Hvordan klarte du å tilgi dine foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg var et sint barn. Det begynte da jeg var veldig ung og opplevde meg urettferdig behandlet. Som yngstemann over alt, og ikke den mest taktfulle fikk jeg ofte skylda. Urettferdig må ha vært mitt første ord.

Slik fortsatte barndommen min. Jeg følte meg ikke hørt, ikke sett, ikke forstått. Jeg ble en sint tenåring. Og krigen ble et faktum.

Innen foreldrene mine innså at de hadde gjort noen alvorlige feil var det for sent. Jeg flyttet ut da jeg ble 18.

De siste årene har jeg hatt et relativt greit forhold til foreldrene mine. Ved en anledning forsøkte jeg å ta opp et særlig tema med min far som har vært sårt og gnagende en stund. Svaret hans sendte meg rett i kjelleren, og jeg har ikke våget å ta opp minnene i ettertid.

Nå er det et år siden jeg har sett foreldrene mine selv om vi har hatt kontakt. De bor svært kort unna meg, så de har så absolutt forstått at jeg har stengt dem ute. De har bare ikke hatt noen anelse om hvorfor.. Ikke har de spurt, ikke har de ringt, ikke har de uttrykket savn dette året. Da farsdag kom og gikk uten at de hørte fra meg, og uten at de stusset over det tok jeg kontakt. Jeg trengte oppvask Nå har det eksplodert totalt. Jeg skrev ned alt, var sårbar og ærlig og liten og redd igjen. Og igjen møtte jeg døra og avvisningen. Jeg ble rett og slett så skuffa og så sint av jeg fortalte dem at jeg ikke ønsker å ha noe mer med dem å gjøre. 

Det eneste jeg ønsker, og dette har jeg sagt, er at de skal anerkjenne at de dreit seg ut, og at dette er mine følelser og mine minner. Jeg vil at de skal være oppriktig lei seg, at de skal ringe meg, stå på døren, vise at de bryr seg, vise at de er der. Det er vondt å oppleve en barndom hvor jeg var fienden, hvor de dro på ferie uten meg fordi jeg var så vanskelig. Det er vondt, når jeg mener jeg var et sint barn på grunn av dem, og at de ikke tar noe ansvar for det. Et barn blir ikke født med kommunikasjonsevner, og hjemme var det aldri noen åpen dør for kommunikasjon og likeverdig respekt.

 

Så, til dere andre som ikke har hatt en barndom dere husker som strålende. Dere som bare har valgt å glemme og gå videre, hvordan?
Jeg føler meg for øyeblikket ensom

Anonymkode: 5fb1f...31d

[AnonymBruker]

Hev deg over det. Det er ikke noe mer du kan gjøre.  Om foreldrene dine ikke forsto den gang, forstår de nok ikke nå heller.  Ha familien på en armlengdes avstand og knytt deg til mennesker som respekterer deg og har omsorg for deg.  

Anonymkode: fb254...12e

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, bare at jeg var det usynlige barnet med arr på sjelen etter overgrep. Foreldrene mine så meg ikke og jeg vokste opp uten å fortelle dem. Nå har jeg kuttet kontakten med dem og de forstår ingenting, de svartmaler meg hos familien og er skikkelig umodne. Men, jeg må bare heve meg over det og leve mitt liv videre.

Anonymkode: 33af4...e03

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var et sint barn. Det begynte da jeg var veldig ung og opplevde meg urettferdig behandlet. Som yngstemann over alt, og ikke den mest taktfulle fikk jeg ofte skylda. Urettferdig må ha vært mitt første ord.

Slik fortsatte barndommen min. Jeg følte meg ikke hørt, ikke sett, ikke forstått. Jeg ble en sint tenåring. Og krigen ble et faktum.

Innen foreldrene mine innså at de hadde gjort noen alvorlige feil var det for sent. Jeg flyttet ut da jeg ble 18.

De siste årene har jeg hatt et relativt greit forhold til foreldrene mine. Ved en anledning forsøkte jeg å ta opp et særlig tema med min far som har vært sårt og gnagende en stund. Svaret hans sendte meg rett i kjelleren, og jeg har ikke våget å ta opp minnene i ettertid.

