Jeg er så sliten av mamma, hun er så krevende

[AnonymBruker]

Jeg trenger vel mest bare å få dette ut litt, få delt det med noen. Jeg forventer ingen råd eller svar. Men ønsker ikke kritikk heller. Jeg vet jeg har godtatt for mye og samtidig ikke kan klage. Hun er tross alt min mor. 

Helt siden jeg kan huske, fra barnehagen har jeg og mor hatt et dårlig forhold. Jeg husker hvor ille lei seg hun ble da hun måtte hente meg en gang, somregel gikk jeg hjem selv men var blitt syk. hun var sliten fra jobb og hadde ikke tid til at jeg var syk. Jeg husker jeg var trøtt og ikke orket og gå, hadde vondt i magen. Hun ble så sint. Hun var så skuffet over meg. "Hvorfor er du så ubrukelig og ikke klarer å gå" sier hun. Jeg gråt og Hun skjente, du er en skammelig liten dritt unge... jeg husker det som om det var i går. 

Hun hadde kjærester, som drakk. Jeg reddet henne en gang. Jeg tror det var når jeg gikk i 3. Klasse. Han kom full hjem til oss skulle drepe mamma. Jeg var livredd.Hun skrek til meg at jeg måtte ringe politiet. Jeg turte ikke, var stivfrossen av frykt. Jeg var redd for politiet for mamma pleide og si at dem ville komme og hente meg hvis jeg gråt. Og det gjorde jeg da. Så jeg turte ikke ringe. Kjæresten til mamma roet seg ned tror jeg. Vi fikk han innen i bilen og skulle kjøre han hjem til seg. Jeg satt i baksetet med en vinflaske som lå der. Holdt den klar til og "redde" mamma hvis han kom til og slå henne der han satt og støvletter og skje te mamma og meg huden full. 

Jeg husker hun fortsatt og være kjæreste med han, mitt rom var vegg i vegg med hennes. Jeg hørte dem om natten. 

Jeg husker vi dro på campingferie, det var masse krangling fordi jeg var der. Jeg var ikke god nok for han. Han og mamma kranglet så veldig. Jeg husker det krystallklart. Jeg var 9 år. Vi flyktet den kvelden uten penger og bil. Vi haiket med noen utlenninger en stund. Mamma kunne ikke engelsk så jeg pratet med dem. De ville ha oss med hjem. Jeg sa nei og ble redd. Fortalte til mamma at vi måtte gå ut av bilen før dette ble for skummelt. Heldigvis lyttet hun til meg. Så da var vi alene i mørket ute i storbyen, hun ringte politiet så kjørte de oss til krisesenteret. Der sov vi noen timer. Det var så mange mødre der som ikke hadde noe annet, så mange barn som skrev.  Jeg husker en dame ammet sitt lille barn i gangen. Neste dag haiket  vi med bussen et stykke hjemover for så og bli hentet av mor sin kollega. Så var det vanlig hverdag igjen. Hun på jobb og jeg på skolen. 

På skolen, der jeg ble mobbet av alle. Noe jeg var blitt siden barnehagen. Jeg husker så alt for mye på skolen. De bandt meg en gang til en stol, kastet matavfallet over meg og og klinte brukte bind rundt på klea mine. Det var mine bind) jeg fikk mensen først av oss i klassen. En annen gang stengte de meg inne på et lite rom, sånn at jeg fikk angst og hoppet ut av 2. Etasje. Jeg skadet benet. En annen gang kastet de en limtube på meg og andre ting. Limtube traff meg på øret sånn at jeg måtte til legevakta og sy 4 sting. En annen gang tok en og sto på føttene mine og dyttet meg inn i murveggen så jeg slo hodet og svimte av, hos legevakta kvikne jeg til og hadde da masse blod i håret og et stort kutt i hodebunnen. Har enda hakk i hodet etter det. 

De jaget meg opp i trær og hjem, vi hadde sluse ved skolen, noen skremte meg ned dit og ba meg hoppe i vannet hvis ikke ville de virkelig drukne meg. Jeg skrek så voldsomt så til slutt kom læreren og kjeftet på meg fordi jeg hadde vist lurt dem andre ned til vannet. 

