Mange tanker/bekymringer hos barn på 6 år

[AnonymBruker]

Hei!

Har et datter som begynte på skolen i høst, og som også snart blir storesøster.

Hun har de siste månedene luftet ut en del tanker med meg som f.eks: Hvordan oppstå mennesker? Hvorfor finnes jeg? Hvorfor er jeg menneske? Mamma; alle jenter har et frø i magen og sånn blir det baby av, kan hun si da. Jeg har tenkt at det er fint at hun er reflektert og lurer på ting. Har jo prøvd å svare så godt jeg kan, men mine forklaringer er ikke alltid gode nok. 

Jeg lå på sykehuset i noen dager nå nylig pga. graviditeten (ikke noe farlig), og hennes far tok bort 3 føflekker da jeg kom hjem fra sykehus. Hun tenker masse på dette, og var nok litt redd vi har opplevd noe skummelt. Jeg sa at mamma var helt frisk og at pappa selv ønsket å fjerne sine føflekker (han ble anbefalt det av legen da). Hun tenker mye på dette og reagerte på at hun ikke vil være menneske..Hun vil ikke ha barn i magen og hun vil ikke skjære bort føflekker. Hun tok det så langt at hun sa hun ikke vil leve, men dø. Ville ikke være noe menneske. Jeg tenker at hun ikke helt skjønner hva hun selv sa, men jeg ble helt forskrekket!! Jeg tror vi foreldre må bli flinkere til å ufarliggjøre og snakke om følelser med henne. Hun sa senest i dag tidlig at hun bekymrer seg for meg og tenker masse på meg. Jeg skjønner ikke hvorfor hun tenker slikt?! Som familie og parforhold har vi det kjempe bra. Det har ikke vært noe tull/krangling/forandring av situasjonen som skulle medføre en slik bekymring....Vi diskuterer noen ganger foran henne (som ikke er bra), men det har gåt på små ufarliggjøre ting...

Har hørt at det er typisk 6 åringer å ha en del tanker, men trenger sårt råd her.....!

 

Takk! 

Anonymkode: e8dd1...005

[Million]

Jeg synes hun høres ut som en uvanlig og bekymret, sart liten sjel. Kanskje hun trenger å prate med en helsesøster eller noe, som har vært borti lignende før og kjenner til hvordan sånne barn bør "håndteres"?

Min sønn har aldri snakket om noe lignende, ikke i det hele tatt, hverken da han var på den alderen eller senere. Så at det du beskriver kommer fra en ung seks-åring er nesten helt utrolig for meg. Hun bør få prate med noen som kan berolige henne på rett måte. Høres ut som hun frykter verden littegrann.

[AnonymBruker]

Mine to tenker og snakker mye om slikt "Vil ikke bli voksen, hvorfor må man dø? Redd for sykdom, redd for en rød prikk, vil ikke bli større". Tror det er helt normalt, og man må bare ufarliggjøre det og henvise til ting de kan relatere til: Å gå til legen gjør man ofte og det er ikke farlig, det er bra for da blir man jo frisk. Å bli voksen er så lenge til og da er det andre morsomme ting man kan oppleve, men ikke noe å bekymre seg for nå, du kan godt bo hos oss (det viste seg at det var flytte hjemmefra som var det skumle), å få barn kan være vondt men det gjør ingen ting, det glemmer man med en gang, og du trenger ikke å få barn hvis du ikke vil. Alle skal dø, men det er så lenge til at det ikke er noe å tenke på, oldemor var så gammel at hun var ferdig levd. osv.

Anonymkode: 84e9f...496

[AnonymBruker]

Jeg ville snakka mye mer åpent med henne. Spurt hva hun er redd for, hvorfor hun ikke vil ha baby i mangen (tror hun hun og kan få det nå og må på sykehus?), hvorfor vil hun dø?? Snakk helt åpent, lytt og svar med å bekrefte heller enn  å bortforklare. Dvs "ja, det kan være litt skummelt å være på sykehus, det er helt rett. Jeg skjønner du blir redd når du tenker på det. Men  hva skulle vi gjort om det skjedde, slik at du ikke blei redd? Tror du mamma kunne blitt med deg? Foreldre bruker å bli med barn på sykehus, tror du det vil hjelpe?". 