Nå er det et år siden jeg har sett foreldrene mine selv om vi har hatt kontakt. De bor svært kort unna meg, så de har så absolutt forstått at jeg har stengt dem ute. De har bare ikke hatt noen anelse om hvorfor.. Ikke har de spurt, ikke har de ringt, ikke har de uttrykket savn dette året. Da farsdag kom og gikk uten at de hørte fra meg, og uten at de stusset over det tok jeg kontakt. Jeg trengte oppvask Nå har det eksplodert totalt. Jeg skrev ned alt, var sårbar og ærlig og liten og redd igjen. Og igjen møtte jeg døra og avvisningen. Jeg ble rett og slett så skuffa og så sint av jeg fortalte dem at jeg ikke ønsker å ha noe mer med dem å gjøre. 

Det eneste jeg ønsker, og dette har jeg sagt, er at de skal anerkjenne at de dreit seg ut, og at dette er mine følelser og mine minner. Jeg vil at de skal være oppriktig lei seg, at de skal ringe meg, stå på døren, vise at de bryr seg, vise at de er der. Det er vondt å oppleve en barndom hvor jeg var fienden, hvor de dro på ferie uten meg fordi jeg var så vanskelig. Det er vondt, når jeg mener jeg var et sint barn på grunn av dem, og at de ikke tar noe ansvar for det. Et barn blir ikke født med kommunikasjonsevner, og hjemme var det aldri noen åpen dør for kommunikasjon og likeverdig respekt.

 

Så, til dere andre som ikke har hatt en barndom dere husker som strålende. Dere som bare har valgt å glemme og gå videre, hvordan?
Jeg føler meg for øyeblikket ensom

Anonymkode: 5fb1f...31d

Ført og fremst er dine følelser ekte og du har dem uavhengig av hva dine foreldre mener om deg og det du har av minner og følelser fra barndommen.
Jeg skal forsøke å hjelpe deg å se hvordan det kan bli slik og hvordan det kan låse seg for deg og dine foreldre. Jeg misstenker at det har låst seg fordi foreldrene dine opplever at de blir anklaget. Det er veldig vanskelig å formidle følelser, sørlig når man er barn og ung, men det er heller ikke lett å være forelder til et barn som du hele tiden føler du ikke strekker til for. Dette er ofte dynamikken. 

Uansett hvor mye man prøver og se og forstå, føles det ikke bra nok for barnet og man føler at man er misslykket. Du på din side føler at du ikke får det du ønsker, de gjør det ikke riktig, de sier ikke de riktige tingene. Begge sine følelser er ekte, begge sin sannhet er ekte.

Er foreldrene dine onde? Har de gjort dette mot deg fordi de var slemme? Har de gjort det med vilje? Eller tror du de har gjort det de kunne ut i fra det de visste og forsto om situasjonen? Det er spørsmål som er viktig for deg å tenke over.
Elsk meg mest når jeg fortjener det minst er viktig når det kommer til sinte tenåringer. Men det er ikke lett når alt man ønsker er å få en klem ( for deg) eller å gi en klem ( for dine foreldre) når resultatet blir at du som redd tenåring står ovenfor et slapt esel som er usikker på hva de nå skal gjøre, for det de ser er en flerrende tiger. Hvem tør å klemme en sint tiger?

Når du nå som voksen prøver å fortelle hvordan det var for deg, hvordan du oppleve det, tror jeg dere går inn i det samme mønsteret. De føler seg anklaget og du føler deg sviktet. 
Det er ikke sikkert du noen gang vil få det du ønsker ut av en konfrontasjon. Men du sier du har hatt et greit forhold til deg som voksen uansett, bortsett fra nå som du har prøvd enda en gang å konfrontere dem.

Jeg tror kanskje du bør snakke med en utenforstående om dette( profesjonell) , og kanskje er løsningen å prøve å legge dette bak deg og gå videre. Og jeg tror kanskje du på sikt kan bygge opp forholdet til foreldrene dine igjen og godta at ting har vært som de har vært, og lære å sette pris på det som tross alt er bra med relasjonen dere i mellom. Lykke til
 

Anonymkode: 7e62a...34a

[jegerenenhjørning]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hev deg over det. Det er ikke noe mer du kan gjøre.  Om foreldrene dine ikke forsto den gang, forstår de nok ikke nå heller.  Ha familien på en armlengdes avstand og knytt deg til mennesker som respekterer deg og har omsorg for deg.  