Jeg var mye syk, vondt i magen. Mamma var sint. Jeg var bare til bry. 

Mamma hatet pappa, sa alltid hvor stor dritt sekk han var. De pratet aldri sammen. Jeg var hos han hver 14. Dag. Tror jeg. Mamma sier han ikke ville ha meg. Men jeg har endel gode minner hos han. Bortsett fra den ene kvelden da han befølte meg. Det var vondt. 

Mamma hadde flere kjærester.  Vi var på sanktansfeiring en gang. Jeg var lita, satt og grillet pølser i bålet når en full mann kom holdt fast i meg når han datt. Vi havna begge to i bålet. Det gikk bra, men jeg liker ikke sanktansfeiring nå. 

Jeg husker jo mamma var så oppgitt over meg ofte, jeg var ikke noen snill unge.  Når jeg ble litt eldre ble jeg sendt til min tante og onkel for at de sku få litt mer skikk på meg. Jeg husker ikke hva som gjorde at jeg ble sendt dit. Men jeg husker pappa sa at de ikke orket meg mer. 

Jeg flyttet hjemme i fra når jeg var 16 år. Og har bodd alene siden den gang. Men holdt kontakten med mamma og pappa. Hun kom ofte for og hjelpe meg og holde orden. Jeg var/er en skikkelig rotekopp. Ja jeg var den udugelige ungen hennes. 

Når jeg var 17 ble jeg gravid, kjæresten min nektet meg og ta abort. Han holdt meg inne i leiligheten til det var gått lang nok tid. Så jeg beholdt barnet. Han var sykt sjalu og ville drepe meg flere ganger. Ble reddet av en kompis en gang  så det gikk bra. Så jeg flyktet. Da var mamma så forferdet over meg. Jeg var stygg som gravid sa hun. Hun ville ikke bli bestemor. Hun synes ungen min var stygg når han ble født. 

Men jeg tilgir. Hun har jo gått igjennom så mye i livet. Hun trenger meg for jeg er den eneste hun har. Eneste hun har og prate med om sine problemer. Er hun deprimert er det vel bare jeg som holder henne i live ved og være her for henne. Jeg hjelper henne med regninger og sånn. 

Men jeg er så lei av hun stadig rakker ned på meg. Hver reneste høytid må hun krangle om at jeg er udugelig på en eller annen måte. Jeg har pusekatt. Det hater hun meg for, hun liker ikke katter. Så hun vil ikke hit å se det stygge dyret mitt. Jeg har akvarium så hun synes synd på barnet som må bo her i slikt. Akvarium og katt. Jeg er visst en dårlig mor pga av det. Jeg besøker ikke familien min. Jeg orker ikke, de er så negative.

 De siste åra orker jeg ikke å ramse opp, det er så mye at jeg blir helt grusomt deppa. Men det er ingen tvil om at hun sliter. Nå sa jeg takk for meg sist for en uke siden. Da hun ringte og spurte om jeg hadde noen piller som funket med en gang for deprisivitet og kaldte meg en here unge fordi jeg sa nei. Jeg orker ikke mer og vil nå bare kutte henne helt ut

Anonymkode: 4d492...3ba

[AnonymBruker]

Etter å skjelt meg ut går det to dager så vil hun treffes og ha hjelp til noe. Jeg orker virkelig ikke den dama mer. 

Anonymkode: 4d492...3ba

[Gjest Magnifiq]

For en oppvekst! Blir helt rystet jeg..

En ting er sikkert. Hold deg langt unna den damen der. Hun tilfører ikke deg eller bsrnrt ditt noe godt.

Jeg hadde kuttet alle bånd og flyttet langt av sted.

Hvor gammel er barnet ditt?

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kutt henne ut. Med god samvittighet. 

Anonymkode: 213f0...2e7

[Gjest LillaGorilla🐒]

Kutt henne ut,vær så snill. Både for din egen del, men også for barnet ditt sin del. Lær barnet ditt at man ikke skal la andre tråkke på seg.

[AnonymBruker]

Får du hjelp på DPS?

