Utdanning - Alt er bare kaos!!!

[AnonymBruker]

Mulige utdanninger jeg har tenkt på er:

Sykepleie: Barnesykepleier, anestesisykepleier, operasjonssykepleier og/eller kreftsykepleier. 

Innen sykepleie har jeg lest man kan ta videreutdanning eller master, men hva er forskjellen? Jeg har i grunn lyst til å ta en master... Også lurer jeg selvsagt på hva lønnen ligger på, om det er mulig til høyere lønn etterhvert? (Lønn er ikke så viktig dog, men vil jo kunne leve ''normalt'').

Jeg har alltid hatt utrolig lyst til å jobbe på sykehus, av personlige grunner. Problemet er at jeg er for dårlig i realfag til å bli lege, har hørt mye dritt om radiografi, bla. at det er vanskelig å få jobb... Tenkte da at sykepleier var en fin ting (vet ikke om andre utdanninger hvor jeg kan jobbe på sykehus). Jeg vil i hovedsak jobbe med barn, men tenker at innen operasjon og slikt kan være svært spennende. Jeg vil ha en spennende hverdag, hvor jeg kan møte nye mennesker og være til hjelp liksom... Et problem her er jo at jeg har 2 i 1p matte, og 3 i 2p matte... Pga. medisiner så syns jeg dette er skummelt iom at jeg ikke vil risikere noens liv... Det er enkel og grunnleggende matte har jeg hørt, men likevel... Jeg prøvde meg på denne testen, men jeg sitter her helt blank... Fikk ikke til en eneste oppgave... Ellers tenker jeg yrket passer veldig fint for meg. Jeg er litt usikker på om jeg kan jobbe med dette resten av livet dog. Jeg vil jo ha familie med barn etterhvert (etter endt utdanning selvsagt), men jeg tenker det blir vanskelig med tanke på turnus natt og helg og slikt? Dette er noe jeg virkelig vil, jeg har alltid hatt lyst til å kunne hjelpe barn på en eller annen måte, og brenner for å kunne hjelpe syke og redde barn

Sosionom: Jeg har tenkt mye på sosionom, fordi her er det mange ulike jobbmuligheter hvor jeg kan gjøre masse forskjellig. Problemet er at jeg ikke vet helt hvilke jobber jeg kan ta med denne utdanningen. Jeg vil helst jobbe med barn og unge, men syns rådgiver i kommune eller skole også virker spennende... 

Psykologi: Jeg har for lavt snitt til å kunne ta profesjon i psykologi, men har tenkt på å ta bachler i psykologi og deretter master. Psykologi er noe som interesserer meg veldig mye. Lurer også her på hvilke jobber jeg kan få. Jeg kan ikke bli klinisk psykolog, slik som jeg egentlig ville, men det er jo mange andre muligheter. Jeg lurer bare på hvilke muligheter...

Rettsvitenskap: Rettsvitenskap er noe jeg også syns virker spennende. Jeg har i det siste vært interessert i advokatyrket, og joda det er mye teori, men jeg syns det virker spennende å være advokat. Jeg har likevel ikke høye nok karakterer. Rådgiver sa jeg kunne gå på høgskolen i Lillehammer og deretter gå på en eller annen skole i Bergen også utdanne meg som advokat, men det er jo litt skummelt mtp at regler på skolene brått kan bli forandret. Tenk om jeg plutselig har kastet bort flere år på jus uten å kunne bli advokat? 

Eiendomsmegler: Eiendomsmegler syns jeg også er spennende, men her er det  jo også selvsagt matte, og som fortalt over så er jeg ikke så flink i matte og lurer på om jeg kommer til å klare det?

Barnevernspedagog: Har tenkt en del på barnevernspedagog også, men usikker... Har hørt så mye forferdelig om barnevernet, og det skremmer meg...

 

Jeg har ingen talenter, er absolutt ikke 5'er og 6'er elev slik som vennene mine, og selvom jeg har store ambisjoner har jeg absolutt ikke troen på meg selv. Jeg føler jeg er en med lav IQ som bare er i veien for alt og alle. Jeg vil gjøre noe viktig for samfunnet, jeg vil ikke slite med økonomien (har selv hele livet vokst opp i en familie hvor jeg ofte har fått høre av ''vi ikke har råd'' til det meste, og hatt foreldre som ahr diskutert heftig pga. dette), og jeg vil ha en jobb som er spennende hvor alt ikke er likt hver dag og hvor jeg får beveget meg litt. Jeg virker sikkert kjempe rar og kanskje tom dramatisk, men jeg føler virkelig ikke at jeg har en fortid... Jeg kan ikke se for meg hvordan livet kommer til å bli og føler jeg bare kommer til å være mislykket i alt uansett hva jeg gjør. Jeg elsker også å jobbe med dyr, og kunne gjerne jobbet frivillig i organisasjoner som hjelper dyr i utlandet, men jeg tør ikke dra ut av Norge. Jeg vil på en måte ut av komfortsonen min, men har samtidig opplevd at det aldri kommer noe godt med når jeg utfordrer meg selv. Jeg sitter helt fast, og føler alt bare er kaos...

