Samlivsbrudd med barn, hvor starter man?

[AnonymBruker]

Nå er forholdet så ille at jeg ikke lenger føler at det er det beste for verken meg eller vårt felles barn å fortsette dette sirkuset. Vi har gått i terapi men det blir ikke bedre. Jeg kjenner selv at jeg er glad i han men ikke som en kjæreste lenger. Vi har vert sammen i 3 år og ble overrasket av en uoppdaget graviditet tidlig i forholdet. Barnet er nå 2 år. (var langt på vei da jeg merket det, hadde ingen symptomer)

Men hva gjør man? Hvor begynner man? Vi eier jo felles bolig og biler. Hvem flytter ut? hva får man i støtte når man blir alene? Han sier at han har råd til å eie boligen alene men jeg tror ikke banken ville akseptert det. Han tjener ganske mye mer enn meg, kanskje 66% mer, vi er begge i full jobb.

Samboer har gitt klar beskjed om at hvis jeg velger å avslutte forholdet kommer han til å hate meg og ikke være samarbeidsvillig. Han sier også at han kommer til å kreve minimum 50/50 omsorg noe jeg ikke ønsker da han jobber så mye at jentungen garantert kommer til å bli plassert hos svigers i hovedsak.

Stemningen i huset er grusom, han kom hjem i kveld og låste seg inne i tv stuen mens jeg la jenta vår for kvelden og har blitt værende der. Han sier at jeg er skadet gods nå og at ingen annen mann vil komme til å ville ha meg nå som jeg har et barn fra før, at jeg må ikke tro at gresset er grønnere på den andre siden, at jeg blir enda en patetisk alene mor til statistikken. At familien hans misliker meg allerede men at de kommer til å hate meg hvis jeg går ifra han og jeg kommer aldri til å få noe hjelp fra dem. Selv har jeg nesten ikke familie så vi får litt hjelp til barnevakt og slikt fra dem. Nå er jeg bare helt tom inni meg og sliten. jeg får klump i magen når jeg ser på klokken at arbeidstiden hans er over og jeg vet han kommer hjem..

Anonymkode: 89243...506

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er forholdet så ille at jeg ikke lenger føler at det er det beste for verken meg eller vårt felles barn å fortsette dette sirkuset. Vi har gått i terapi men det blir ikke bedre. Jeg kjenner selv at jeg er glad i han men ikke som en kjæreste lenger. Vi har vert sammen i 3 år og ble overrasket av en uoppdaget graviditet tidlig i forholdet. Barnet er nå 2 år. (var langt på vei da jeg merket det, hadde ingen symptomer)

Men hva gjør man? Hvor begynner man? Vi eier jo felles bolig og biler. Hvem flytter ut? hva får man i støtte når man blir alene? Han sier at han har råd til å eie boligen alene men jeg tror ikke banken ville akseptert det. Han tjener ganske mye mer enn meg, kanskje 66% mer, vi er begge i full jobb.

Samboer har gitt klar beskjed om at hvis jeg velger å avslutte forholdet kommer han til å hate meg og ikke være samarbeidsvillig. Han sier også at han kommer til å kreve minimum 50/50 omsorg noe jeg ikke ønsker da han jobber så mye at jentungen garantert kommer til å bli plassert hos svigers i hovedsak.

Stemningen i huset er grusom, han kom hjem i kveld og låste seg inne i tv stuen mens jeg la jenta vår for kvelden og har blitt værende der. Han sier at jeg er skadet gods nå og at ingen annen mann vil komme til å ville ha meg nå som jeg har et barn fra før, at jeg må ikke tro at gresset er grønnere på den andre siden, at jeg blir enda en patetisk alene mor til statistikken. At familien hans misliker meg allerede men at de kommer til å hate meg hvis jeg går ifra han og jeg kommer aldri til å få noe hjelp fra dem. Selv har jeg nesten ikke familie så vi får litt hjelp til barnevakt og slikt fra dem. Nå er jeg bare helt tom inni meg og sliten. jeg får klump i magen når jeg ser på klokken at arbeidstiden hans er over og jeg vet han kommer hjem..