Anonymkode: 42bc1...1c6

[Zienna]

Dette var rystende lesing!  Du/dere burde jo hatt hjelp for lenge siden.  Var der ingen som meldte fra til Barnevernet?  Var der ingen på skolen som så hvordan du hadde det? 

Nå er du mor selv, alenemor.  Og enda forventer moren din at du hjelper henne økonomisk?!

Jeg forstår at du, som alltid har tatt ansvar og passet på moren din, har vanskelig for å trekke deg bort fra henne. Men dette er ikke et naturlig mor/datter-forhold.  Moren din trekker deg ned!  Og derigjennom også kanskje barnet ditt etter hvert.   Du må bryte en ond sirkel og sørge for at så ikke skjer. 

Vil anbefale deg å snakke med fastlegen din.  Han/hun kan om nødvendig  henvise deg til fagfolk som kan hjelpe deg til å få styrke nok.

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å kutte henne ut, men har aldri klart det. Men et vendepunkt de siste dagene er at jeg nektet henne å komme hit, hun kommer bare til og skjønne om hvor stygt akvariumet er og hvor forferdelig det er for barnet. Også tar jeg ikke telefonen når hun ringer. Men det gjør vondt å avise henne. Jeg har også sagt at jeg inviterer henne ikke på julemiddag og vil ikke feire jul med henne. Huff.. 

Anonymkode: 4d492...3ba

[AnonymBruker]

Flytt, skaff deg nytt nummer og blokker all kommunikasjon med henne. Det er kanskje ubehagelig i begynnelsen, men etter noen uker vil du begynne å merke at du faktisk slapper av i hverdagen

Anonymkode: a7804...9b2

[AnonymBruker]

Det er hardt og rart i begynnelsen. Så er det gått 1 mnd med null kontakt, og du ser plutselig at du smiler i speilet, og at du puster lettere og er en mer tilstedeværende mamma. 

Kjære deg, hun forgifter livet ditt. Blokker nummeret hennes, aller helst flytt. Dette klarer du.

Anonymkode: 7078e...5d4

[Cirkelin]

Hei TS, jeg har hatt en oppvekst som likner din og en mor som ikke er spesielt egnet for barn. Jeg  var over 40 før jeg klarte å komme meg ut av hennes kvelende grep. Har full forståelse for hva du mener med at du har dårlig samvittighet for å avvise henne, men det er en usunn binding skapt av mors evne til å til å manipulere deg. 

Moren din er antakelig ikke helt frisk mentalt,  MEN: det er noe hun må få hjelp til på egen hånd. DU må ta vare på deg selv og barnet ditt! Gjør deg steinhard og avvis alle kontaktforsøk fra din mor (og alle andre som ikke tilfører deg noe positivt. Det er vondt og vanskelig å kutte ut sin mor, men i noen situasjoner er det helt nødvendig for å få et godt liv. 

Det kan også være lurt å få en henvisning til dps for å få litt hjelp til å rydde opp etter barndom og oppvekst. 

Lykke til, du kommer til å få det bedre når du setter grenser. 

[GammelKaktus]

Du må bare slutte å prate med henne. Ringer hun så legger du på, kommer hun på døra så lukker du ikke opp. Går hun ikke så ringer du politiet. Enkelt og greit.

Du må ta godt vare på deg selv og dine barn, ikke bruk energi på et håpløst tilfelle. 

[Fru Uperfekt]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger vel mest bare å få dette ut litt, få delt det med noen. Jeg forventer ingen råd eller svar. Men ønsker ikke kritikk heller. Jeg vet jeg har godtatt for mye og samtidig ikke kan klage. Hun er tross alt min mor. 

Helt siden jeg kan huske, fra barnehagen har jeg og mor hatt et dårlig forhold. Jeg husker hvor ille lei seg hun ble da hun måtte hente meg en gang, somregel gikk jeg hjem selv men var blitt syk. hun var sliten fra jobb og hadde ikke tid til at jeg var syk. Jeg husker jeg var trøtt og ikke orket og gå, hadde vondt i magen. Hun ble så sint. Hun var så skuffet over meg. "Hvorfor er du så ubrukelig og ikke klarer å gå" sier hun. Jeg gråt og Hun skjente, du er en skammelig liten dritt unge... jeg husker det som om det var i går. 