Anonymkode: fb254...12e

Det er for så vidt det jeg har gjort, men med jevne mellomrom kommer konfrontasjonen og konflikten og tårene.

Jeg har så flotte mennesker rundt meg, mennesker som til og med har invitert meg og mannen min på julefeiring til deres familie i år, som deres måte å minne meg på at jeg har en "familie" som er glade i meg.

Og jeg har ikke savnet foreldrene mine heller, slemt som det er, bortsett fra de gangene jeg trenger hjelp til typ henge opp en vanskelig hylle. Slikt som bare fedre kan. Men det kan jeg tross alt selv. Og det er slemt å si det.

Men det skremmer meg å skulle være alene, å evt. angre. Å skulle sitte i en begravelse å ikke kunne gå tilbake i tid. 

[asterix]

Jeg kuttet kontakten og har aldri angret på det.

[AnonymBruker]

Jeg måtte innse at jeg ikke kan gjøre noe for at de skal forstå hvor jævlig oppveksten min var. Har brutt all kontakt og lever i fint med det.

Tilgivelse kan jeg ikke si jeg har noen løsning på. Hvis det var anger der, kanskje. Nå bare driver jeg i hele greia og gjør det beste ut av meg selv og livet mitt. 

Anonymkode: 5dc26...45f

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det på samme måte, bare at jeg var det usynlige barnet med arr på sjelen etter overgrep. Foreldrene mine så meg ikke og jeg vokste opp uten å fortelle dem. Nå har jeg kuttet kontakten med dem og de forstår ingenting, de svartmaler meg hos familien og er skikkelig umodne. Men, jeg må bare heve meg over det og leve mitt liv videre.

Anonymkode: 33af4...e03

Hvordan har du det med den avgjørelsen? 

Anonymkode: 5fb1f...31d

[AnonymBruker]

Må også skyte inn at det tok flere år i terapi for å kunne kutte kontakt. 

Anonymkode: 5dc26...45f

[AnonymBruker]

Det er som å lese om min barndom. 

Jeg later som ingenting. Jeg inviterer ikke familien min inn i livet mitt. Jeg sier at alt er bra, jeg har det helt OK. Mer får de ikke vite, fordi jeg vet at de bryr seg ikke. De er ikke i stand til å bry seg. Er så klart fullstendig klar over at de kunne ha hatt sine problemer. Krangler i forholdet som vi barna ikke fikk vite. Stress med jobb, hus og barn. Økonomiske vanskeligheter (som vi aldri fikk høre om). Men skal det virkelig gå utover barnet? 

Jeg kom hjem gråtende fra skolen. Men mamma gjorde ingen, vendte meg ryggen når jeg trengte henne. Det kunne være lite og ubetydelig for mamma, men stort for en 8 åring.

Husker en hendelse. En eldre gutt spredde en løgn om at vi hadde hatt sex. Jeg ble kalt hore, guttene ville ta på rumpa og "brystene" mine, se på underlivet mitt. Prøvde å tvinge meg, fordi jeg var jo hore og han Stian (fiktiv) fikk jo ha sex med meg. Jeg hylgråt og var fortvilt. Jentene ville ikke snakke med meg, guttene ville ta på meg. Mamma sa "skjerp deg, Slutt og gråt, det er jo bare løgner! Bare ikke bry deg, så går det over". Hun sa det kaldt og avvisende.  

Ingen trøst å få, ingen råd, ingen hjelp. Jeg var 9 år! Det ble en sak for barnevernet. Skolen sendte en bekymringmelding ,for mamma virket så kald da de kontaktet henne. Jeg gråt på skolen og mamma sa ordrett sitat "det går over, kanskje hun lærer seg at løgner får konsekvenser". Det var ikke min løgn, hva skulle jeg liksom lære av det? Ble et møte med barnevernet på grunn av hennes reaksjon på mine "problemer".  
Var jeg i en krangel med venninner, "store" krangler med ut-frysning, spredning av rykter, hemmeligheter som ble spredt, ja typisk barneskole-drama. Prøvde jeg å fortelle mamma om det så himlet hun med øynene. Det gjaldt også positive ting, morsomme ting, ting jeg gledet meg til. Det var som om at mitt liv, sosiale liv var en byrde for mamma. Hun orket ikke å høre på, hun orket ikke å hjelpe eller glede seg på mine vegne. Null interesse. 

