Bekymringsmelding på grunn av mors psykiske helse

[AnonymBruker]

Jeg har fått beskjed om at neste gang jeg dukker opp beruset på legevakten med kutt som må syes så må legen sende bekymringsmelding til barnevernet. Jeg har nulltoleranse mot alkohol når jeg har datteren min, men når jeg er alene blir det ofte mye alkohol og noen ganger kutter jeg meg. Drar aldri ut på byen og sånt, men jeg drikker overstadig mye. 

Likevel går det jo aldri ut over jenta siden det kun skjer når jeg er alene. Hun er åtte, jeg er 28. Ville dere sendt inn bekymring i et slikt tilfelle? Jeg tar i mot den hjelp jeg får så kommer jo til å samarbeide med bv hvis det blir slik, men det bekymrer meg jo likevel. 

Anonymkode: a8f77...d54

[AnonymBruker]

Oi, kom i feil underforum. 

Anonymkode: a8f77...d54

[AnonymBruker]

Datter er gammel nok til å se sårene og de tomme flaskene og forstå. Du bør skaffe deg hjelp og akseptere hjelp fra BV. Tenk på ungen.

Anonymkode: 229f2...613

[AnonymBruker]

Håper du får bekymringsmelding. Ungen din forstår mer enn du tror. Skam deg

Anonymkode: 800c0...547

[AnonymBruker]

Høres ut som om du trenger hjelp, så du burde be om hjelp selv. For deg og datteren din sin skyld.

Anonymkode: 455bd...0e3

[Epiphany]

Jeg forstår godt hvorfor de vil sende bekymringsmelding. Selv om du sier at du aldri drikker med datteren din rundt, er jo ikke dette noe de kan være sikre på - og de blir nok bekymret når du har havnet på legevakten beruset og skadet. I tillegg er de nok usikre på om du er egnet som mor, når du har en dårlig helse. Jeg ville nok sendt inn bekymringsmelding, ja. Heller en gang for mye, enn en gang for lite. Er veldig glad for at du har nulltoleranse for alkohol rundt din datter, men du burde nok endre det til nulltoleranse generelt, når du er psykisk syk. 

Om du har det veldig vanskelig kan det jo også hende at det kan være godt med litt hjelp. Barnevernet er ikke skapt bare for å fjerne barn fra hjem de har det bra i - de kan komme med forskjellige tiltak som hjelper mange. 

[skruf]

Du anonyme bruker over her; å si skam deg til noen som sliter psykisk og som er selvskader er fullstendig unødvendig. 

Jeg forstår at legen vil sende bekymringsmelding ts, for det er grunn til bekymring. At du har nulltoleranse for alkohol når barnet er til deg har ingenting å si, for barnet merker at det er noe galt likevel. Barn er sensitive, de fanger opp det meste selv om du prøver å skjule at du har det vondt når hun er til deg.

Selvskader du deg bare når du er alene og i kombinasjon med alkohol, eller når barnet er hos deg og du er edru også? 

Kanskje det kan være en ide at du oppsøker hjelp selv, ikke vent på at legen skal sende inn bekymringsmelding. Bestill deg time til fastlegen din i morgen, få henvisning videre. 

Endret 13. november 2016 av skruf

[AnonymBruker]

Selvsagt hadde jeg sendt melding. Man kan ikke ta ditt ord for dette, desverre, for mange i din situasjon ville løyet og jeg ville ikke hatt nien garanti for at du ikke løy. Så em undersøkelse er på sin plass, og det burde allerede blitt sendt melding. Jeg sier på ingen måte at du er uskikket som mamma, bekymringen er kanskje ikke berettiget men en undersøkelse for å være sikker er på sin plass. 

Ellers er jeg alltid skeptisk til foreldre som sier at sider ved dem selv ikke påvirker barna. Som mamma er jeg selv alltid redd for hvilke sider med meg som påvirker min datter negativt, og er alltid åpen for at det er ting jeg kunne gjort annerledes og bedre for henne. Min store frykt er jo at mine problemer (om enn ikke psykiske og mer hverdagslige, som dagligdags stress, irritasjon og slitenhet feks) skal påvirke henne... 