Hun hadde kjærester, som drakk. Jeg reddet henne en gang. Jeg tror det var når jeg gikk i 3. Klasse. Han kom full hjem til oss skulle drepe mamma. Jeg var livredd.Hun skrek til meg at jeg måtte ringe politiet. Jeg turte ikke, var stivfrossen av frykt. Jeg var redd for politiet for mamma pleide og si at dem ville komme og hente meg hvis jeg gråt. Og det gjorde jeg da. Så jeg turte ikke ringe. Kjæresten til mamma roet seg ned tror jeg. Vi fikk han innen i bilen og skulle kjøre han hjem til seg. Jeg satt i baksetet med en vinflaske som lå der. Holdt den klar til og "redde" mamma hvis han kom til og slå henne der han satt og støvletter og skje te mamma og meg huden full. 

Jeg husker hun fortsatt og være kjæreste med han, mitt rom var vegg i vegg med hennes. Jeg hørte dem om natten. 

Jeg husker vi dro på campingferie, det var masse krangling fordi jeg var der. Jeg var ikke god nok for han. Han og mamma kranglet så veldig. Jeg husker det krystallklart. Jeg var 9 år. Vi flyktet den kvelden uten penger og bil. Vi haiket med noen utlenninger en stund. Mamma kunne ikke engelsk så jeg pratet med dem. De ville ha oss med hjem. Jeg sa nei og ble redd. Fortalte til mamma at vi måtte gå ut av bilen før dette ble for skummelt. Heldigvis lyttet hun til meg. Så da var vi alene i mørket ute i storbyen, hun ringte politiet så kjørte de oss til krisesenteret. Der sov vi noen timer. Det var så mange mødre der som ikke hadde noe annet, så mange barn som skrev.  Jeg husker en dame ammet sitt lille barn i gangen. Neste dag haiket  vi med bussen et stykke hjemover for så og bli hentet av mor sin kollega. Så var det vanlig hverdag igjen. Hun på jobb og jeg på skolen. 

På skolen, der jeg ble mobbet av alle. Noe jeg var blitt siden barnehagen. Jeg husker så alt for mye på skolen. De bandt meg en gang til en stol, kastet matavfallet over meg og og klinte brukte bind rundt på klea mine. Det var mine bind) jeg fikk mensen først av oss i klassen. En annen gang stengte de meg inne på et lite rom, sånn at jeg fikk angst og hoppet ut av 2. Etasje. Jeg skadet benet. En annen gang kastet de en limtube på meg og andre ting. Limtube traff meg på øret sånn at jeg måtte til legevakta og sy 4 sting. En annen gang tok en og sto på føttene mine og dyttet meg inn i murveggen så jeg slo hodet og svimte av, hos legevakta kvikne jeg til og hadde da masse blod i håret og et stort kutt i hodebunnen. Har enda hakk i hodet etter det. 

De jaget meg opp i trær og hjem, vi hadde sluse ved skolen, noen skremte meg ned dit og ba meg hoppe i vannet hvis ikke ville de virkelig drukne meg. Jeg skrek så voldsomt så til slutt kom læreren og kjeftet på meg fordi jeg hadde vist lurt dem andre ned til vannet. 

Jeg var mye syk, vondt i magen. Mamma var sint. Jeg var bare til bry. 

Mamma hatet pappa, sa alltid hvor stor dritt sekk han var. De pratet aldri sammen. Jeg var hos han hver 14. Dag. Tror jeg. Mamma sier han ikke ville ha meg. Men jeg har endel gode minner hos han. Bortsett fra den ene kvelden da han befølte meg. Det var vondt. 

Mamma hadde flere kjærester.  Vi var på sanktansfeiring en gang. Jeg var lita, satt og grillet pølser i bålet når en full mann kom holdt fast i meg når han datt. Vi havna begge to i bålet. Det gikk bra, men jeg liker ikke sanktansfeiring nå. 

