det sprakk for meg her om dagen

[AnonymBruker]

henter h*n på skolen, første h*n gjør når h*n ikke får viljen sin er og si på så stygg måte at h*n vil ikke være hos meg. vil heller til mamma og stefar.  kommer hjem og får roet meg ned. finner ut at vi skal gjøre noe koselig. så vi finner ut at vi skal bake, reiser ned på butikken og kjøper det vi trenger, på vei til butikken får jeg veldig vondt i hode (skallebank), spør om vi kan bake i morgen istede men h*n maser siden jeg lovet vi skulle gjøre det i dag.

ting er koselig vi baker så sier h*n at h*n har begynt og kalle stefar for pappa. da renner begeret over jeg, jeg kaster slikkepotten i vasker så det smeller kjefter og smeller. tramper av gårde h*n springer inn på rommet sitt og gråter, jeg prøver og si unskyld får får bare beskjed om og gå vekk.  vi begge får roet oss ned og jeg har sagt unnskyld flere ganger og h*n har roet ned seg sier det er greit. 

 

jeg forklarer rolig hvorfor jeg ble sint, og det var ikke meningen. men tårene triller jeg har så dårlig samvittighet.

neste gang kommer jeg til og bare gå ut og sitte ute til jeg har roet meg ned.

 

flere som har brølet til barnet sitt?

Anonymkode: d4228...11c

[AnonymBruker]

men i dag har vi hatt det kjempe koselig med pizza og smågodt og potetgull og sett en film. 

Anonymkode: d4228...11c

[AnonymBruker]

Virker ikke som om alt er som det skal være i deres relasjon. Når et barn kaller stefar for pappa så sier det mye om den biologiske faren. Når du attpåtil begynner å brøle til barnet når du får vite det... Stakkars.

Anonymkode: f383e...7d1

[AnonymBruker]

Tror alle brøler til ungene sine en gang i blant. Ikke vær så streng med deg selv! 

Hvor gammel er ungen? Siden h*n går på skolen er ungen gammel nok til at du ber om unnskyldning for at du skrek og var sur. 

Jeg tror jeg ville snakket om barnet om det som ble fortalt. Du kan jo si at du ble overrasket, men at du ikke skal bli sint hvis ungen fortsetter å kalle stefar for far. 

Anonymkode: 22467...d53

[wahaj]

Tviler på at  alle foreldre er pedagogisk riktig til enhver tid.

Det viktigste er at du reparerte i ettertid,forklarte og ba om unnskyldning.

Jeg tror barn har godt av at foreldre kan vise følelsene sine,så lenge det ikke er konstant sinne og brøling, og at det blir forklart på en god måte i ettertid. samme som at barn kan få være sinte.

[skruf]

Har to døtre, tenåringer nå begge to. Og ja, jeg har brølt til de flere ganger i årenes løp... Unger kan virkelig trigge foreldrene sine til det ytterste! Med tre hormonbomber i hus så kan det gå hett for seg av og til (ikke rart mannen i huset tar med bikkja og stikker på fisketur...) De er flotte jenter begge to, så de har ikke tatt skade av brøling. 

Det er såklart ikke greit å brøle, men samtidig så er vi mødre og fedre bare mennesker vi også. Du gjorde riktig i å be om unnskyld, roe situasjonen. Og resten av helga ble fin. Siden ungen er skolebarn så er han så gammel at du kan forklare at også voksne kan bli slitne, vi kan bli lei oss og vi kan gjøre feil. 

Jeg skjønner at det er sårt å få høre at han sier pappa til stefarens sin. Likevel så må du ikke la det gå utover barnet, ikke la han få skyldfølelse for det. Snakk heller med moren til ungen, si at du synes ikke det er greit at han kaller en annen mann for pappa. Hvis det er sånn at eksen din og stefar bevist bruker ordet pappa så kan de slutte med det og heller omtale stefar ved navn. Hvis de allerede omtaler stefar med navn men ungen på eget initiativ har begynt å kalle han pappa så er det noe annet..Ungen vet at det er bare du som er pappa. Har barnet småsøsken til mor? Hvis de har det så kan det være forklaringen. De sier jo pappa til faren sin, og da følger sønnen din etter. 

