Når folk forteller historier - vil ikke vite om det stemmer.

[fuglekvitter__]

Dette blir fortalt av noen bekjente av noen bekjente.
De forteller ofte historier og noen av historiene er for drøye til å være sanne, og de er regelrett uhyggelige.
Det kan være seg historier om døde folk dem har sett, forsøkt å redde i form av livredding og slike ting og en utbrodering av selve situasjonen. Det er skremmende å høre om, men i ettertid har det vist seg at en del av det nesten er eventyr, men at noe av det er sant.

Jeg har virkelig til gode å oppleve dette - men det jeg reagerer på er at disse menneskene forteller sånt til barn!
Et tillitsfullt barn vil med en gang stole på et voksent menneske som sier sånt og hvorfor og hva er poenget med å dikte opp sånne historier, eller helle dem inn i folks liv? For å få oppmerksomhet rundt seg selv? Misforståelser? En ekstrem sorg? Altså, hva godt gjør det å fortelle andre mennesker om noe sånt som ikke har fagkompetansen til å håndtere alt dette da man åpenbart ikke får gjort noe med det annet enn å vise sin naturlige medfølelse. 

Det er dårlig gjort, og når noe av det ikke er sant så vet jeg rett og slett ikke hvordan man skal håndtere det heller.
Hvis dere fikk servert en sånn historie, hvordan ville dere håndtert det rett og slett?

Det må da finnes noen hyggelige historier der ute også? Ikke minst for de som har opplevd alt dette? Hvis de enda ikke har kommet seg ut av dette (og jeg har egentlig ikke noe i med det) så ville jeg oppsøkt hjelp, noe med kunnskap om det som kan støtte og bidra på en helt annen måte.
Hva ikke folk gjør for å få oppmerksomhet. Dette her er skikkelig drøyt, og dette her er ingen jeg kommer til å ha kontakt med lenger.

Endret 13. november 2016 av fuglekvitter__