Anonymkode: 55610...a04

[AnonymBruker]

Du sier selv att du drikker overstadig mye. Og kutter deg opp.... Bare dette selv om du er alene når det skjer vill jeg påstå ikke er bra! Og hvis du har måttet dra til legevakten flere ganger på grunn av dette er jo ikke det bra. Jeg syns du burde få hjelp, ikke av barnevernet men du trenger hjelp til å få kontroll på deg. Spesielt hvis dette skjer ofte. 

Anonymkode: 5c223...255

[AnonymBruker]

På 13.11.2016 den 18.07, AnonymBruker skrev:

Jeg har fått beskjed om at neste gang jeg dukker opp beruset på legevakten med kutt som må syes så må legen sende bekymringsmelding til barnevernet. Jeg har nulltoleranse mot alkohol når jeg har datteren min, men når jeg er alene blir det ofte mye alkohol og noen ganger kutter jeg meg. Drar aldri ut på byen og sånt, men jeg drikker overstadig mye. 

Likevel går det jo aldri ut over jenta siden det kun skjer når jeg er alene. Hun er åtte, jeg er 28. Ville dere sendt inn bekymring i et slikt tilfelle? Jeg tar i mot den hjelp jeg får så kommer jo til å samarbeide med bv hvis det blir slik, men det bekymrer meg jo likevel. 

Anonymkode: a8f77...d54

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Jeg er 29 år gammel og har et barn på 5. I høst var jeg under et sinnsykt press fra alle kanter og etter en tur på byen (mens barnet var hos pappa), kuttet jeg meg litt i armen for første gang i hele mitt liv.  

Tenkte meg ikke helt om, så dagen etterpå tok jeg turen til skadelegevakta i Oslo. Jeg var usikker på om noen burde se på det, derfor tok jeg turen. 

Det skulle jeg ikke gjort. Jeg ble møtt av en lege som bokstavelig talt skjelte meg ut for at jeg "var en selvskader"  og at jeg burde "vite at jeg måtte komme med én gang om jeg absolutt skal syes" osv. Jeg ble helt sjokkert, for jeg har jo aldri tenkt tanken engang på å skade meg selv tidligere, dette var første gang og jeg har aldri hatt skader som har trengt å syes tidligere, så har ingen erfaring rundt det.

Hun lurte på om jeg bodde alene og da nevnte jeg at jeg har et barn som bor hos meg 60% av tiden. Og vips - barnevernet ble innblandet. 

For min del var det et mareritt å oppleve at barnevernet ble innblandet, jeg klarte ikke helt å forstå hvorfor og jeg klarte ikke forstå hvorfor ikke legen heller henviste meg til psykiatrisk f eks, da hun var overbevist om at jeg hadde prøvd å ta livet av meg. 

Heldigvis forstod barnevernet at barnet mitt blir ivaretatt og at selv om man går på en smell så betyr ikke det at man ikke er skikket som forelder, så saken ble henlagt etter 3 mnd. (De måtte innente info fra barnehage, kom på et hjemmebesøk). 

Jeg er overrasket over at du ikke allerede har blitt meldt inn siden du har vært der flere ganger allerede, men jeg tror ikke du trenger å bekymre deg for at du blir fratatt barnet så lenge alt annet er i orden. Det viktigste er at du aktivt prøver å få hjelp/behandling fra psykolog eller DPS f eks, slik at de ser at du prøver å få hjelp og at du tar ansvar. 

Håper det ordner seg for deg og vit at det er mange som er i samme situasjon som deg. 

Anonymkode: 1a7ee...71f

Endret 19. november 2016 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

8 minutter siden, skruf skrev:

Du anonyme bruker over her; å si skam deg til noen som sliter psykisk og som er selvskader er fullstendig unødvendig. 

Jeg forstår at legen vil sende bekymringsmelding ts, for det er grunn til bekymring. At du har nulltoleranse for alkohol når barnet er til deg har ingenting å si, for barnet merker at det er noe galt likevel. Barn er sensitive, de fanger opp det meste selv om du prøver å skjule at du har det vondt når hun er til deg.

Selvskader du deg bare når du er alene og i kombinasjon med alkoholl, eller når barnet er hos deg og du er edru også? 

Kanskje det kan være en ide at du oppsøker hjelp selv, ikke vent på at legen skal sende inn bekymringsmelding. Bestill deg time til fastlegen din i morgen, få henvisning videre. 

Skader meg ikke i edru tilstand nei. Det har skjedd en gang, men det er lenge siden. Var alene da også. 