Håper virkelig på svar som kan veilede meg litt, og jeg beklager om tankene mine er idiotiske og barnslige. Jeg er 18 år og får vg3, men jeg føler meg som som et lite barn fortsatt. Verden er så stor og det er så mye å gjøre, men samtidig føler jeg at for meg så er det ikke mange muligheter. Jeg misunner ofte andre suksessfulle mennesker, men jeg må jo bare skylde på meg selv...

 

Anonymkode: 0126a...fe3

[AnonymBruker]

Vernepleier

Anonymkode: 6c60f...a0f

[AnonymBruker]

Oi herregud jeg la nettopp merke til at dette er lagt feil jeg beklager så mye!!!!!

Anonymkode: 0126a...fe3

[funginger]

Hvis du virkelig vil bli sykepleier, får du det til. Om du så trenger litt ekstra hjelp i matte, kan du klare det uansett!

[AnonymBruker]

Angående barnevernet, så hører man jo gjerne om de historiene som ikke er så bra, og mindre om den fine jobben barnevernet også gjør. Hvis du vil bli barnevernspedagog kan du jo være en av de som jobber for at barn skal ha det bra, og jobbe for at det ikke skal skje flere slike forferdelige hendelser. Så jeg syns absolutt ikke det du har hørt om barnevernet skal stoppe deg i å bli barnevernspedagog, snarere bør det oppmuntre deg til å gjøre barnevernet så bra som det bør være.

Som sykepleier kan du etter en tid videreutdanne deg som helsesøster, om du ønsker å jobbe mer med barn. 
Bioingeniører jobber også på sykehus, men der er det mest laboratoriearbeid der du analyserer forskjellige prøver. 

Anonymkode: 57480...e23

[AnonymBruker]

Ser du nevner rettsvitenskap. Dersom du ikke har gode studievaner inne, kan det fort bli tøft. Veien via Lillehammer er også litt risikabel. En må ha minst C i snitt for å kvalifisere til studieplassene og det er vel bare rundt 30 studieplasser reservert for bachelorstudentene. Det er færre enn det som blir tatt inn på Lillehammer, i tillegg til at du også konkurrerer med Stavanger og Agder.

 

Studiet i seg selv krever også mye jobbing og en må gjennom mange emner som en ikke nødvendigvis interesserer seg for. Dersom dette er noe du virkelig vil, skal du nok få det til, men det kan være greit å ha et realistisk blikk på det.

Anonymkode: 8523a...bf3

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere! Det betyr mye. Jeg har denne tanken i hodet om at jeg bare vil jobbe på sykehus, jeg vet ikke hva som er greia, men det er liksom et sterkt ønske jeg har. Helt idiotisk egentlig. Jeg føler at jusstudiet egentlig ikke passer så godt for meg, ettersom jeg ikke er så glad i teori, spesielt ikke om det ikke interesserer meg. Psykologi derimot har jeg stor interesse for, og alt som har med barn å gjøre også.

Anonymkode: 0126a...fe3

[AnonymBruker]

Dytter

Anonymkode: 0126a...fe3

[AnonymBruker]

Om du tar sykepleie kan du etter 2 (?) år i relevant jobb ta master. Du kan blandt annet ta helsesøster, jordmor, anestesisykepleier, psykiatrisk sykepleier. Dete flere mastere enn det, men det var det jeg kom på i farta.

Anonymkode: f8482...6ca

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Om du tar sykepleie kan du etter 2 (?) år i relevant jobb ta master. Du kan blandt annet ta helsesøster, jordmor, anestesisykepleier, psykiatrisk sykepleier. Dete flere mastere enn det, men det var det jeg kom på i farta.

Anonymkode: f8482...6ca

Beklager. Så at du spurte om forskjell på master og videreutdanning. Trodde du spurte om hvilken master eller videreutdanning det var  

Anonymkode: f8482...6ca

[AnonymBruker]

Fant denne her angående videreutdanning som sykepleier. Det virker som master er videreutdanning, men videreutdanning er ikke nødvendigvis master.

https://utdanning.no/studiebeskrivelse/videreutdanning_sykepleiere

Anonymkode: f8482...6ca

[AnonymBruker]

Trøst deg med at du har kaos om dette emnet FØR du studerer. Jeg har fullført en bachelorgrad, og sitter med følelsen av at jeg har valgt feil yrke. Ikke på grunn av mitt engasjement for faget, men på grunn av vanskelighetsgraden for å få en jobb. 7 år totalt sett som er helt bortkasta.

Anonymkode: 3e07e...cf5