Har du fått senskader av mobbing?

[fuglekvitter__]

Men hvorfor hjelper dere ikke til i stdet og forsøker å rette opp i dette hvis dere mobber folk sånn. For å bøte på alt dere har sagt og gjort i mot folk? Dere som har mobbet og mobber sånn kan vel ikke mene at dere sitter med ren samvittighet?

Endret 20. november 2016 av fuglekvitter__

[BlendaSensitive]

4 timer siden, Nuttery skrev:

Vet ikke om jeg kan kalle det senskader, men jeg har store problemer med å stole på at vennene mine faktisk er vennene mine. I barndommen hadde jeg flere som var venner med meg bare fordi familien min hadde en del penger og derfor var ganske rause.

Er ofte paranoid for at folk egentlig ikke liker meg og at de har en baktanke med vennskapet. Sliter særlig med å relatere meg til jenter. Veldig dårlig sosial selvtillitt i en vennskapsrelasjon kan man vel kalle det. Syntes det er vanskelig å finne min plass.

Sånn er det med meg også. Kan tro sånn om familie også... 

 

---

Jeg har veldig problemer med om jeg tror noen hermer meg, liker ikke engang når barn gjør dette bare for morroskyld. Ble nemlig mobbet for talen, jeg er født med åpen gomspalte og snakket veldig merkelig/uforståelig frem til jeg var 8 år ca, da ble jeg operert.

 

Store grupper med ungdommer unnviker jeg.

 

Jeg synes smalltalk er veldig vanskelig, komme inn i et rom med mange ukjente eller få som jeg prater lett med/kjenner godt - uff! Verste jeg vet! "hvorfor skulle noen være interessert i å prate med meg, liksom". Har derfor veldig vansker med å få nye venner som voksen. Mange (noen?)mtror jeg er overlegen... Eller så er det bare enda ett av hjerenspøkelsene mine på dette området. Vet ikke, faktisk.

 

Jeg har veldig store problemer med å be om hjelp, "hvorfor skal noen ville hjelpe meg, liksom". Selv ved alvorlige hendelser skulle jeg alltid klare alt selv, vanskelig stole på andre, med bare meg så vet jeg hva jeg har.

 

[AnonymBruker]

Har som noen skrev over her problemer med å tro at noen liker meg. Jeg ble mobbet på ungdomskolen fordi at hygienen og utseendet ikke var på sitt beste, ble kalt fattig og ekkel (mye som skjedde i familien i den tiden). Nå er jeg 30 og dusjer hver dag, er supernøye med hygienen - men er fremdeles kjemperedd for å lukte. 

Og så er jeg faktisk nervøs når jeg passerer gutter i ungdomskolealder, redd for at de skal komme med slengbemerkninger om utseendet mitt, selv om jeg i dag har et normalt utseende jeg får komplimenter for. 

 

Det sitter i, men jeg tror ikke mobbing blir et ikke-tema noen gang.

Anonymkode: 4710a...9b7

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet/utfryst deler av barneskolen, hele ungdomsskolen og litt på videregående skole. De ble slutt på mobbingen da jeg skiftet skole på videregående.

Jeg har hatt en litt turbulent oppvekst i tillegg så en del av mine plager er nok preget av det og. Jeg slet i lang tid med sosial angst men føler jeg har blitt bedre de senere årene. Jeg har et anstrengt forhold til kropp og utseende. Føler meg ofte som den styggeste og feiteste i verden og vil bare grave meg ned og ikke vise meg offentlig. Jeg vet at jeg ikke egentlig er så stygg som jeg selv føler noen ganger, men jeg ser heller hva som er stygt enn hva som er fint. Jeg har også spiseforstyrrele. Streber etter å være perfekt men blir nedfor fordi jeg er langt i fra perfekt. Føler jeg blir mer godkjent som menneske om jeg bare hadde vært perfekt...

Anonymkode: efba5...32f

[Teriyaki]

Her går det i både depresjon, spiseforstyrrelse, noe selvskading, lavt selvbilde, klarer ikke stole på at folk mener det når de feks sier "si fra hvis jeg kan gjøre noe for deg", fryktelig mye negativ tankegang om meg selv og lite evne til å ta skikkelig tak i en del av problemene pga selvdestruktiv atferd. Har hatt lettere sosial angst også, men det er blitt så bra at det preger meg ikke lenger. 

Nå kommer det ikke bare av mobbing, men også pga langvarig forhold med en del psykisk vold. Noe av det jeg plages med hadde jeg fra før av, noe har jeg utviklet i løpet av /i etterkant av forholdet jeg var i. 

Endret 20. november 2016 av Teriyaki

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet/utestengt av mine tidligere venninner på videregående.

De første årene etterpå slet jeg masse med dårlig selvtillit og selvbilde. Hadde ingen tro på meg selv, og trodde at ingen egentlig likte meg. Jeg tenkte også mye på det som hadde skjedd, hver dag.

