Er det noen som har blitt diagnostisert med borderline / emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som vil dele erfaringer?

[AnonymBruker]

Hei, jeg har nylig blitt diagnostiert med borderline / emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og jeg lurer på om det er andre her som kan fortelle meg litt om hvordan dere har oppført dere og hvilke deler av kriteriene for diagnosen som dere føler stemmer?

For min del er det en god del som er spot on, men det også andre ting som jeg ikke føler stemmer. Jeg er ikke aggresiv utad mot andre i det hele tatt, har aldri havnet i slosskamp og krangler sjelden med andre folk, og selv om jeg innad sliter veldig med følelse av å bli forlatt, så binder jeg meg sjelden til andre mennesker fordi jeg ikke ønsker å være "clingy". I tillegg er jeg høytfungerende, har flere universitetsgrader og god jobb.

Mine hovedproblemer i forhold til BPD er at jeg er utrolig impulsiv, har utagerende seksuell adferd, overdrevent alkoholforbruk, selvskader, sulter meg, har vedvarende tanker om å dø og tar kritikk utrolig tungt, samt veldige humørsvingninger (innad) - og alt dette er jo trekk på BPD. Men jeg føler liksom ikke at jeg helt "passer" når jeg sitter og leser veldig ekstreme historier på engelske forum om folk som skaper store problemer for seg selv og andre. Jeg vet at jeg ødelegger mye for meg selv i mitt eget liv, men jeg føler meg faktisk ikke som en så veldig stor byrde for andre mennesker rundt meg. Men jeg har relativt lite nettverk, og har nok isolert meg mye de siste årene slik at jeg skal slippe å bli såret.

Tusen takk for svar og tilbakemeldinger, jeg vil veldig gjerne høre fra dere om hva dere føler passer og ikke passer i forhold til diagnosen deres. 

Anonymkode: 91789...ed8

[AnonymBruker]

Hei, 

jeg fikk denne diagnosen for noe (ca19-20år gammel) år siden, basert på selvskading, impulsive handlinger, utagerende adferd, spesielt seksuelt , alkohol og pillemisbruk, opp og ned i humøret, sliter med tilknytning, av og på med spising, livredd for at noen skal forlate meg osv. Jeg fikk også paranoid og unnvikende pf, PTSD, sosialfobi, tilbakevendende depresjon.

Jeg har heller aldri vært aggresiv eller voldelig. Jeg er dessverre ikke like funksjonell som deg, og måtte slutte på videregående grunnet psykisk sykdom. Behandlingen har vært av og på, og ingenting har egentlig fungert, er nok dårligere nå i forhold til depressive perioder enn for 5 år siden. Har også mistet diagnosen og plutselig fått bipolar type 2 i stedet, men etter at medisinene ikke hadde noe effekt gikk de tilbake til emosjonelt ustabil.

Håper du finner en behandling som fungerer for deg

Anonymkode: ba45c...4dc

[AnonymBruker]

Jeg er mer en stille borderliner, jeg var det i alle fall, jeg gjør ikke så mye ut av meg i sosiale sammenhenger, selv om jeg av og til kan gjøre impulsive handlinger der og. Mitt problem er impulsive og følelsesladde mailer og meldinger i situasjoner der jeg føler meg tråkket på, avvist eller ikke forstått. Dette har ført til en rekke brudd med venner og familie, og også gjort at jeg har blamert meg i andre sammenhenger. 

Jeg ble diagnostisert sent, nettopp fordi jeg har lidd i stillhet, så da har lidelsen virkelig fått et grep på livet mitt. Jeg sliter mest med sterke selvmordstanker og handlinger, for jeg ønsker virkelig ikke å leve mer, tomhetsfølelse, redsel for å bli forlatt av de få jeg knytter meg til (det er nok til å ville begå selvmord), impulsivitet, sinne, krenkbarhet (som er et narsissistisk trekk kanskje) og at jeg intillegg har unnvikende trekk. De unnvikende trekkene hindrer meg i å si fra på en ordentlig måte i en vanskelig situasjon, de hindrer meg i å sette ordentlige grenser. Borderlinetrekkene gjlr så at jeg reagerer veldig sterkt i etterkant med skriftlig, med selvskading, selvmordforsøk o.l.

Jeg tror mange får litt sjokk når det de antok var en stille kvinne (jeg kan ikke kalle meg jente lenger), plutselig forvandler seg til et angripende monster. Jeg larer ikke å si fra på en ordentlig måte i situasjonen, uansett hvor mye jeg forsøker. Men nå har jeg også møtt mange lite hyggelige personer på min vei. 

Jeg kan ha oppturer innimellom, og lager da avtaler jeg ikke klarer å holde, fordi nedturen kommer med et nrak noen dager senere. Livet er en berg og dalbane som mest av alt gpr nedover for meg.

For min del er det litt for sent, lidelsen ble diagnostisert for sent. Det har fått så store, ødeleggende konsekvenser i livet at livet aldri kan bli det samme igjen. Personer jeg hadde konflikter med har dødd (av andre årsaker), store sår er det i relasjonene jeg ennå har igjen. Jeg har også fått andre tilleggsproblemer som jeg velger å ikke brette ut om her. Dessuten er jeg alvorlig fysisk syk.

Så min historie er til skrekk og advarsel: søk hjelp mens du er ung. Og gjerne på Ullevål, der har de en spesialavdeling på personlighetsforstyrrelser. De er kjempeflinke. Ikke tro at alle psykologer og psykiatere kan noe om dette. Jeg har selv opplevd at flere ikke kan noe særlig om personlighetsfortyrrelser. Kompetansen ligger på Ullevål, som også har opplært en del dps, men på dps er kvaliteten svært varierende. 

Anonymkode: c9d3a...d73

[AnonymBruker]

Og det du skriver om at man ikke alltid føler at alle trekkene som er ramset opp i diagnosemanualen stemmer; sånn er det for de fleste. De færreste er prototypiske, akkurat slik det står i ICD-10 eller DSM 4 (eller er det 5 nå?). En person med fem (av totalt ni) trekk, kan være like hardt rammet som en som har syv trekk. Det kommer helt an på hvilke trekk man har og hvor sterke trekkene er. Ofte kan man i tillegg ha trekk fra andre personlighetsforstyrrelser, det er veldig vanlig. For eksempel unnvikende, avhengig, dramatiserende eller narsissistisk. Og det har veldig mye å si for hvordan personlighetsforstyrrelsen slår ut. Personer med EUPF kan derfor være veldig forskjellige. Det har jeg selv erfart. Noen er utagerende, impulsive pg dramatiske, andre vender smerten mer innover og er introverte, selvskadende og har mye tomhetsfølelse. Jeg tror det er derfor en del terapeuter faktisk synes det er interessant og givende å jobbe med dette.

Er man riktig uheldig har man trekk fra Cluster A, dvs schizoid, paranoid og schizotyp. Disse regnes som vanskeligst å behandle. 

 

Vel, dette var bare mine erfaringer og tanker rundt dette. Håper du blir bedre, ts.

Anonymkode: c9d3a...d73