Anonymkode: 89243...506

 

Hei, og klem til deg!! Min eks var likedan. Han sa "Ingen vil ha en stygg alenemor med en unge på slep". Gikk fra han da jenta var 2 år. Visst fikk jeg mannfolk, flere småflørter og kjærester før jeg fant samboer. Det beste og lureste jeg noenting jeg har gjort var å gå fra han. Han var et helvete å samarbeide med frem til jeg fikk samboer to år etterpå og han oppdaget at en annen mann faktisk kunne være mer pappa enn han. Så bare gjør det!!! Ring familievernkontoret asap. Let etter leilighet. Dette vil gå bra. 

Anonymkode: 38150...dff

[AnonymBruker]

Du likte nok matematikk i skolen, i og med at du har regnet ut at han tjener 66 % mer enn deg? 

Anbefaler sterkt at man ikke er sammen når det står dårlig til - avtal 50/50, bosett dere i 5-10 minutters gangavstand fra hverandre og sørg for å samarbeide og kommunisere meget godt i de neste 30 årene!

Dette rådet er basert på at dere kun har ett barn.

 

Hvis dere er blant disse "mine dine og våre barn"...så se bort fra rådet, da ønsker jeg bare lykke til!

 

Anonymkode: b1e47...04d

[AnonymBruker]

Forresten kan du ha krav på: 

-Overgangstødnad, men ikke om lønna di er veldig høy (sjekk nav). Den blir redusert ift inntekt, har du varierende inntekt må du sende inn lønnslipper og lignende hver måned. Det måtte jeg. 

- Bostøtte, send inn søknad.

- Redusert barnehageregning om du har inntekt under 500 000 i året (De fleste kommuner har egne søknadskjemaer) + stødnad tl barnetilsyn hvis du har daglig omsorg. 

- En ekstra barnetrygd, + bidrag fra samværsforelder. 

Anonymkode: 38150...dff

[AnonymBruker]

Barnet ditt er lite. Det er mye bedre å gå nå enn å vente til hun blir eldre. 

Anonymkode: 17b53...38a

[Mousj]

Slk skal man ikke ha det. Det høres ut som at han er livredd for at du skal gå fra ham, og bruker allslags agressive virkemidler for at det ikke skal skje. Men skal du komme deg ut av dette, så må du rett og slett ikke ta til deg det han sier. Har du noen alierte? Venner, familie, kollega, eller sjef som du kan snakke med? Jeg tror kanskje jeg også ville ført en slags dagbok der jeg noterte utsagn og handlingene som er et resultat av hersketeknikken han bruker,   i tilfelle dette havner i retten.

Ring familievernkontret på mandag, og be dem om råd. De har sett det meste, og er veldig profesjonelle.

Masse lykke til. Dette blir et vondt brudd, men ingen barn bør vokse opp i en slik frykelig stemning, og ingen partner bør gå rundt og ha vondt  i magen når den andre skal komme hjem.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er forholdet så ille at jeg ikke lenger føler at det er det beste for verken meg eller vårt felles barn å fortsette dette sirkuset. Vi har gått i terapi men det blir ikke bedre.

Han sier at jeg er skadet gods nå og at ingen annen mann vil komme til å ville ha meg nå som jeg har et barn fra før, at jeg må ikke tro at gresset er grønnere på den andre siden, at jeg blir enda en patetisk alene mor til statistikken. 

Anonymkode: 89243...506

 

"Terapi" pleier ikke å være så liv laga. 

Han vil kreve "minst 50/50" skriver du - men da blir du jo ingen "alenemor". 

Hvis han ikke er en flink far så ville jeg ikke ha tort å gå med på 50/50 til en så destruktiv og skremmende person.