Jenta mi er fire år og er veldig opptatt av døden (etter dødsfall i familien), hun har blitt fortalt alle deltaljer og kan ut av det blå snakke om hva kun kan gjøre når hun er voksen og jeg dør. Hun er ikke lenger redd, for vi har snakket åpent, ikke bortforklart og lært henne hvordan det kommer til å gå bra likevel. Hun er og opptatt av baby i magen, men er ikke redd og vet det ikke kan skje henne nå fordi hum åpent har blitt fortalt detaljer om hva som må til for å få babyfrøet i magen og at dette er bare noe voksne får. Vi er helt ærlige, og svarer på hemmes spørsmål og det roer henne ned og gjør henne trygg. 

Jeg er ikke bekymra for jenta di, men tenker dere må snakke mer åpent med henne, lytte og ta i mot og snakke om hva man kan gjøre når man opplever ting som feks å måtte ta vekk føflekker eller er på sykehus. Grunnen tim at hun tenker mer på dette nå er jo fordi hun skjønner at det er en reel mulighet for at det og kan skje henne. Så da må dere hjelpe henne å finne trøst i at ja, det kan skje men at hun da likevel vil være trygg og at dere vil hjelpe henne. 

Anonymkode: 7d722...412

[AnonymBruker]

Ts her,

Takk for flere gode råd. Jeg tok direkte kontakt med helsesøster i dag, og hun sa at flere av de tanker min datter har er naturlig. Vi foreldre har ikke vært nok flinke til å forklare alt sammen, og vår datter har da lagd sin "egen" historie/tanke om det som har skjedd.

Helsesøster skal ha en dialog med vår datter til uken - noe jeg er veldig glad for. Er ikke alltid så lett for oss foreldre å vite hvordan man skal forholde seg til det. 

Anonymkode: e8dd1...005

[AnonymBruker]

Jeg syntes dere burde ta denne samtalen med jenta selv, eller i det minste bli med til helsesøster for å høre hvordan hun gjør det.

Dersom dere allerede som 6 åring må begynne å hente inn andre for å snakke barnet ut av problemer og bekymringer burde jo det si dere noe om at dere er på litt feil vei. Det er jo dere og barnet som bør lære seg bedre måter å kommunisere på, og dere som foreldre som må lære hvordan dere støtter henne i hverdagen slik at hun er trygg og slipper unødige bekymringer. I innlegget mitt over skriver jeg kort om hvordan dette kan gjøres, og en samtale med feks en foreldreveileder kan nok være på sin plass heller enn å outcource samtalen og problemet til noen andre som fikser det for dere. Helsesøster blir jo bare en forskyvning av problemet

Anonymkode: 7d722...412

[AnonymBruker]

13 timer siden, Million skrev:

Jeg synes hun høres ut som en uvanlig og bekymret, sart liten sjel. Kanskje hun trenger å prate med en helsesøster eller noe, som har vært borti lignende før og kjenner til hvordan sånne barn bør "håndteres"?

Min sønn har aldri snakket om noe lignende, ikke i det hele tatt, hverken da han var på den alderen eller senere. Så at det du beskriver kommer fra en ung seks-åring er nesten helt utrolig for meg. Hun bør få prate med noen som kan berolige henne på rett måte. Høres ut som hun frykter verden littegrann.

Synes din sønn høres uvanlig careless og kynisk/kald/hardbarket ut! Han bør oppsøke noen som tilbyr sensitivitetstrening, Høres ut som om han ikke lurer på noen ting go ikke finnes nysgjerrig. Det er jo ikke bra, 

Anonymkode: bd283...6c3

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Har et datter som begynte på skolen i høst, og som også snart blir storesøster.

Hun har de siste månedene luftet ut en del tanker med meg som f.eks: Hvordan oppstå mennesker? Hvorfor finnes jeg? Hvorfor er jeg menneske? Mamma; alle jenter har et frø i magen og sånn blir det baby av, kan hun si da. Jeg har tenkt at det er fint at hun er reflektert og lurer på ting. Har jo prøvd å svare så godt jeg kan, men mine forklaringer er ikke alltid gode nok. 

