Noen som har adoptiv- eller fosterbarn?

[AnonymBruker]

Hei, jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Jeg og mannen min er i slutten av 20-åra, og har vært sammen i over 10 år. Vi er etablerte, med god økonomi og stabil hverdag.

Vi har aldri ønsket egne barn, og jeg kjenner veldig på at jeg definitivt ikke vil bære eller føde barn (la oss ikke ta den diskusjonen). Likevel har vi snakket om å ta oss av et barn som trenger et hjem, som trenger stabilitet og som trenger kjærlighet. Gjerne et litt større barn (ergo, ikke spebarn eller baby). Det siste året har jeg kjent mer og mer på at det er det jeg vil. Det føles riktig, og jeg kjenner savnet som jeg tror mange av dere mødre som har født barn kjenner igjen. Jeg ønsker å ta imot dette barnet som trenger meg, som trenger oss. 

I dag bor vi i et hjem som jeg selv mener har et soverom for lite. Det vil si at det er minst to år til det blir aktuelt, men jeg har forstått det slik på en kollega som har adoptert to barn, at dette tar tid. Lang tid. 

 

Jeg tar imot alle erfaringer, råd og tips. Når bør vi begynne? Hvor begynner vi? Hvem snakker vi med? 

Anonymkode: 2b858...56e

[AnonymBruker]

Adopsjon bør foregå med spedbarn, mens fosterbarn kommer i alle aldre. Så kommer det jo an på hva dere ønsker. Med adoptivbarn blir det deres "eget", mens dere med fosterbarn kan måtte forholde dere til biologisk familie osv., men kanskje få adoptere på sikt. Det skjer dog veldig sjelden.

Anonymkode: e5566...2a8

[AnonymBruker]

Det er veldig stor forskjell på å adoptere (få et eget barn) og være forsterhjem, selv om noen fosterhjemsplasseringer er med tanke på adopsjon, er det to helt ulike prosesser. Og hverdag. Jeg foreslår at dere først samler informasjon om begge alternativer og bestemmer dere for hva dere ønsker. Adopsjonsprosessen tar veldig lang tid, så den kan dere så smått starte med hvis det er det dere vil. Å få tildelt fosterbarn kan gå raskt når dere først er godkjent. 

https://www.bufdir.no/Adopsjon/Jeg_onsker_a_adoptere/

https://www.bufdir.no/Fosterhjem/

Anonymkode: 1191c...dc5

[AnonymBruker]

Tror dere bør tenke over at dette er to veldig ulike prosesser. Det er potensielt veldig lang ventetid på adopsjon dersom dere ikke ønsker å adoptere et barn med spesielle behov (høy alder, søsken, somaliske helseutfordringer, traumer etc), mens det er mangel på fosterforeldre (iallefall for litt større barn). 

Med adopsjon får dere et barn som er helt og holdent deres. Dere og barnet "hører sammen", ingen kan "kreve barnet tilbake" og ingen etater er inne i saken med mindre dere selv søker hjelp. Barnet kan ha utfordringer (slik også egenfødte kan ha), men da må dere selv søke hjelp. Juridisk stiller barnet likt med egenfødte barn.

Hvis dere får et fosterbarn, er dere ansatt for å gjøre en jobb. Dere skal selvfølge behandle barnet som deres eget og barnet skal være en del av familien, men dere har ikke foreldreansvaret. Dere kan risikere å miste barnet fordi biologiske foreldre går til sak for å få tilbake omsorgen, eller BV kan (i verste fall) mene at dere ikke kan ivareta barnet. Det siste skjer vel ikke så ofte, men jeg sier det for å illustrere at det er andre som "eier saken". Noen ganger er det selvfølgelig ganske innlysende at fosterfamilien kommer til å få ha barnet hos seg for alltid, men biologiske foreldre kan fortsatt gå til sak en gang i året og sånn sett skape mye uro (såfremt det ikke har blitt adopsjon, og det er vel føringer på at man i økende grad skal tenke i den retning). I tillegg må man forholde seg til møter med BV, bio-foreldre, tilsynsfører og evt andre etater som er inne. Det kan være positivt fordi hjelpen er der og man har et apparat i ryggen, men kan jo også ta både tid og krefter. Tror også det er viktig å ha i bakhodet at forsterbarn har en baggasje og at det som regel alltid er store vansker som ligger til grunn for en plassering. Adoptivbarn kan også ha gjennomgått vanskelige ting (og har jo også alltid minst to brudd bak seg), men i en del tilfeller er det mer politiske forhold som ligger bak (f.x født av ung, ugift mor), og de er ikke utsatt for omsorgssvikt. Det er også veldig viktig å sette seg godt inn i hvilke utfordringer som kan komme, sånn at man er godt rustet. Barn som har opplevd brudd og omsorgssvikt, trenger mer enn noe annet, et stabilt og godt hjem, og ikke enda et brudd. Både adopsjon og fosterhjem kan være fantastiske måter å bli foreldre på, men tenk over hva dere ønsker. Lykke til!