Anonymkode: b1e47...04d

[AnonymBruker]

Vi har vert hos familievernkontoret allerede i håp om å fikse forholdet så vi har en kontakt person der. En av tingene som holder meg veldig tilbake et dette med at han sier han vil kreve minst 50/50 omsorg. Måten han behandler meg på sier jo en del om ham og han er ikke en spesielt engasjert eller tålmodig far. Jeg ser for meg som en løsning at han kan hente henne i barnehagen på fredag og levere henne i barnehagen på mandag, da vil han ha hjelp av svigers gjennom helgen til å ta vare på henne. Selv har jeg foreldre som gikk ifra hverandre når jeg var liten men som forble venner og til og med feiret jul sammen og var sammen på andre viktige dager. jeg hadde ikke hatt noe problem med å ha det slik som mine foreldre hadde det men han har gitt klar beskjed om at hvis jeg går så er det krig.

Jeg har ikke råd til å flytte i leilighet og betale på huslånet ved siden av. Jeg sitter ganske fast til huset evt er solgt.. Jeg har som sagt ikke familie selv og i de årene vi har vert sammen har jeg mistet veldig kontakten med venner da han er veldig sjalu og har klart å isolere meg veldig ila de årene.. Så jeg er ganske alene oppi dette.. Min far bor i nabo kommunen men jeg har forstått det slik at det er veldig strenge regler mot å flytte med barnet ut av kommunen til den andre forelderen uten skriftelig samtykke og det får jeg ikke. Det er også vanskelig mtp jobben min å skulle flytte dit.

(Det er ingen mine og dine barn involvert kun vårt ene felles barn.)

 

TS

Anonymkode: 89243...506

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vert hos familievernkontoret allerede i håp om å fikse forholdet så vi har en kontakt person der. En av tingene som holder meg veldig tilbake et dette med at han sier han vil kreve minst 50/50 omsorg. Måten han behandler meg på sier jo en del om ham og han er ikke en spesielt engasjert eller tålmodig far. Jeg ser for meg som en løsning at han kan hente henne i barnehagen på fredag og levere henne i barnehagen på mandag, da vil han ha hjelp av svigers gjennom helgen til å ta vare på henne. Selv har jeg foreldre som gikk ifra hverandre når jeg var liten men som forble venner og til og med feiret jul sammen og var sammen på andre viktige dager. jeg hadde ikke hatt noe problem med å ha det slik som mine foreldre hadde det men han har gitt klar beskjed om at hvis jeg går så er det krig.

Jeg har ikke råd til å flytte i leilighet og betale på huslånet ved siden av. Jeg sitter ganske fast til huset evt er solgt.. Jeg har som sagt ikke familie selv og i de årene vi har vert sammen har jeg mistet veldig kontakten med venner da han er veldig sjalu og har klart å isolere meg veldig ila de årene.. Så jeg er ganske alene oppi dette.. Min far bor i nabo kommunen men jeg har forstått det slik at det er veldig strenge regler mot å flytte med barnet ut av kommunen til den andre forelderen uten skriftelig samtykke og det får jeg ikke. Det er også vanskelig mtp jobben min å skulle flytte dit.

(Det er ingen mine og dine barn involvert kun vårt ene felles barn.)

 

TS

Anonymkode: 89243...506

 

Det er helt klart ikke så enkelt for deg, det har noen konsekvenser - slik det har for de aller fleste.

Ang fordeling av samvær: Prøv å tenke at hun får det fint hos faren. Mange mødre vil ha barnet så mye som mulig, og skape på den måten mye konflikt i samlivsbruddet.

Dere må selge huset og skaffe to nye bosteder nær hverandre. Det er ingen grunn til at en av dere skal bli boende i huset. Skal han bo der må han kjøpe deg ut.

Blir det krig får det heller bli krig. Det går etterhvert over hvis du klarer å holde hodet kaldt. De fleste som går fra hverandre krangler og kriger i bruddfasen.

 

Anonymkode: 17b53...38a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hei, og klem til deg!! Min eks var likedan. Han sa "Ingen vil ha en stygg alenemor med en unge på slep". Gikk fra han da jenta var 2 år. Visst fikk jeg mannfolk, flere småflørter og kjærester før jeg fant samboer. Det beste og lureste jeg noenting jeg har gjort var å gå fra han. Han var et helvete å samarbeide med frem til jeg fikk samboer to år etterpå og han oppdaget at en annen mann faktisk kunne være mer pappa enn han. Så bare gjør det!!! Ring familievernkontoret asap. Let etter leilighet. Dette vil gå bra. 