Dersom noen dyttet eller slo meg så fikk jeg bare beskjed om å slå tilbake. Det førte til at jeg havnet i trøbbel. Møter med lærere og rektor, mamma nektet å møte opp. Fordi det var en "ikke-sak" og bortkastet tid. Pappa ble sint på meg, fordi jeg havnet i trøbbel. 
Endte opp med være mye sint og frustrert. Måtte holde følelser og vonde tanker inni meg. 

Nå i dag sliter jeg psykisk. Foreldrene mine har mye skyld, ikke alt men mye. På grunn av måten de håndterte ting på. De kunne ha sittet der å nikket og gitt meg en klem. Gitt meg støtte og forståelse. Det var alt jeg trengte, men mamma orket det ikke. For i hennes hode så var mine problemer små og ubetydelige. Mitt liv var en byrde, føltes det ut som. 
Nå har jeg familien på avstand. Vi har et overfladisk forhold. De vet ikke at jeg er deprimert og går på antidepressiva. Jeg vil ikke fortelle dem det, i frykt for hva slags respons jeg får tilbake. 
Jeg er ikke på jakt etter trøst, støtte eller forståelse lengre. Jeg har godtatt at mamma ikke bryr seg om mine tanker og følelser. Orker ikke å prøve å få henne til å forstå, til å innse hva hun gjorde galt. Jeg har ikke energi til det. Det fører bare til smerte og tårer. 

Jeg vokste opp i et hjem for jeg følte at jeg var en byrde. Jeg tvilte på at mamma elsket meg, gjør det fortsatt. Hun sier hun er glad i meg, men det føles ut som tomme ord, en løgn. Det gjør vondt når hun sier det, fordi det føles så falskt. Hun begynte med det for nesten 5 år siden, etter jeg fikk kreft. Før det sa hun det aldri. Har aldri hørt de ordene fra pappa. 
Hver gang hun sier det så får jeg lyst til å brøle "SLUTT Å SI DE ORDENE!" for det gjør så vondt. 

Det var ingen kjærlighet i hjemmet vårt. Aldri sett mamma og pappa gi hverandre en klem en gang. Pappa kunne klemme meg nå og da, men det  føltes aldri ekte ut. Det var som om at han følte seg tvunget til det. Det var ikke en god og trygg kkem. Kan ikke huske å ha fått en klem fra mamma etter 6 års alderen. Før det så har vi et par bilder hvor hun klemmer meg. Men jeg husker det ikke. 

Jeg nevner mest mamma, for pappa var ikke til stede psykisk. Han satt i godstolen sin og så på Tv. De gangene han sa noe så var det kjeft og kritikk. Eller for å be oss barna om å dempe oss. Det var alt fra bråk, krangling, lek til latter. 

Du er absolutt ikke alene TS. Mitt råd er å skaff deg hjelp. Hjelp til å lukke sårene, får ut dine tanker og følelser, slik at du kan komme deg videre. Innse at noen folk klarer ikke å forandre seg, eller skaffe seg hjelp om de har problemer med å bry seg. 
Jo fortere du innser det, jo fortere du slutter å søke deres trøst og forståelse, jo bedre. Du må omringe deg med folk som faktisk bryr seg om deg. Du kan ikke tvinge noen til å bry seg.
Start med en psykolog. Det er mitt råd.
Jeg vet ikke hvor suksessfult det er å gå i behandling, for jeg sliter med å åpne meg for psykologen. "følelsesmessig og psykologiske traumer fra barndommen. På grunn av psykisk mishandling av foreldre" (kort oppsummert) har jeg fått beskjed fra psykologen, derfor sliter jeg med å åpne meg. 

Mine foreldre vil aldri innse hva de gjorde galt. Fordi vi hadde mat på bordet, klær på kroppen og tak over hode. For dem så er det alt et barn trenger. Jeg har ingenting å klage over, jeg burde være glad for den oppveksten jeg hadde. Mamma's ord. En unnskyldning eller forklaring må jeg se langt etter.

Anonymkode: 05c4c...64b

[AnonymBruker]

Jeg later som om jeg glemt, men jeg tilgir aldri.

Min far har vært en byrde så lenge jeg kan huske, har ikke tanke for andre. Skal ikke slenge rundt med diagnoser her, men er veldig sikker på at mannen er psykopat! Barndommen gikk med til å bekymre seg for ham, jeg hadde i praktisk ikke noen far. Aldri trygghet.

