Bipolar lidelse i relasjoner

[Gjest slør]

Noen som kan fortelle meg hva det kan bety at man har en sterk følelsesmessig relasjon (ikke nødvendigvis parforhold) til en med bipolar lidelse?

Noen som har begynt å tvile på egen virkelighetsoppfatning (kanskje spesielt når man ikke helt vet sikkert om personen er syk)?

[Gjest Milah]

Noen som kan fortelle meg hva det kan bety at man har en sterk følelsesmessig relasjon (ikke nødvendigvis parforhold) til en med bipolar lidelse?

At man må være støttende overfor den personen det gjelder.

Noen som har begynt å tvile på egen virkelighetsoppfatning (kanskje spesielt når man ikke helt vet sikkert om personen er syk)?

Dette skjønner jeg ikke helt.. Har personen fått en diagnose eller tror DU personen har denne lidelsen??

[Gjest Anonymous]

bipolar lidelse: manisk depressiv

[Gjest MiD]

Noen som kan fortelle meg hva det kan bety at man har en sterk følelsesmessig relasjon (ikke nødvendigvis parforhold) til en med bipolar lidelse?

Noen som har begynt å tvile på egen virkelighetsoppfatning (kanskje spesielt når man ikke helt vet sikkert om personen er syk)?

Hva lurer du på? Om du kan bli "smittet"/påvirket?

[Gjest Melk]

Det kan være vanseklig, er min erfaring. Har hatt en i vennegjengen med slik diagnose.

Humøret har jo gått kraftig opp og ned, vi er stadig blitt presentert for nye bestevenner (som vi aldri ser igjen), penger bruks i tide og utide, vi har hjulpet til med flytting atskillige ganger pga utkastelse, man låner bort penger man aldri får igjen, man risikerer scener ute blant folk, man kan ikke alltid stole på osv.

Som regel er det "alle andres" feil at noe går galt.

Det verste er at personen blir bra av medisiner, og da jevnlig bestemmer seg for å slutte på dem fordi nå går det så bra, og så bærer det rett utfor igjen.

Veldig veldig slitsomt med slike folk, selv om det jo er synd på dem.

[Gjest slør]

Nei, jeg hadde håper på saklige svar fra folk som er nær og glad i mennesker med denne lidelsen, men jeg skjønner at jeg er uklar. Jeg kan ikke forklare.

Jeg føler meg nedbrutt og sliten og lurer på min egen oppfatning av ting, ja.

(Smitte er ikke en frykt...høh...)

[Gjest slør]

Jeg er forelsket i han, men det går jo ikke.

Og så skjeller han meg ut fordi jeg var så dum å tro at det kunne bli noe. (Kanskje han er lei seg?) Og jeg tror på et nivå i meg selv at jeg var dum og uten snøring, ikke sant! Men jeg vet jo at voksne mennesker ikke har sånn kommunikasjon.

:cry:

[Gjest Anonymous]

Noen som kan fortelle meg hva det kan bety at man har en sterk følelsesmessig relasjon (ikke nødvendigvis parforhold) til en med bipolar lidelse?

er det han som har sagt dette om deg til deg? Eller har du det for han?

Jeg har en vennine med såkalt boarder line diagnose. Hun er til tider veldig slitsom, men samtidig er hun jo syk og.. så det er ikke helt lett for dem rundt.

[Gjest Anonymous]

kjæresten min hadde et forhold til ei som var i grenselandet til en slik lidelse. jeg vet ikke så mye om dette forholdet, men han opplevde det som vanskelig - hun var VELDIG tungsinnet med selvdestruktive tanker, og hun kunne skjelle han ut (mer eller mindre uten grunn) foran vennene hans. Noe bra må det ha vært også, for selv om han ikke holdt ut å være sammen med henne fortsatte de å være venner en stund. Det skal sies at kjæresten min er flink til å omgåes og bry seg om raringer/folk som ikke oppfører seg helt a4, men i et forhold er det viktig å være sammen med en som ikke "trekker en ned" (hans ord).

Jeg tror det kommer an på hvordan man er som person selv - er man veldig stødig og trygg tar man seg kanskje ikke personlig nær av at man blir skjelt ut/får skylda for ting (typisk at personen i kjipe perioder er ekstremt overfølsom for kritikk eller ting som kan oppfattes som kritikk)... Jeg tror ikke jeg hadde klart dette. Min erfaring med folk med psykiske lidelser er jo også at de krever mye oppmerksomhet ( i hvert fall i de dårlige periodene) og at DE kanskje ikke tar så mye hensyn til DEG... og litt gjensidighet vil man jo ha i et forhold...

Men selvsagt - hvis du har mye til felles med dette mennesket, og han er innstilt på å få hjelp til behandling/bruke medisiner kan det jo være verdt et forsøk. Og det er jo forskjell på hvor store bølgene er - og om han har lengre gode/normale perioder.

[Gjest Anonymous]

(Jeg skrev det over)

Er forresten viktig det Melk sier, og som det virker som du oppdager selv: At skylda legges over på andre (deg). Det ER ikke du som er dum, under ingen omstenighet har han lov til å framstille det slik, men når han er syk ser han det vel ikke fra andre sider. Har han selvinnsikt nok til å unnskylde slikt, eller føler han at han har "rett" til det?

Jeg vil tro at et slikt forhold kan bryte deg ned, det blir nesten som å leve med en psykopat til tider. Men igjen - mye kommer an på hvor dårlig han er, hvor villig han er til å få behandling, hvor mye selvinnsikt og evne til å snakke om de vanskelige situasjonene som helt sikkert kommer til å oppstå osv.

[Blomsterenka]

Det kommer an på mye, selvinnsikten til denne med lidelsen og om han er klar over faresignalene når han går over i en ny fase av sykdommmen, og tar hensyn til dem.

Alle medisiner gir bivirkninger, og en tendens er at når livet er som best, så dropper de medisinene og havner utfor igjen. Det er egentlig forståelig, fordi de føler seg friske og håper de er det...

Kommer an på deg også, hvordan du takler det, om du setter deg inn i sykdommen og hva du føler for han, ikke minst.