Anonymkode: 38150...dff

Takk <3 Jeg tar det ikke til meg.. Jeg vet jeg ikke blir alene men er så redd for prosessen.. At han sier at han skal prøve å ta omsorgen fra meg hvis jeg gjør det.. Han er ikke en spesielt engasjert eller tålmodig far så jeg kan jo håpe at han får samme åpenbaringen.. Jeg har ikke råd til å skaffe meg leilighet i tillegg til huslånet så jeg sitter ganske fast.. Har ikke familie i nærheten jeg kan bo hos heller.. Jeg ringer familievern kontoret på mandag men dette er virkelig skummelt..

Anonymkode: 89243...506

[Sølvi88]

På 12.11.2016 den 23.13, AnonymBruker skrev:

Nå er forholdet så ille at jeg ikke lenger føler at det er det beste for verken meg eller vårt felles barn å fortsette dette sirkuset. Vi har gått i terapi men det blir ikke bedre. Jeg kjenner selv at jeg er glad i han men ikke som en kjæreste lenger. Vi har vert sammen i 3 år og ble overrasket av en uoppdaget graviditet tidlig i forholdet. Barnet er nå 2 år. (var langt på vei da jeg merket det, hadde ingen symptomer)

Men hva gjør man? Hvor begynner man? Vi eier jo felles bolig og biler. Hvem flytter ut? hva får man i støtte når man blir alene? Han sier at han har råd til å eie boligen alene men jeg tror ikke banken ville akseptert det. Han tjener ganske mye mer enn meg, kanskje 66% mer, vi er begge i full jobb.

Samboer har gitt klar beskjed om at hvis jeg velger å avslutte forholdet kommer han til å hate meg og ikke være samarbeidsvillig. Han sier også at han kommer til å kreve minimum 50/50 omsorg noe jeg ikke ønsker da han jobber så mye at jentungen garantert kommer til å bli plassert hos svigers i hovedsak.

Stemningen i huset er grusom, han kom hjem i kveld og låste seg inne i tv stuen mens jeg la jenta vår for kvelden og har blitt værende der. Han sier at jeg er skadet gods nå og at ingen annen mann vil komme til å ville ha meg nå som jeg har et barn fra før, at jeg må ikke tro at gresset er grønnere på den andre siden, at jeg blir enda en patetisk alene mor til statistikken. At familien hans misliker meg allerede men at de kommer til å hate meg hvis jeg går ifra han og jeg kommer aldri til å få noe hjelp fra dem. Selv har jeg nesten ikke familie så vi får litt hjelp til barnevakt og slikt fra dem. Nå er jeg bare helt tom inni meg og sliten. jeg får klump i magen når jeg ser på klokken at arbeidstiden hans er over og jeg vet han kommer hjem..

Anonymkode: 89243...506

Herregud jente, han terroriserer deg!! Dette må du komme deg vekk i fra og for all del ta med barnet! Et barn trenger ikke en slik far, sørg for at far forandrer seg før han får barnet 50/50. Han ligner fort på den typiske som snakker dritt om mor og hennes eventuelt nye kjæreste, til barnet. Det er ikke sunt, han må forandre seg om han skal oppdra et barn. Klem 

[Peter007]

På 12.11.2016 den 23.13, AnonymBruker skrev:

Nå er forholdet så ille at jeg ikke lenger føler at det er det beste for verken meg eller vårt felles barn å fortsette dette sirkuset. Vi har gått i terapi men det blir ikke bedre. Jeg kjenner selv at jeg er glad i han men ikke som en kjæreste lenger. Vi har vert sammen i 3 år og ble overrasket av en uoppdaget graviditet tidlig i forholdet. Barnet er nå 2 år. (var langt på vei da jeg merket det, hadde ingen symptomer)

Men hva gjør man? Hvor begynner man? Vi eier jo felles bolig og biler. Hvem flytter ut? hva får man i støtte når man blir alene? Han sier at han har råd til å eie boligen alene men jeg tror ikke banken ville akseptert det. Han tjener ganske mye mer enn meg, kanskje 66% mer, vi er begge i full jobb.