Min mor har prøvd så godt hun kan, men har bidratt til at jeg er blitt like nevrotisk som seg selv. Vi kommuniserer dårlig, det er og har vært umulig å snakke om hvordan jeg har det.

Føler at summen av dette ødela barndommen min og at jeg er utrygg og helt mangler evnen til å ta beslutninger. Føles som om de siste årene bare er gått rett i dass 

Anonymkode: 0c580...023

[GammelKaktus]

Vi har alle vårt. Jeg har ikke behov for å tilgi min mor, jeg forstår hvorfor hun er som hun er og igjen så gir det en forklaring på hvorfor hun har vært som hun var som mor. Viktigste for meg var å få brutt kontakten å være i fred. Har ikke noe behov for å tilgi da jeg mener det ikke er alt som skal tilgis, men igjen så bærer jeg heller ikke nag. 

Jeg ville ikke vært foruten min oppvekst for da hadde jeg ikke vært den jeg er i dag og jeg ville ikke hatt den fantastiske sønnen som jeg har. 🤗

[AnonymBruker]

Kan du tilstrebe å akseptere det i stedet for å tilgi? Altså: Sånn var din barndom, sånn følte du det, slik føler du det den dag i dag, sånn er din familie, sånn vil de alltid være. Men du behøver ikke være noe offer. Du kan velge å fortsatt ha kontakt eller ikke, du kan velge om dette skal prege deg eller om du kan akseptere det og gå videre i livet med den bagasjen og den barndommen du har. Du får ikke endret den, du får ikke endret dem. Men du kan velge at dette skal bare gjøre deg sterkere og til den personen du er i dag, et helt menneske med erfaring.

Anonymkode: 68087...b51

[AnonymBruker]

På et tidspunkt bestemte jeg meg for å legge det bak meg. Har på en måte ikke tilgitt noen for noe, men har adressert hvordan oppveksten min var for meg da mine foreldre ser på seg selv som ufeilbarlige og "har ikke fått klager fra de andre barna". Det mange ikke forstår er at selv ens egne barn er ulike og har individuelle behov. Mine behov ble aldri prioritert og med det vokste de seg større og større. Så fort jeg flyttet hjemmefra startet livet mitt. Men jeg bar på mye sinne og frustrasjon. Jeg har konfrontert dem begge, hver for seg. Jeg har også sagt hva jeg ikke ønsker å høre igjen (det hender de drar frem hvor fantastiske de var da vi var små) og at jeg går min vei om de ikke respekterer meg og mine valg i livet. Det forandret en hel del faktisk. Jeg har et godt forhold til pappa i dag, mamma vet jeg hvordan jeg skal "takle". 

Jeg bærer ikke på noe av sinnet eller frustrasjonen lenger, jeg har innfunnet meg med hvordan det var og bestemt meg for å leve videre (uten nag og bitterhet).

Anonymkode: ca094...c8e

[AnonymBruker]

Jeg har aldri tilgitt dem for at de slo meg men jeg har lagt det bak meg. Nå som jeg har barn selv, vet jeg at barnet mitt aldri få den samme oppveksten som meg og ikke minst, hat jeg forstått mer og mer at det ikke var min feil. 

Anonymkode: 9e7f7...115

[LittleBabyBlue]

Er ikke første gangen du har skrevet her inne, og jeg mener fortsatt at deler av skylda ligger hos deg. Du er så navlebeskuende at jeg får helt fnatt. Et eksempel i ditt nyeste innlegg er at du er sur fordi DE ikke tok kontakt på farsdag! Alle er ikke ute etter p ta deg. Alt som skjer handler ikke om deg.

Du har nå fått det som du ønsker. Gratulerer....

[AnonymBruker]

1 time siden, LittleBabyBlue skrev:

Er ikke første gangen du har skrevet her inne, og jeg mener fortsatt at deler av skylda ligger hos deg. Du er så navlebeskuende at jeg får helt fnatt. Et eksempel i ditt nyeste innlegg er at du er sur fordi DE ikke tok kontakt på farsdag! Alle er ikke ute etter p ta deg. Alt som skjer handler ikke om deg.

Du har nå fått det som du ønsker. Gratulerer....