 

 

 

 

Anonymkode: 4fc82...c3f

[AnonymBruker]

Meg over her. Hvis dere ønsker adopsjon, ville jeg ha kontaktet de tre adopsjonsforeningene i Norge og bedt om mer info. Deretter kontaktet man kommunen for å få utarbeidet en sosialrapport, og så er det en vanvittig mengde skjema som må innhentes avhengig av hvilket land dere søker om å adoptere fra. Dere må også gå adopsjonsforberedende kurs.

Ønsker dere å bli fosterforeldre, bør dere vel først gå på Pride-kurs. 

Anonymkode: 4fc82...c3f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Jeg og mannen min er i slutten av 20-åra, og har vært sammen i over 10 år. Vi er etablerte, med god økonomi og stabil hverdag.

Vi har aldri ønsket egne barn, ......Jeg ønsker å ta imot dette barnet som trenger meg, som trenger oss. 

Anonymkode: 2b858...56e

Sett på alle bremsene...! Fra å ikke engang ha hatt et sterkt barneønske går det fort i svingene her. Det er en veldig krevende oppgave. Jeg har sett flere som har fått for tøffe oppgaver. Barna kan ha baggasje som gjør dem til noe du ikke klarer å skape en god gjensidig tilknytning til. Flere jeg kjenner har blitt fratatt barna som tenåringer fordi barnet ikke tok til seg omsorg og autoritet lengre og stakk av (gode fosterforeldre, erfarne med mange egne, eldre barn), det ene paret hadde hatt barnet fra tidlig barndom. Et annet par stod løpet ut, men ofret oppveksten til egne barn i prosessen. Ett par viste seg å svikte på det menneskelige planet, de endte med å bedrive psykisk omsorgssvikt og til og med slå barnet, selv om de på forhånd trodde de hadde mye ekstra kjærlighet å gi i tillegg til egne barn. Da barnet var for skadet til å fylle deres forventninger, ble de til noe de ikke hadde forutsett eller ønsket, og sikkert ikke trodde var mulig på forhånd. Tror de gikk fra hverandre litt senere.

Fosterforeldre gjør oftest en strålende jobb, men det kan noen ganger gå hardt på bekostning av dem selv. Derfor må en ta seg god tid og kjenne seg og partner ut og inn på de påkjenningene som kan komme (dessverre vanskelig å forestille seg). Adopsjon er helt annerledes, men når dere ønsker et eldre barn vil det oftest også kunne bli tøft. 

Jeg vil anbefale dere å begynne som besøkshjem/avlastningshjem i fleste omgang. Da får dere hjulpet noen som trenger det, gi mye omsorg og bli godt kjent med et barn over tid, og samtidig har dere ikke gjort all fritid om til jobb og et kjempestort samvittighetsproblem om dere skulle finne ut at en fosterhjemsforpliktelse eller adopsjon ikke passer for dere. Hver 4. el hver 3. helg, så får dere utforsket om det føles rett å gå videre til å bli fulltids fosterforeldre eller adoptere. 

Anonymkode: 412fc...2d1

[mortilen]

Høres kjempeflott ut 😊 

Men ikke ta på dere en oppgave dere ikke vil tåle å stå i!!! 

Undersøk, dra på kurs, hør med kommune, barnevern osv. Bruk gjerne lang tid til å bestemme seg for om man er klar. Det er viktig å påpeke at altfor mange gir opp oppdraget sitt fordi barnet er krevende. Og tro meg, disse barna er krevende, ekstra krevende.. nettopp fordi de har en oppvekst med omsorgssvikt og traumer. De trenger derfor ekstra gode voksne som kan ta seg av dem. Så ikke tenkt at dere skal bli one big happy family som deres vennepar med barn feks. Eller, det kan såklart bli det, samtidig er Det stort ansvar dersom barnet som blir plassert hos dere har alvorlige traumer bak seg. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror dere bør tenke over at dette er to veldig ulike prosesser. Det er potensielt veldig lang ventetid på adopsjon dersom dere ikke ønsker å adoptere et barn med spesielle behov (høy alder, søsken, somaliske helseutfordringer, traumer etc), mens det er mangel på fosterforeldre (iallefall for litt større barn). 