Jeg husker jo mamma var så oppgitt over meg ofte, jeg var ikke noen snill unge.  Når jeg ble litt eldre ble jeg sendt til min tante og onkel for at de sku få litt mer skikk på meg. Jeg husker ikke hva som gjorde at jeg ble sendt dit. Men jeg husker pappa sa at de ikke orket meg mer. 

Jeg flyttet hjemme i fra når jeg var 16 år. Og har bodd alene siden den gang. Men holdt kontakten med mamma og pappa. Hun kom ofte for og hjelpe meg og holde orden. Jeg var/er en skikkelig rotekopp. Ja jeg var den udugelige ungen hennes. 

Når jeg var 17 ble jeg gravid, kjæresten min nektet meg og ta abort. Han holdt meg inne i leiligheten til det var gått lang nok tid. Så jeg beholdt barnet. Han var sykt sjalu og ville drepe meg flere ganger. Ble reddet av en kompis en gang  så det gikk bra. Så jeg flyktet. Da var mamma så forferdet over meg. Jeg var stygg som gravid sa hun. Hun ville ikke bli bestemor. Hun synes ungen min var stygg når han ble født. 

Men jeg tilgir. Hun har jo gått igjennom så mye i livet. Hun trenger meg for jeg er den eneste hun har. Eneste hun har og prate med om sine problemer. Er hun deprimert er det vel bare jeg som holder henne i live ved og være her for henne. Jeg hjelper henne med regninger og sånn. 

Men jeg er så lei av hun stadig rakker ned på meg. Hver reneste høytid må hun krangle om at jeg er udugelig på en eller annen måte. Jeg har pusekatt. Det hater hun meg for, hun liker ikke katter. Så hun vil ikke hit å se det stygge dyret mitt. Jeg har akvarium så hun synes synd på barnet som må bo her i slikt. Akvarium og katt. Jeg er visst en dårlig mor pga av det. Jeg besøker ikke familien min. Jeg orker ikke, de er så negative.

 De siste åra orker jeg ikke å ramse opp, det er så mye at jeg blir helt grusomt deppa. Men det er ingen tvil om at hun sliter. Nå sa jeg takk for meg sist for en uke siden. Da hun ringte og spurte om jeg hadde noen piller som funket med en gang for deprisivitet og kaldte meg en here unge fordi jeg sa nei. Jeg orker ikke mer og vil nå bare kutte henne helt ut

Anonymkode: 4d492...3ba

1) Les en sjarmør og en tyrann

2) Få proff hjelp

3) Hold deg unna din. Or hun gir deg intet godt.

[AnonymBruker]

Har vært til DFS i over to år, men klarer ikke å prate om foreldrene mine der, da svikter jeg dem. Vår helt blanke tanker om tema foreldre dukker opp. Dette ligger så godt fortrengt at jeg vet ikke hvordan det ville gjort godt å dra det opp. Jeg tror heller ikke at det har noe for seg. Jeg er i dag godt etablert og funker bra som mor. Men ja d har vert en kamp. Mye også pga voldelige forhold. Jeg er bare lei, sliten av og alltid støtte henne for å selv sitte på gråten når psyken hennes snur seg til noe skummelt. Jeg er utmattet over å godta, eier ikke sympati eller respekt for henne mer. Hun er blitt en person som er til ork. Jeg er overasket over at noen har orket og lese alt,  og at det er så mange som sier kutt henne ut. Det virker så lett. Å bare kutte henne ut. Kanskje jeg klarer det nå 

Anonymkode: 4d492...3ba

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har vært til DFS i over to år, men klarer ikke å prate om foreldrene mine der, da svikter jeg dem. Vår helt blanke tanker om tema foreldre dukker opp. Dette ligger så godt fortrengt at jeg vet ikke hvordan det ville gjort godt å dra det opp. Jeg tror heller ikke at det har noe for seg. Jeg er i dag godt etablert og funker bra som mor. Men ja d har vert en kamp. Mye også pga voldelige forhold. Jeg er bare lei, sliten av og alltid støtte henne for å selv sitte på gråten når psyken hennes snur seg til noe skummelt. Jeg er utmattet over å godta, eier ikke sympati eller respekt for henne mer. Hun er blitt en person som er til ork. Jeg er overasket over at noen har orket og lese alt,  og at det er så mange som sier kutt henne ut. Det virker så lett. Å bare kutte henne ut. Kanskje jeg klarer det nå 

Anonymkode: 4d492...3ba

Du svikter ikke dem, det er DE som har sviktet DEG, gang etter gang etter gang hele barndommen gjennom.