Jeg lå på sykehuset i noen dager nå nylig pga. graviditeten (ikke noe farlig), og hennes far tok bort 3 føflekker da jeg kom hjem fra sykehus. Hun tenker masse på dette, og var nok litt redd vi har opplevd noe skummelt. Jeg sa at mamma var helt frisk og at pappa selv ønsket å fjerne sine føflekker (han ble anbefalt det av legen da). Hun tenker mye på dette og reagerte på at hun ikke vil være menneske..Hun vil ikke ha barn i magen og hun vil ikke skjære bort føflekker. Hun tok det så langt at hun sa hun ikke vil leve, men dø. Ville ikke være noe menneske. Jeg tenker at hun ikke helt skjønner hva hun selv sa, men jeg ble helt forskrekket!! Jeg tror vi foreldre må bli flinkere til å ufarliggjøre og snakke om følelser med henne. Hun sa senest i dag tidlig at hun bekymrer seg for meg og tenker masse på meg. Jeg skjønner ikke hvorfor hun tenker slikt?! Som familie og parforhold har vi det kjempe bra. Det har ikke vært noe tull/krangling/forandring av situasjonen som skulle medføre en slik bekymring....Vi diskuterer noen ganger foran henne (som ikke er bra), men det har gåt på små ufarliggjøre ting...

Har hørt at det er typisk 6 åringer å ha en del tanker, men trenger sårt råd her.....!

 

Takk! 

Anonymkode: e8dd1...005

Dette er normale, vanlige innspill og tanker fra reflekterte barn. Du bør være stolt over ditt barn som åpenbart er kreativ : - ) 

Gi henne en klem og forklar enkelt og skap en god følelse hos henne. Det er ikke helt lik og det er ikke farlig. 

Anonymkode: bd283...6c3

[Million]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes din sønn høres uvanlig careless og kynisk/kald/hardbarket ut! Han bør oppsøke noen som tilbyr sensitivitetstrening, Høres ut som om han ikke lurer på noen ting go ikke finnes nysgjerrig. Det er jo ikke bra, 

Anonymkode: bd283...6c3

Snakk om å dra konklusjoner opp av hatten.....!

[AnonymBruker]

Min femåring skulle heller aldri ha baby i magen. På spørsmål om hvorfor, så sa hun at da må hun på sykehuset og doktoren må klippe hull i magen for å få ut babyen. Hvor hun har fått den ideen fra skulle jeg likt å vite... Uansett roet hun seg helt greit når jeg forklarte at alle damer har et babyhull som babyen stort sett kommer seg ut av på egen hånd, samt at det er valgfritt å i det hele tatt få baby i magen.

Snakk med ungen, spør hvorfor hun ikke vil ha baby, fjerne føflekker osv. Hun har sannsynligvis en grunn basert på barnelogikk - og disse kan ofte tilbakevises med fakta og voksenlogikk.

Anonymkode: f0de5...014

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes dere burde ta denne samtalen med jenta selv, eller i det minste bli med til helsesøster for å høre hvordan hun gjør det.

Dersom dere allerede som 6 åring må begynne å hente inn andre for å snakke barnet ut av problemer og bekymringer burde jo det si dere noe om at dere er på litt feil vei. Det er jo dere og barnet som bør lære seg bedre måter å kommunisere på, og dere som foreldre som må lære hvordan dere støtter henne i hverdagen slik at hun er trygg og slipper unødige bekymringer. I innlegget mitt over skriver jeg kort om hvordan dette kan gjøres, og en samtale med feks en foreldreveileder kan nok være på sin plass heller enn å outcource samtalen og problemet til noen andre som fikser det for dere. Helsesøster blir jo bare en forskyvning av problemet

Anonymkode: 7d722...412

Det er jeg uenig i. Dersom man får et barn som er ganske annerledes enn en selv, så kan det skje at man ikke vet hvordan man skal best gå frem for å ha en bra kommunikasjon med det. Det er ikke alle foreldre som skjønner hvordan det skal gå frem av seg selv. Ikke alle foreldre vet hva de skal si og gjøre for å forhindre at barnet begynner med unødvendige bekymringer, og det e rjo noe av selve problemstillingen.

Utenom det, så høres disse spørsmålene som du snakker om, TS, mer "filosofiske" ut, og det kan være at hun er veldig intelligent og da tenker mye på disse tingene. Dersom man selv ikke er interessert i den type tema, da er det ikke nødvendigvis lett å vite hvordan man skal ha en dialog med barn som vokser opp med den type måte å se verden på.

Anonymkode: 068c9...c78