Ang det med at han sa at han vil hjem til mor og stefar så er det klassisk "utpressing" fra barn som har skilte foreldre. Her har eldste utallige ganger prøvd seg på det da hun var mindre. Fikk hun det ikke som hun ville her så skulle hun til faren sin, og fikk hun ikke viljen sin når hun var til faren sin så ville hun hjem til meg. Ikke bry deg om det, og ikke la deg lure til å gi etter. 

[AnonymBruker]

Er nok helt normalt at ikke alle dager er rosenrøde, spes etter en lang skoleuke. Her ville også gutten kalle stefar pappa en periode, men fikk klar beskjed om at det var uaktuelt av meg og mannen min. 

Det er mye som beveger seg i et barnehode. Kanskje har en venn (nær mor) spurt om han ville finne på noe? Kanskje skjer det noe spennende hos familien til mor? Du høres jo ut som drømmepappaen som endatil baker. Eksen min har lagt opp til lite annet enn spilling, og da synes et barn fort det blir kjedelig. (For mye av alt vet du).

Ta gjerne en prat med ungen før han kommer, der du spør om det er noe spes han  vil gjøre i helgen. 

Anonymkode: 2240a...172

[Gjest Coolaid]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

henter h*n på skolen, første h*n gjør når h*n ikke får viljen sin er og si på så stygg måte at h*n vil ikke være hos meg. vil heller til mamma og stefar.  kommer hjem og får roet meg ned. finner ut at vi skal gjøre noe koselig. så vi finner ut at vi skal bake, reiser ned på butikken og kjøper det vi trenger, på vei til butikken får jeg veldig vondt i hode (skallebank), spør om vi kan bake i morgen istede men h*n maser siden jeg lovet vi skulle gjøre det i dag.

ting er koselig vi baker så sier h*n at h*n har begynt og kalle stefar for pappa. da renner begeret over jeg, jeg kaster slikkepotten i vasker så det smeller kjefter og smeller. tramper av gårde h*n springer inn på rommet sitt og gråter, jeg prøver og si unskyld får får bare beskjed om og gå vekk.  vi begge får roet oss ned og jeg har sagt unnskyld flere ganger og h*n har roet ned seg sier det er greit. 

 

jeg forklarer rolig hvorfor jeg ble sint, og det var ikke meningen. men tårene triller jeg har så dårlig samvittighet.

neste gang kommer jeg til og bare gå ut og sitte ute til jeg har roet meg ned.

 

flere som har brølet til barnet sitt?

Anonymkode: d4228...11c

De beste foreldrene er dem som reflekterer over det dem har gjort og tar lærdom av det. Å være mamma eller pappa er ikke et synonym med å være feilfri. 

Man får ny tid hver eneste dag, den velger du selv hvordan du skal bruke.

Det er helt normalt at barn tester ut grenser, provoserer og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å vippe mor eller far av pinnen. Derfor trenger barn tydelige og trygge voksne som leder barnet i riktig retning og som er anerkjennende - med anerkjennende mener jeg at du viser at du forstår barnets følelser. Å forstå barnets følelser er ikke det samme som at barnet ska få lov å gjøre det vil,  Til neste gang kan øve deg på å si "ja, jeg hører du vil....... men nå skal vi......"  eller " Jeg forstår at du vil heller...... men nå er det sånn at vi skal,,,,,," osv. 

Tilgi deg selv og gjør små justeringer slik du leder barnet til en tilstand som er hensiktsmessig for dere begge. 

ALLE foreldre gjør feil - de som forteller at de ikke gjør det lyver.