Jeg går allerede i behandling og jeg vet legen min får tilsendt epikrisen fra legevakten i morgen. Har allerede bestilt time for å snakke med legen i morgen. Jeg har jo hatt en veldig likegyldighet til det hele, men må innrømme at motivasjonen for å klare å slutte øker litt nå når jeg visstnok er på "siste sjansen"  før de kontakter bv. 

Anonymkode: a8f77...d54

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Jeg er 29 år gammel og har et barn på 5. I høst var jeg under et sinnsykt press fra alle kanter og etter en tur på byen (mens barnet var hos pappa), kuttet jeg meg litt i armen for første gang i hele mitt liv. Kuttet var ca 1 cm bredt. Det ble litt dypt, men det var aldri snakk om at jeg stod i fare for å blø ihjel akkurat. 

Tenkte meg ikke helt om, så dagen etterpå tok jeg turen til skadelegevakta i Oslo. Jeg var usikker på om noen burde se på det, derfor tok jeg turen. 

Det skulle jeg ikke gjort. Jeg ble møtt av en lege som bokstavelig talt skjelte meg ut for at jeg "var en selvskader"  og at jeg burde "vite at jeg måtte komme med én gang om jeg absolutt skal syes" osv. Jeg ble helt sjokkert, for jeg har jo aldri tenkt tanken engang på å skade meg selv tidligere, dette var første gang og jeg har aldri hatt skader som har trengt å syes tidligere, så har ingen erfaring rundt det.

Hun lurte på om jeg bodde alene og da nevnte jeg at jeg har et barn som bor hos meg 60% av tiden. Og vips - barnevernet ble innblandet. 

For min del var det et mareritt å oppleve at barnevernet ble innblandet, jeg klarte ikke helt å forstå hvorfor og jeg klarte ikke forstå hvorfor ikke legen heller henviste meg til psykiatrisk f eks, da hun var overbevist om at jeg hadde prøvd å ta livet av meg (ved å kutte et forholdsvis overflatisk sår på 1 cm på armen, jaha ja). 

Heldigvis forstod barnevernet at barnet mitt blir ivaretatt og at selv om man går på en smell så betyr ikke det at man ikke er skikket som forelder, så saken ble henlagt etter 3 mnd. (De måtte innente info fra barnehage, kom på et hjemmebesøk). 

Jeg er overrasket over at du ikke allerede har blitt meldt inn siden du har vært der flere ganger allerede, men jeg tror ikke du trenger å bekymre deg for at du blir fratatt barnet så lenge alt annet er i orden. Det viktigste er at du aktivt prøver å få hjelp/behandling fra psykolog eller DPS f eks, slik at de ser at du prøver å få hjelp og at du tar ansvar. 

Håper det ordner seg for deg og vit at det er mange som er i samme situasjon som deg. 

Anonymkode: 1a7ee...71f

Oi dette er virkelig ikke greit... Har du klaget? Du gav vel beskjed om hva som skjedde, at det var første gang?

Ts: jeg tror først og fremst at du må få hjelp til det psykiske. Barnevernet kan være en lur idet det også, men psykolog er viktigst. Vet du om barnet ditt har lagt merke til psyken din?

Anonymkode: e5225...b94

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Oi dette er virkelig ikke greit... Har du klaget? Du gav vel beskjed om hva som skjedde, at det var første gang?

Ts: jeg tror først og fremst at du må få hjelp til det psykiske. Barnevernet kan være en lur idet det også, men psykolog er viktigst. Vet du om barnet ditt har lagt merke til psyken din?

Anonymkode: e5225...b94

Jeg klagde ja, men fikk bare et standardsvar tilbake, om at de stadig vekk kurser legene i hvordan man skal håndtere slike situasjoner osv. Leger er jo veldig beskyttet og kan vel stort sett styre på som de selv vil uten at det får noen konsekvenser, dessverre. Jeg hadde jo heller ingen beviser for hva som ble sagt, men har i ettertid lest flere lignende historier i media (om hvordan selvskadere blir møtt på f eks legevakten). Jeg personlig mener jo at når en lege ikke klarer å holde seg profesjonell så burde h*n kanskje vurdere en annen stilling enn på en skadelegevakt. 

