Temperament eller kan det være noe annet som ligger bak ?

[AnonymBruker]

12 år som egentlig alltid har hatt voldsomt temperament, har roet seg endel med årene og nå kan det gå månedsvis imellom "episoder". 

Han har alltid vist raseri og sagt alt som han vet kan såre, når han er sint. Så blåser stormen over og han ber om unnskyldning og sier han ikke mener det han sier når han er sinna. 

I går ble han rasende over lekse som måtte rettes på mens han ville gå gjøre noe annet. Løper opp på badet og låser seg inne imens han roper: hater deg, skal aldri snakke med deg igjen, kommer ikke hjem i morgen bare vent og se, alle er så slemme mot meg, hater skolen, hater alle der, hater hele familien, jeg er sint hver dag men holder det inni meg, dra til helvete ! Til slutt åpner han døren og jeg prøver å nå inntil han men når han er slik så er det som det går ned en gardin, tar en stund før han er "tilbake". 

Med årene så har jeg skjønt at han trenger en god prat etterpå, han sier ofte da at han bare sier hva som helst når han er sint og at han egentlig ikke mener et ord. Jeg sa i går at om det var noe jeg kunne endre, noe han mente jeg måtte bli flinkere til så håpet jeg at han sa ifra og om det var dårlig miljø på skolen så går det an å bytte skole. Men da er det nei, du er verdens beste mamma og det er bare leksene som er kjedelige. Leker med de og de så det går bra mamma. 

Så kan det gå lang tid før han får en "episode" men er dette normalt ? Jeg har nølt med å kontakte bup da han gjør der bra på skolen, læreren skryter av han og han er jo god som gull i lengre og lengre perioder imellom. Han sier han blir sliten av å ha masse folk rundt seg hele dagen på skolen og at søstrene er slitsomme hjemme og han trenger litt tid for seg selv på ettermiddagen. 

Litt usikker om jeg bør gjøre noe med dette, han har fått tilbud om å gå snakke med noen som kan hjelpe hvis han synd det er lettere en å snakke med meg men det nekter han. 

Nå har faren hans vært fraværende, og det er en del såre følelser rundt det men nå har han hatt vanskelig temperament siden han var veldig liten så ikke sikkert det spiller så stor rolle. 

Er bekymret, samtidig så vet jeg at det er en stund til neste gang. Bør han få mer hjelp syns dere ? 

 

Anonymkode: 48b35...13e

[Bestevenninna di]

Man skal ikke fjerndiagnosere og synse. Men jeg kjenner igjen oppførselen til noen som kan være/er det som kalles borderline. Som kort sakt handler om styring av følelser. Kanskje dette er noe å sjekke ut? Viktig å huske at når man leser seg opp på dette, er at det finnes flere typer, og alle ikke kjører en følelsesmessig berg og dalbane og er konstant like utagerende. Eksempler man finner på nettet er ofte ekstreme.

Uansett, masse lykke til:)

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Bestevenninna di skrev:

Man skal ikke fjerndiagnosere og synse. Men jeg kjenner igjen oppførselen til noen som kan være/er det som kalles borderline. Som kort sakt handler om styring av følelser. Kanskje dette er noe å sjekke ut? Viktig å huske at når man leser seg opp på dette, er at det finnes flere typer, og alle ikke kjører en følelsesmessig berg og dalbane og er konstant like utagerende. Eksempler man finner på nettet er ofte ekstreme.

Uansett, masse lykke til:)

Delvis enig i denne. Men borderline er en personlighetsforstyrrelse som dannes over mange, mange tid. Hang er svært ung så jeg tror ikke han har det, men at han muligens kan få det om dere ikke tar tak i hvorfor han er så utrygg som han er. Raseriet hans, at han blir stresset, føler seg misforstått og "klikker" er tegn på at han ikke har det bra.

Anonymkode: 24a4c...df5

[AnonymBruker]

*mange år

Anonymkode: 24a4c...df5

[Gjest Tsunade]

Hvorfor tenke diagnose så kjapt? Sønnen din, TS, gir uttrykk for en hverdag som til tider er krevende og slitsom, han setter jo til og med ord på hva som er slitsomt for ham. Dessuten er han 12 år, og det er kanskje puberteten også som begynner å gjøre seg gjeldende? Det er nettopp i perioder med mye utvikling som medfører mye "bråk". Sik du beskriver dette, høres det for meg ut som en gutt som bare blir stressa og sliten når det blir for mye for ham, når han har holdt ting inne altfor lenge så "renner det over", og han får raseriutbrudd. Sånn kan voksne også reagere. Sik hverdagen for mange unge er, så er det ikke rart i det hele tatt at de blir slitne.De er i en helt annen posisjon enn oss voksne; de er langt mer prisgitt sine omgivelser og kan ikke gjøre så mye annet enn å si fra om det er noe som plager dem.

Sønnen din høres for meg ut som en fin og kjekk gutt, som bare prøver å sette litt grenser for hvor mye han orker. Kanskje søstrene og faren kan "skjerpe seg" litt, siden det er ting der som plager sønnen din.

Klem til dere

[AnonymBruker]

Han høres ellers fornuftig ut ifra det lille inntrykket jeg får, virker ukarakteristisk. Kan være mye, kan være ingenting. Selv kunne jeg få raserianfall da jeg var 12, og jeg ble diagnostisert med autisme i 20-årene. Jeg var ressurssterk og gjorde det veldig bra på skolen, så jeg ble ikke merket. Det vare senere i livet når problemer begynte å hope seg opp at det kom bedre til uttrykk. Kunne bli mektig irritert om jeg måtte gjøre ting jeg ikke var forbredt på, det var vanskelig for meg å skifte fokus til den nye oppgaven når jeg var opptatt eller ikke klar, og det førte til at jeg ble sint. Kunne også bli sint om noen ba meg gjøre noe jeg aldri hadde gjort før på et ukjent sted.

Anonymkode: 28f06...5cf

[Gjest Tutte]

På Friday, November 18, 2016 den 13.23, Bestevenninna di skrev:

Man skal ikke fjerndiagnosere og synse. Men jeg kjenner igjen oppførselen til noen som kan være/er det som kalles borderline. Som kort sakt handler om styring av følelser. Kanskje dette er noe å sjekke ut? Viktig å huske at når man leser seg opp på dette, er at det finnes flere typer, og alle ikke kjører en følelsesmessig berg og dalbane og er konstant like utagerende. Eksempler man finner på nettet er ofte ekstreme.

Uansett, masse lykke til:)

Borderline diagnose setter man ikke på en 12 åring. Det er altfor tidlig! Slike diagnoser setter man ikke før i 20 årene.