Idag har jeg det bedre. Det vil kanskje alltid være et lite 'arr' der, men jeg har bedre selvtillit og selvbilde. Likevel har jeg desv fortsatt problemer med å stole på mine venninner. Er redd for å ikke være bra nok, og er redd for at folk ikke skal like meg. Derfor har jeg også problemer med å si 'nei' og sette grenser for meg selv i enkelte situasjoner. I tillegg blir jeg lett stressa, og overanalyserer  ofte sosiale situasjoner..

Anonymkode: 19997...995

[Rødtoppen]

Vart mobba i 10 år, både utestengig, og fysisk i periodar.
Det eg sliter med den dag i dag, er mest at eg ikkje har sjølvtillit i det heile tatt, overanalyserer alt av kler, sminke, vesker, tilbehør (ALT), og det er nokon moglegheit for at nokon synst det er teit. Eg er livredd for at nokon skal kritisere utseende mitt, eller at tingene mine er stygge/teite... Eg er skeptisk til nye mennesker, tenker at det ikkje er mogleg for nokon å kunne ønske å bli kjent med meg, ville ha kontakt med meg.

Føler meg fremdeles som den redde, undervektige jenta til tider - den alle kunne løfte og kaste rundt, ho som var så stygg at ho ikkje skulle ha stått opp om morningen, men heller blitt liggande under dyna, eller best av alt; tatt livet sitt... Men eg veit at eg ikkje er den jenta lengre, eg har klart meg bra. Får jevleg flashbacks, og det kjem nok aldri til å gje seg. Jobbar med å få tilbake tilliten til menneskeheten kvar einaste dag, men av og til er det "eit steg fram og to tilbake".

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror jeg har senskader. Jeg er over 30 og enda ikke ferdig med utdannelse. Har slitt mye med sosial angst og eksamensangst, og gjennom flere år har jeg nesten ikke turt å møte opp på forelesninger, seminarer etc. En dag skal jeg fullføre, hvor lang tid det enn tar. Jeg tenker av og til at vennene mine må være flaue over meg, at de bare er venn med meg for å være snille.  Kaller ALDRI noen venn, hverken høyt eller i mitt eget hode, med mindre den personen har gjort det først sånn ca 100 ganger. Jeg er alltid forberedt på at avtaler kan og vil bli avlyst. Jeg prøver å ikke knytte meg for mye til venner, selv ikke de jeg har hatt i femten år - de kan plutselig være borte. Jeg er redd for å ta kontakt, for hva om vedkommende plutselig ikke vil vite av meg mer. Det er ekstremt vanskelig for meg å bli kjent med nye mennesker, og jeg kvier meg veldig for å legge til noen på Facebook, trykke "like" hos eksisterende kontakter og så videre. Noen ganger ser jeg et bilde som f.eks en kollega har lagt ut, får lyst å kommentere noe uskyldig og hyggelig, men lar være, for da ville nok vedkommende lure på om jeg innbiller meg at vi liksom er venninner eller noe. Til tross for alt dette har jeg et godt liv, men jeg bruker mye tid og krefter på å alltid, alltid analysere situasjoner og tenke negativt om meg selv og min rolle i sosiale relasjoner. 

Anonymkode: b2ff5...319

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 20 år som ble mobbet fra jeg var 12 år til jeg ble 18 år. Ungdomskolen og videregående var helt jævlig. Jeg går ikke inn på det, men jeg føler jeg har 2 sider av meg selv. Jeg er veldig stille, rolig og vanskeligheter for å være meg selv når jeg er i sosiale settinger, mens når jeg er med de jeg er trygge på så er jeg klovnen og bare tuller og føler at det er da jeg er fult meg selv. Jeg har også et behov for å få bekreftelse på alt om jeg gjør ting riktig og om ting jeg gjør er bra nok. 
 

Anonymkode: 0451d...bea

[AnonymBruker]

På 20. november 2016 den 13.08, Million skrev:

Mener du "dere som har BLITT mobbet"???

Ja!

TS.

Anonymkode: 34b23...8cf

[AnonymBruker]

Ja, hatt angst i 15 år, men har heldigvis ikke panikkangst lenger, nå har jeg generalisert angst og et dypt skadet selvbilde. Har null tillit til at kjæresten elsker meg, og føler jeg er til bry for venner og familie. Er dårlig på smalltalk og sliter med øyekontakt og vanlig konversjon da jeg skjelver i møte med folk jeg ikke kjenner godt. 

Føler at fremmede kan se at jeg ikke er "normal", at de syns jeg er stygg og dårlig på det sosiale plan. Liker ikke å bli sett i dagslys siden det fremhever stygg hud, må alltid se i bakken.

Fyller 30 år nå og takler ikke at jeg mister utseende for hver dag som går. Er sikker på at jeg vil være alene og dumpet den dagen jeg ikke ser noe bra ut lenger. Først nå har jeg bestemt meg for at jeg SKAL klare en ordentlig utdannelse, og motivasjonen er at jeg skal kunne forsørge meg selv når jeg blir stygg og forlatt. Gir alt jeg har for å komme inn på skolen..