Hvorfor mener du at du alltid skal måtte støtte din mor? Har hun noensinne støttet deg?

Det du beskriver er så hinsides langt unna hvordan en normal barndom skal være at jeg ikke har ord for å beskrive det. Samtidig virker det ikke som om du helt skjønner selv hvor mye feil som er begått mot deg. Jeg tenker du kunne hatt god nytte av å snakke med noen om dette. Både for å bearbeide det som har skjedd, og for å lære hvordan normale forhold mellom foreldre og barn, og mellom voksne (siden du sier at du har vært i en del voldelige forhold) skal være. Få et bedre bilde av hvilke grenser som er normale å ha, og hvordan man setter disse grensene. Ikke minst for å kunne skåne barnet ditt mot din mor og andre mennesker som ikke er bra for det. Kanskje oppfører hun seg ikke så bedritent mot barnet ditt som mot deg, men hvis hver bidige høytid bare går ut på at hun kjefter på deg for hvor udugelig du liksom er, så blir det jo ikke så trivelig for barnet ditt heller.

Mulig jeg uttrykker meg skikkelig feil nå, jeg forsøker ikke å antyde at du ikke er en god nok mor. Men det høres ut som om både du og barnet ditt kunne hatt det bedre om du greier å ta avstand fra denne kjerringa.

 

Anonymkode: 3e447...d58

[Jens]

Huff, fikk så vondt av deg nå. Er enig med de andre som sier at du må kutte henne helt ut.

Har du kjæreste/venner du kan snakke med?

[Strixvaria]

Voksenproblemer skal løses av voksne, og aldri av barn. Det er noe vi snakker om til barn når vi tar opp temaer som vold, seksuelle overgrep og lignende, og her har dine voksenpersoner i oppveksten sviktet deg totalt. Det har aldri vært, og kommer aldri til å være, ditt ansvar, din skyld, eller på noen måte noe du skal måtte ordne opp i. Din mor har valgt sine kjærester, hun har valgt sin oppførsel, sine handlinger og sine sårende og krenkende ord, og du har funnet deg i dette lenge nok.

Din mor har aldri vært en mor for deg. Det er jo du som har vært den voksne her. Og barn skal aldri måtte være voksenpersoner, de skal være barn. Moren din tilfører ikke livet ditt noe positivt. Hun trykker deg ned, du gruer deg og får kanskje vondt i magen ved å tenke på å snakke med henne eller møte henne, og det alene er signal nok om at dette er et menneske du har det bedre uten. Jeg forstår at det er tøft å bryte kontakten, særlig siden du har måttet bære hennes byrder og vært offer for hennes vrede, manipulasjon og undertrykkelse i så mange år, men vet du - livet er så mye mer enn dette, og du fortjener et godt, lykkelig liv. Det er ikke ditt ansvar at moren din er som hun er. Det er ikke din skyld. Og du skylder ikke henne noen verdens ting.

Tenk på barnet ditt, og på deg selv. På livet du har klart å skape deg på tross av oppveksten din. Jeg tror du er et flott menneske med mye empati og en rekke andre gode egenskaper, og du fortjener bedre. Du må finne en måte å få snakket med noen om dette på, så du får ut det du har gjemt bort over tid, det som gnager fra innsiden og som bobler opp igjen med jevne mellomrom. Da blir du fri én gang for alle, og du får tilbake makten og kontrollen over eget liv. Det fortjener du! 