Vet du egentlig hva du snakker om? Veldig drøyt å skrive dette til noen du ikke kjenner, som har fortalt om sin fortvilelse.

Anonymkode: edff3...df2

[BlendaSensitive]

Herregud....

 

Både ts AB...31d og AB...64b, dere setter ord på noe som jeg aldri har gjort. Ikke engang hos psykolog.

 

Så nei tilgi....min mor døde for noen år siden, av alkoholrelatert sykdom (tror man). Så kan ikke tilgi henne, jeg putter liksom bare alt i skuffen for "alkoholiker". Hennes argumenter var altid at jeg skulle herdes, bli tøff, ikke gråte (det verste hun viste var sutrete barn), heve meg over. Men om jeg var sint og utagerende, så var det jo også feil, og ble slått for dette. Så forsøkte blir Den Flinke. Den som alltid hadde svaret, som klarte alt selv, kunne alt, viste alt... Jeg vet at mine besteforeldre også var sånn, så er vel noe arvelig. 

Jeg forsøker oppdra mine barn til at det er ok å både være sint OG lei seg. Spørre om hjelp, man kan være både svak og tøff og noen ganger til og med redd. Lære de at følelser er okei.

Men jeg er nok ikke så ofte en bra mor, for jeg feiler på andre områder istedet.

 

Uff, kjenner dette er litt vanskelig faktisk. 

 

EDIT:

Jeg vet jo ikke om det egentlig var jeg som var problemet? Kanskje var jeg er vanskelig barn rett og slett? På en eller annen måte. 

Endret 21. november 2016 av BlendaSensitive

[AnonymBruker]

TS har du noen gang i voksen alder spurt dine foreldre hvordan deres barndom var? For noe av svaret ligger nok der, dine foreldre har også vært små og sårbare engang, og bærer kanskje på mye sorg som de ikke selv klarer å kjenne på. Det er ingen unnskyldning,men kanskje en årsak. Jeg mener uansett at å ta en aggressiv konfrontasjon med sine foreldre ikke er noen løsning, ta gjerne opp det som plager deg, men prøv å gjør det på en mild måte slik at de ikke sitter igjen med følelsen av at de er noen monstre, for det tviler til og med jeg på at de er. Du kan rett og slett ikke forvente at dine minner fra din barndom er 100 % korrekt mens dine foreldre sine minner er 100 % feil, dere er forskjellige personer og husker forskjellig.

Anonymkode: 617b3...bb2

[AnonymBruker]

15 minutter siden, BlendaSensitive skrev:

Herregud....

 

Både ts AB...31d og AB...64b, dere setter ord på noe som jeg aldri har gjort. Ikke engang hos psykolog.

 

Så nei tilgi....min mor døde for noen år siden, av alkoholrelatert sykdom (tror man). Så kan ikke tilgi henne, jeg putter liksom bare alt i skuffen for "alkoholiker". Hennes argumenter var altid at jeg skulle herdes, bli tøff, ikke gråte (det verste hun viste var sutrete barn), heve meg over. Men om jeg var sint og utagerende, så var det jo også feil, og ble slått for dette. Så forsøkte blir Den Flinke. Den som alltid hadde svaret, som klarte alt selv, kunne alt, viste alt... Jeg vet at mine besteforeldre også var sånn, så er vel noe arvelig. 

Jeg forsøker oppdra mine barn til at det er ok å både være sint OG lei seg. Spørre om hjelp, man kan være både svak og tøff og noen ganger til og med redd. Lære de at følelser er okei.

Men jeg er nok ikke så ofte en bra mor, for jeg feiler på andre områder istedet.

 

Uff, kjenner dette er litt vanskelig faktisk. 

Jeg har også hatt en alkoholisert forelder, men jeg har valgt å huske det som var bra og heller legge bak meg det som var vondt. Det viktigste er at h*n ikke var alkoholisert fordi han ville gjøre meg vondt, men fordi h*n selv hadde et problem som h*n ikke klarte å styre. Ang fysisk vold, i 1980 var det over 50 prosent av etnisk norske foreldre som brukte fysisk straff i oppdragelsen, det var andre tider rett og slett. Selv brydde jeg meg lite om den fysiske avstraffelsen, syntes det var langt verre med den psykiske, håningen og utestengelsen fra felleskapet når de voksne mente at jeg hadde gjort noe galt.  

Anonymkode: 617b3...bb2