Anonymkode: dc4b7...008

[AnonymBruker]

Jeg ser mange av dere nevner tillitsproblemer. Jeg har det slik også! Har brent meg så mange ganger på "venner" selv etter den direkte mobbingen stoppet, at jeg nå ikke klarer å stole helt på andre. 

Jeg tror ikke mobbere skjønner hvor mye de kan ødelegge! Mobbing kan bety en livs dom med masse plager. Ble mobbet helt fra første klasse, barneskolen gjor ikke en dritt. Da jeg kom på ungdomsskolen var det nye og engasjerte lærere og de gjorde alt de kunne for å få meg til å få innplass blandt de andre. De sluttet å mobbe med ord, men frøys meg ut. Det var rett og slett for sent å gjøre noe, de sosiale rollene var satt. Jeg har aldri i mitt liv blitt invitert på en nyttårsfest of andre ting. Så fram til jeg fikk samboer var merkedager som nyttårsaften kjempetrist, fordi det ble bare en påminnelse på at man ikke passer inn.

Anonymkode: f121d...ce7

[AnonymBruker]

På 20.11.2016 den 19.35, Teriyaki skrev:

Her går det i både depresjon, spiseforstyrrelse, noe selvskading, lavt selvbilde, klarer ikke stole på at folk mener det når de feks sier "si fra hvis jeg kan gjøre noe for deg", fryktelig mye negativ tankegang om meg selv og lite evne til å ta skikkelig tak i en del av problemene pga selvdestruktiv atferd. Har hatt lettere sosial angst også, men det er blitt så bra at det preger meg ikke lenger. 

Nå kommer det ikke bare av mobbing, men også pga langvarig forhold med en del psykisk vold. Noe av det jeg plages med hadde jeg fra før av, noe har jeg utviklet i løpet av /i etterkant av forholdet jeg var i. 

Er du sammen med noen som er slem? (Håper du dumpa han!)

Anonymkode: 9b0e4...2e1

[AnonymBruker]

Jeg har vært utsatt for grov mobbing siden barneskolen. Var med på et håndballag hvor jeg heller ikke ble akseptert, og bestemte meg da for å slutte. Jeg sluttet til stor jubel og klapping fra hele laget..

Var med i en bursdag en gang, og oppdaget at det lå et glasskår oppi glasset mitt. Dette fikk meg endelig til å innse at jeg hadde det best alene, noe jeg fremdeles er i dag  Har selvsagt noen få gode venner som jeg selv har valgt inn i mitt liv. Svigerfamilien har heller ikke vært greie med meg, til tross for at jeg i dag er utrolig oppegående og utadvendt. Så dem kuttet jeg også ut.

Av skader jeg har i dag.., tja. Jeg stoler ikke på folk og er profesjonell rundt dem. Jeg slipper nesten ingen innpå meg, da jeg har erfart at mange jeg ble kjent med ville meg vondt.

Anonymkode: 9b0e4...2e1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært utsatt for grov mobbing siden barneskolen. Var med på et håndballag hvor jeg heller ikke ble akseptert, og bestemte meg da for å slutte. Jeg sluttet til stor jubel og klapping fra hele laget..

Var med i en bursdag en gang, og oppdaget at det lå et glasskår oppi glasset mitt. Dette fikk meg endelig til å innse at jeg hadde det best alene, noe jeg fremdeles er i dag  Har selvsagt noen få gode venner som jeg selv har valgt inn i mitt liv. Svigerfamilien har heller ikke vært greie med meg, til tross for at jeg i dag er utrolig oppegående og utadvendt. Så dem kuttet jeg også ut.

Av skader jeg har i dag.., tja. Jeg stoler ikke på folk og er profesjonell rundt dem. Jeg slipper nesten ingen innpå meg, da jeg har erfart at mange jeg ble kjent med ville meg vondt.

Anonymkode: 9b0e4...2e1

Fremdeles i dag opplever jeg å bli gjort narr av. Men mennene ser visst ut til å like meg.

Jeg har utviklet meg til å bli en direkte person som er meg selv. Jeg har mine meninger og gidder ikke gå i flokk med andre.

På arbeidsplasser takler jeg ikke å jobbe med personer med bølle oppførsel. Gjør jeg en god jobb eller får litt mer ansvar, så kommer de på banen for å lage trøbbel. Men jeg er godt vant til å kjempe hardt, med all den vonde erfaringen jeg bærer på ryggen. Det har gjort meg til en kriger.

Jeg stoler bare på meg selv og mannen min. Ja jeg har vært så heldig å finne en mann som elsker meg, og barn har vi å  Drømmen min er å jobbe selvstendig, noe som jeg så smått gjør nå i mitt eget hjem. 

 

Anonymkode: 9b0e4...2e1

[Teriyaki]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du sammen med noen som er slem? (Håper du dumpa han!)

Anonymkode: 9b0e4...2e1

Ja det ble slutt mellom oss for fem måneder siden.

[AnonymBruker]

Jeg utviklet sosial angst, en konsekvens av dette er at jeg ikke har noen nære venner i dag.

Anonymkode: 630db...6d0