Samboer har gitt klar beskjed om at hvis jeg velger å avslutte forholdet kommer han til å hate meg og ikke være samarbeidsvillig. Han sier også at han kommer til å kreve minimum 50/50 omsorg noe jeg ikke ønsker da han jobber så mye at jentungen garantert kommer til å bli plassert hos svigers i hovedsak.

Stemningen i huset er grusom, han kom hjem i kveld og låste seg inne i tv stuen mens jeg la jenta vår for kvelden og har blitt værende der. Han sier at jeg er skadet gods nå og at ingen annen mann vil komme til å ville ha meg nå som jeg har et barn fra før, at jeg må ikke tro at gresset er grønnere på den andre siden, at jeg blir enda en patetisk alene mor til statistikken. At familien hans misliker meg allerede men at de kommer til å hate meg hvis jeg går ifra han og jeg kommer aldri til å få noe hjelp fra dem. Selv har jeg nesten ikke familie så vi får litt hjelp til barnevakt og slikt fra dem. Nå er jeg bare helt tom inni meg og sliten. jeg får klump i magen når jeg ser på klokken at arbeidstiden hans er over og jeg vet han kommer hjem..

Anonymkode: 89243...506

Jeg har market noe som jeg tenker kommentere.

Dere var sammen uten å være forelsket den gange du ble gravid? Det var ikke planlagt? Dere flyttet sammen og ble familie?

Det jordiske deles det etter eierandel om dere er samboere. Dette er utgangspunktet. Hvordan er huset tinglyst? Er det 50% deles det med halve verdien til begge. Eier han bilene er de hans. den som står oppført i vognkort er eier. Det er mulig å være medeier. Da eier begge bilen/e. Eier den ene alt tilhører dette denne personen. 

Den som ikke eier noe evt.kan kreve halve verdiøkningen etter dere flyttet inn. Husstandfellesskapsloven er hjemmel. 

Dere må selge huset om den ene ikke vil kjøpe ut den andre. Vil en selge og den andre ikke , er det salg som har rang juridisk. 

Det kan også bli salg om ingen har råd til å beholde huset.

Det er ikke uvanlig med advokat hjelp i slike delinger.

Den som har bosted barnet kan få stønader for dette, i tillegg bostøtte om en oppfyller alle kriterier. Les www.nav.no og Kommunen søker og administrerer bostøtte for brukere av dette. Videre barnetrygd og barnebidrag hører med.

Den som flytter ut kan ikke ta med med barnet uten enighet. Barnet har bosted der dere bor nå. Begge foreldre må godkjenne flyttemelding. Det finnes unntak.

Du ser det vil bli konflikter og at han vil hate deg, du får ta dette med ei klype salt og se det an.

Ja far kan også ønske bosted barn eller delt bosted. Det er vel i grunnen fair med delt bosted? Den som bli boende i nåværende bolig har fordel i barnefordelingssaker med rettstvist. Det handler om at det anses som et minus og flytte barnet om barnet bor bra nå.

At far jobber mye nå og barnet vil bli plassert hos svigers er tanker du har. Vent og se, du har ikke beviser. Far kan endre jobbingen nå etter bruddet. Det er ikke uvanlig menn jobber mye mens dere er par. Dette kommer hele familien til gode. Nå kan han begynne på nytt. Men han gjør heller ikke noe ulovlig med at barnet er hos svigers.

Hvordan skal du ordne barnepass som du synes er vanskelig? Ikke din fordel.

Forholdet sliter på deg med grusom stemning, Du har klump i magen. hvordan takler du dette i lengden? Jeg tenker dette kan ta flere mnd. før det er over, og dere bor hver for dere.

Jeg har forsøkt være praktisk og nøytral. Ikke bare sett det fra din side TS. 

Now bad feelings for you.