetstrekk ved, som minner skummelt mye om trekk i farens familie.

Men barnet mitt har aldri hatt noe særlig kontakt med den delen av familien, og kan ikke ha blitt påvirket av de på noen måte.

Det er rett og slett litt skummelt, for jeg ønsker ikke at barnet mitt skal ble som de. Derfor er det ekstra fortvilende når jeg ser det skje, ut at jeg har makt til å snu det.

 

Anonymkode: bfc87...8ce