Med adopsjon får dere et barn som er helt og holdent deres. Dere og barnet "hører sammen", ingen kan "kreve barnet tilbake" og ingen etater er inne i saken med mindre dere selv søker hjelp. Barnet kan ha utfordringer (slik også egenfødte kan ha), men da må dere selv søke hjelp. Juridisk stiller barnet likt med egenfødte barn.

Hvis dere får et fosterbarn, er dere ansatt for å gjøre en jobb. Dere skal selvfølge behandle barnet som deres eget og barnet skal være en del av familien, men dere har ikke foreldreansvaret.

Anonymkode: 4fc82...c3f

Som påpekt her er det en stor forskjell på det juridiske, og det ville jeg vurdert nøye før jeg bestemte meg. Kanskje særlig når dere ikke har "egne" barn fra før av. Fosterbarn kan bli "egne", juridisk ved adopsjon eller fordi de rett og slett bor hos dere gjennom hele barndommen uten kontakt med biologiske foreldre i det hele tatt, men det er nok ikke den vanligste varianten.

En annen faktor er at mange fosterbarn har en vanskelig bakgrunn. Det har adopterte barn også, men kanskje på en litt annen måte. Det er ikke ideelt for barn å vokse opp på barnehjem, men de har muligens ikke de samme senvirkningene etter å vokse opp i en familie som ikke fungerer. Eller sterke minner av en familie som de savner. Dette blir jo helt generelt og det er sikkert mange unntak, men det er noe å ta med i vurderingen.

Uansett må dere gå på Pridekurs først der dere sikkert får mye mer informasjon enn her på KG. Synes det er flott at dere vurderer dette!

Når det gjelder adopsjon er det mye papirarbeid og en del ventetid (min stebror og konen hans venter på telefon nå, det er ca 2,5 år siden de søkte og regner med at det snart er deres tur). Men ventetiden varierer etter hva jeg har skjønt mye fra land til land. Prosessen i Norge tar mellom 6 og 9 måneder for de fleste, så kommer ventetiden i utlandet i tillegg. Det finnes mye informasjon på nettet, søk etter adopsjonsforeninger.

Vi vurderer sterkt å bli fosterhjem når vår yngste blir litt større, men dersom vi ikke hadde noe barneerfaring fra før og ønsket oss et barn som var 100% "vårt" tror jeg vi ville tenkt på adopsjon først. Det er uansett mange barn som trenger trygge og gode hjem, både innenfor og utenfor Norges grenser.

Anonymkode: 03413...32e

[AnonymBruker]

Tenkte faktisk på denne tråden før jeg sovnet i går

Vil bare legge til at det er fint at TS får advarsler, men det er viktig å ikke svartmale også. Fosterhjemstjenesten er nok også veldig klar over at familier har forskjellig kapasitet, erfaring og tålegrense, og jeg tar det i grunnen som en selvfølge at de informerer og kurser familiene og gjør fornuftige plasseringsvalg. Hvis TS og mannen er grønne førstegangsforeldre, ville det overraske meg om Fosterhjemstjenesten plasserer en sterkt traumatisert, utagerende 11-åring som har opplevd mye vondt, hos dem. For eksempel.

Det samme vil jeg tro er tilfelle med adopsjon. Hvis TS og mannen er søker om en 0-3 åring fra Sør-Afrika, kommer de vel neppe med en søskenflokk på fire fra et underbemannet barnehjem i Bulgaria og synes at det er en god match.

Jeg vet ikke så mye om detaljene og dette er litt synsing, men poenget mitt er bare at det er synd om TS blir skremt vekk. Selvsagt skal man tenke igjennom hva man har forutsetninger for å takle, men dette tror jeg både Fosterhjemstjenesten og adopsjonsforeninger har tenkt på før oss, for å si det sånn  Og at de har dette i bakhodet når de tenker plassering av de enkelte barna. Så lenge TS og mannen tenker igjennom dette og er ærlige på hva de har forutsetninger for å påta seg, tviler jeg sterkt på at de blir "tvunget" til å ta et barn med store eller komplekse utfordringer.

Anonymkode: 03413...32e