Anonymkode: 1a7ee...71f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Jeg er 29 år gammel og har et barn på 5. I høst var jeg under et sinnsykt press fra alle kanter og etter en tur på byen (mens barnet var hos pappa), kuttet jeg meg litt i armen for første gang i hele mitt liv. Kuttet var ca 1 cm bredt. Det ble litt dypt, men det var aldri snakk om at jeg stod i fare for å blø ihjel akkurat. 

Tenkte meg ikke helt om, så dagen etterpå tok jeg turen til skadelegevakta i Oslo. Jeg var usikker på om noen burde se på det, derfor tok jeg turen. 

Det skulle jeg ikke gjort. Jeg ble møtt av en lege som bokstavelig talt skjelte meg ut for at jeg "var en selvskader"  og at jeg burde "vite at jeg måtte komme med én gang om jeg absolutt skal syes" osv. Jeg ble helt sjokkert, for jeg har jo aldri tenkt tanken engang på å skade meg selv tidligere, dette var første gang og jeg har aldri hatt skader som har trengt å syes tidligere, så har ingen erfaring rundt det.

Hun lurte på om jeg bodde alene og da nevnte jeg at jeg har et barn som bor hos meg 60% av tiden. Og vips - barnevernet ble innblandet. 

For min del var det et mareritt å oppleve at barnevernet ble innblandet, jeg klarte ikke helt å forstå hvorfor og jeg klarte ikke forstå hvorfor ikke legen heller henviste meg til psykiatrisk f eks, da hun var overbevist om at jeg hadde prøvd å ta livet av meg (ved å kutte et forholdsvis overflatisk sår på 1 cm på armen, jaha ja). 

Heldigvis forstod barnevernet at barnet mitt blir ivaretatt og at selv om man går på en smell så betyr ikke det at man ikke er skikket som forelder, så saken ble henlagt etter 3 mnd. (De måtte innente info fra barnehage, kom på et hjemmebesøk). 

Jeg er overrasket over at du ikke allerede har blitt meldt inn siden du har vært der flere ganger allerede, men jeg tror ikke du trenger å bekymre deg for at du blir fratatt barnet så lenge alt annet er i orden. Det viktigste er at du aktivt prøver å få hjelp/behandling fra psykolog eller DPS f eks, slik at de ser at du prøver å få hjelp og at du tar ansvar. 

Håper det ordner seg for deg og vit at det er mange som er i samme situasjon som deg. 

Anonymkode: 1a7ee...71f

Det hørtes ikke noe særlig ut.. 

Jeg er egentlig veldig ressurssterk og oppfattes som veldig reflektert og bevisst egen situasjon. Tror det kan være grunnen til at ikke barnevernet har vært kontaktet hittil. Har en åpen dialog om akkurat det, så jeg vet hvor jeg har behandleren min og jeg stoler på vedkommende. 

 

Bortsett fra noe kort lunte så tror jeg ikke barnet har merket at jeg har det dårlig for tiden. I alle fall ikke i en sånn grad at det er grunn til å frata meg omsorgen. 

Anonymkode: a8f77...d54

[AnonymBruker]

^ Å ja, jeg sa at dette var første gang og at jeg ikke har noen historikk i det. 

Anonymkode: 1a7ee...71f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Håper du får bekymringsmelding. Ungen din forstår mer enn du tror. Skam deg

Anonymkode: 800c0...547

Det er du som skulle skamme deg. Tydelig at du ikke har peiling på psykiske lidelser. 

Anonymkode: a8f77...d54

[AnonymBruker]

Til dere som er så overrasket over at ikke bekymringsmelding er sendt så var jeg hos legen min i dag. Han kjenner meg godt og vi snakket naturligvis om både helgen og dette med bekymringsmelding. Det er heldigvis ikke så svart hvitt som det virker som når en leser tilbakemeldingene her. Kanskje ville han vært mer skeptisk dersom han ikke kjente meg, men..

Jeg har derimot måttet love å ikke drikke inntil videre. Tok han i hånden og lovte han. Så nå må jeg jo bare ikke bryte det løftet da. 

Uansett, jeg er glad jeg har en lege som ser at jeg absolutt ikke forsømmer barnet mitt selv om jeg dessverre ofte forsømmer meg selv for tiden. 

Anonymkode: a8f77...d54

[Hot mess]

Men, når du gjør dette når barnet ditt ikke er hos deg, så er du jo absolutt ikke ok selv når du ikke tar ut det du sliter med på en så utagerende måte- altså når du har barnet ditt hos deg.