[Lou Salome]

Det beste hadde vært om du klarer å kutte henne helt ut, godta/innse at din oppvekst har vært veldig dårlig og at det ikke er ditt ansvar, at din mor har skylden for sin egen ulykke (og din), og at du er foreldreløs. Hun har aldri vært en mor for deg. Du må også ta inn over deg at din mor er ikke og har ikke vært noe i nærheten av "krevende", hun har vært og er helt grusom, hun er ødeleggende, hun har bedrevet grov omsorgssvikt og hun fortsetter den dag i dag. Dette må DU stoppe, for hun kommer aldri til å endre seg/du kan ikke endre henne. Du svikter ikke henne ved å sette en stopp for dette nå, du svikter deg selv og ditt barn hvis du ikke gjør det. Du må skaffe hjelp til deg selv/snakke om dette hos psykolog, og få plassert skylden der den hører hjemme. Du må få denne hjelpen, slik at du selv kan være en god mor, noe du har erfaring som på den ene siden kan komme godt med (du vet hvordan barn ikke skal ha det og hva de ikke bør oppleve), men du mangler også grunnleggende erfaring i gode mellommenneskelige forhold, kjærlighet og omsorg. Ikke minst er jeg sikker på at oppveksten din må ha ødelagt selvfølelsen din. Derfor tror jeg det kan komme noe godt ut av å ikke fortrenge, men få det fram i lyset. Hvis du klarer å kutte uten å dykke ned i gammelt grums, er det også bedre enn slik du har det i dag, men jeg er redd det blir tøfft å holde den beslutningen (null kontakt resten av livet) hvis du fortsetter å se på henne som krevende og at det er du som svikter og ikke støtter, i stedet for motsatt.

[AnonymBruker]

Kutt alle bånd til henne. 

Stor klem! Du skylder henne ikke noe!

Anonymkode: 5ca66...fab

[AnonymBruker]

Jeg har ikke truffet min mor på 9 år. Helt mitt eget valg. Hun tilførte ikke mitt liv noe positivt, og hadde bare negative ting å si. Jeg ble utnyttet og brødrene mine ble skjemt bort. Var det noe som skulle gjøres, måtte jeg gjøre det, gutta slapp alltid unna. "De er jo gutter" sa hun som forklaring på hvorfor de ikke måtte gjøre husarbeid hjemme i oppveksten. Trenden fortsatte i voksen alder. Skulle hun ha kattepass i ferien, var det jeg som måtte gjøre det. Guttene, som hadde bil alle sammen, slapp unna. Hun spurte ikke de. ALLTID jeg som måtte gjøre ting. Hun baksnakket alt og alle og hadde bare negative ting å si om folk.

Da jeg var i slutten av tenårene, skrev hun et utkastelsesbrev til meg og la på skrivebordet mitt på rommet. Jeg var ikke flink nok til å ta husarbeid, så hun ville ha meg ut, og ga meg en tidsfrist. Der satt jeg, med brevet i hånden, og tenkte på de tre brødrene mine som aldri gjorde NOE husarbeid (ikke en gang rydding av eget rom) og ingen av dem var truet med utkastelse. Bare jeg, fordi jeg var jente, og de var gutter....

En gang da jeg var blitt godt voksen, ringte hun og ville komme på besøk den førstkommende søndagen. Jeg hadde feber og var veldig dårlig, hadde vært det i ukesvis, så jeg sa nei med det som begrunnelse. "Kan du ikke bare ta deg sammen, da?" var den syrlige responsen hennes. Så hun dukket opp på døra med et par av brødrene mine på slep den søndagen likevel, til tross for at jeg hadde sagt jeg var syk og sagt nei.

Det var henne i et nøtteskall, og det hadde pågått hele mitt liv.  Så der og da fikk jeg nok. Jeg holdt ut det besøket, mens jeg satt og kokte av sinne og feber. Jeg har siden ikke sett henne. Jeg sluttet å ta telefonen når hun ringte, ganske enkelt. Det tok litt tid, men hun skjønte tegninga til slutt.

Det er gått 9 år og jeg har det fint uten henne i livet mitt. Mye bedre faktisk. Men nå er det mulig jeg måå treffe henne i jula i år, og det ser jeg ikke frem til. Aner ikke hva jeg skal si til henne. Kjenner jeg henne rett, kommer hun til å late som ingenting og bare sitte og se sur ut.

 

 

Anonymkode: ea9d1...c7b