 

Jeg har ikke barn selv, og en av grunnene til at jeg ikke ønsker å bli mor, er at jeg hadde en mor som hadde store psykiske problemer og selvdestruktiv adferd, selv om det ikke var så åpenbart at jeg måtte stå og se på selvdestruktiv adferd. Som noen sa her oppe, barn forstår mye mer enn man tror, og at du smiler og smører matpakker og generelt tar deg av barnet ditt, betyr ikke at du nødvendigvis oppfattes som en stabil voksen - selv om jeg måtte bli voksen selv for å skjønne hvor utrygg en sånn barndom gjorde meg.

Hensynet til barnet må jo gå først, uansett, og hvis du har sånn innsikt i egen situasjon, så vet du vel innerst inne at dette er noe som ikke kan fortsette.  Du kan elske barnet ditt, og forsøke å være verdens beste mor, men når du sliter sånn, så kan det hende at du trenger hjelp for å kunne ivareta barnet ditt. Å ta fra deg omsorg fullstendig er da ikke eneste løsning her?

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Hot mess skrev:

Men, når du gjør dette når barnet ditt ikke er hos deg, så er du jo absolutt ikke ok selv når du ikke tar ut det du sliter med på en så utagerende måte- altså når du har barnet ditt hos deg.

 

Jeg har ikke barn selv, og en av grunnene til at jeg ikke ønsker å bli mor, er at jeg hadde en mor som hadde store psykiske problemer og selvdestruktiv adferd, selv om det ikke var så åpenbart at jeg måtte stå og se på selvdestruktiv adferd. Som noen sa her oppe, barn forstår mye mer enn man tror, og at du smiler og smører matpakker og generelt tar deg av barnet ditt, betyr ikke at du nødvendigvis oppfattes som en stabil voksen - selv om jeg måtte bli voksen selv for å skjønne hvor utrygg en sånn barndom gjorde meg.

Hensynet til barnet må jo gå først, uansett, og hvis du har sånn innsikt i egen situasjon, så vet du vel innerst inne at dette er noe som ikke kan fortsette.  Du kan elske barnet ditt, og forsøke å være verdens beste mor, men når du sliter sånn, så kan det hende at du trenger hjelp for å kunne ivareta barnet ditt. Å ta fra deg omsorg fullstendig er da ikke eneste løsning her?

Joda, jeg er jo enig med deg, men nå er mine psykiske problemer utløst av en livskrise, så ikke har det vart så lenge og ikke vil det nok vare type hele oppveksten til jenta. Jeg går jo i behandling så håper på å bli frisk så fort som mulig. 

Anonymkode: a8f77...d54

[Hot mess]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, jeg er jo enig med deg, men nå er mine psykiske problemer utløst av en livskrise, så ikke har det vart så lenge og ikke vil det nok vare type hele oppveksten til jenta. Jeg går jo i behandling så håper på å bli frisk så fort som mulig. 

Anonymkode: a8f77...d54

Jeg forstår, og jeg  vet at "psykisk syke" ikke er en homogen gruppe og skal behandles på samme måte. Jeg føler virkelig med deg, og jeg synes generelt at vi som ikke har barn ikke burde være så veldig ivrige på å fortelle hva vi synes om barneoppdragelse (det er lite jeg synes virker mindre veloppdragent og sympatisk enn barnløse som sier "folk oppdrar ikke barna sine til x", "folk burde oppdra barna sine til x".

Men å ta mest mulig kontroll over situasjonen nå, og vise mest mulig initiativ, vil vel gjøre barnevern og andre mindre tilbøyelig til å tro at du trenger noen til å ta over kontrollen helt. Og den over her som sa at nulltoleranse for alkohol generelt nok er smart, er nok inne på noe, ingen som sliter psykisk har vel veldig godt av fyllekuler, og da unngår du jo også den sterkt nedsatte impulskontrollen som følger med å bli beruset. Hvis både de som hjelper deg og evnt.barnevernet ser at disse "episodene" dine opphører, så forsvinner jo et stort bekymringsmoment. Kort sagt, hvis folk er så bekymret at de sender bekymringsmelding, gi dem mindre grunn til å være bekymret, og da er nok handling bedre enn ord.