Boys don't cry? Når gråt du sist? (for menn)

[AnonymBruker]

Bekreft eller avliv myten. Når og hvorfor gråt du sist?

Anonymkode: 73d83...d92

[Gjest Jacklost]

.

Endret 15. november 2016 av Kaiser Jacklost XV

[Gjest Daryl Dixon]

sist var på fredag.

[AnonymBruker]

Husker ikke. Lenge siden.

Anonymkode: ced42...e7e

[Gjest Eugene Onegin]

Om du mener skikkelig gråting så må det har vært når bestefar døde i 1991.

[AnonymBruker]

Jeg fikk et par (gledes)tårer i øynene etter at favorittlaget mitt berget plassen i siste serierunde for et år siden, men det teller vel ikke som gråt. I så fall må det ha vært en eller annen gang på barneskolen, men nøyaktig når husker jeg ikke.

Det er ikke noe jeg prøver å unngå som følge av en eller annen macho-tankegang, jeg holder ikke bevisst igjen. Jeg bare begynner ikke å gråte, det er kanskje ikke en del av registeret mitt. Tror egentlig det hadde føltes utrolig rart hvis jeg først gjorde det, for jeg husker jo ikke hvordan det er heller.

Anonymkode: 47823...b9e

[Nevian]

Det kom et par tårer da San Marino scoret mot Norge. De viste så genuin glede da de scoret, og da ble jeg bare så glad på deres vegne

[MajorasMaske]

Hver gang jeg ser 'To gode venner'.

[Arktis]

Dette er faktisk noe som har fascinert meg. Tror aldri jeg har sett voksne mannlige slektninger gråte, det nærmeste er kanskje et blankt øye i begravelser, men ingen tårer. Har liksom lurt på om de sitter der og holder igjen tårene alt de makter, om de gråter etterpå når de er alene, eller om de rett og slett ikke føler det på samme måten som kvinnene i familien. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Arktis skrev:

Dette er faktisk noe som har fascinert meg. Tror aldri jeg har sett voksne mannlige slektninger gråte, det nærmeste er kanskje et blankt øye i begravelser, men ingen tårer. Har liksom lurt på om de sitter der og holder igjen tårene alt de makter, om de gråter etterpå når de er alene, eller om de rett og slett ikke føler det på samme måten som kvinnene i familien. 

Jeg (som foruten glede over fornyet kontrakt ikke har hatt tårer i øynene siden barndommen) har forsåvidt sittet og lurt på tilsvarende også. Jeg skjønner ikke hvordan man kan begynne å gråte, selv om jeg jo ikke egentlig tror det er noe kvinner flest gjør etter en nøye vurdering av om de bør begynne å gråte eller ikke. Husker rett og slett ikke hvordan det fungerer, og som jeg nevnte over her tror jeg kanskje ikke det er en del av registeret mitt.

Det er ikke noe jeg anstrenger meg for, men det føles bortimot like utenkelig at jeg skulle begynne å gråte ukontrollert (da mener jeg ikke nødvendigvis hysterisk gråt, bare at man ikke gjør det bevisst) når jeg er trist som om jeg skulle begynt å mjaue ukontrollert når jeg er sulten.

Samtidig tror jeg ikke nødvendigvis jeg alltid føler så mye mindre. Kanskje litt, men jeg tror like mye at det arter seg annerledes. Når gråt ikke er en del av registeret mitt, da er det ikke sånn at jeg ville begynt å gråte hvis jeg ble dobbelt eller fem ganger så trist heller. Jeg har hatt nok av oppturer og nedturer i livet (som tilbakevendende depresjoner med tilhørende medisinering), jeg bare reagerer ikke med gråt. Så du har nok rett i at mange menn ikke føler det "på samme måten" som kvinnene i situasjonene du beskriver, selv om en del menn gjør det, hvis du med det mener at følelsene deres/våre ikke arter seg på samme vis som hos mange kvinner. Men jeg tror ikke det betyr at de/vi sitter med en slags minimumsvariant av tristheten kvinnene føler.

Anonymkode: 47823...b9e

[AnonymBruker]

Jeg gråter jo hele tiden og er jente så det er jo ikke meg du spør. Jeg vil allikevell komme med en observasjon. Jeg har hatt to lange forhold, begge gråt ganske mange ganger til meg, når vi var helt alene. Min far hadde jeg aldri sett gråte, før han jeg var skikkelig sint og lei på han. Jeg hadde sett han miste begge foreldre og en beste venn, hadde aldri sett han gråte. Men så gråt han plutselig mange ganger når jeg var på besøk. Jeg lurer på om menn kanskje har en sperre som gjør at de sjeldnere gråter foran mange folk? 

Anonymkode: 40f7a...bf1

[Gjest Daryl Dixon]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gråter jo hele tiden og er jente så det er jo ikke meg du spør. Jeg vil allikevell komme med en observasjon. Jeg har hatt to lange forhold, begge gråt ganske mange ganger til meg, når vi var helt alene. Min far hadde jeg aldri sett gråte, før han jeg var skikkelig sint og lei på han. Jeg hadde sett han miste begge foreldre og en beste venn, hadde aldri sett han gråte. Men så gråt han plutselig mange ganger når jeg var på besøk. Jeg lurer på om menn kanskje har en sperre som gjør at de sjeldnere gråter foran mange folk? 

Anonymkode: 40f7a...bf1

Da jeg var yngre så gråt jeg aldri. Var det noe jeg ble lei meg for reagerte jeg som regel med sinne, fikk det ut og fra meg ved å gjøre noe fysisk og hardt. Enten å løpe det av meg, trene, bokse, hamre det bort, hendte seg det gikk en kopp eller to i veggen. Men så kom jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger hadde mulighet til det og da var grining den eneste mulighet.. så da tenkte jeg at hvis jeg griner så griner jeg. Men ikke hulking og snufsing, så stille som mulig og forran så få mennesker som mulig. Så din observasjon kan nok stemme med hvordan det er for noen menn. Men så klart noen gråter aldri, vi er jo så forskjellige...

[Gjest Axl Rose]

Natt til i går. For jeg tenkte på det vonde som skjedde i fortiden og da klarer jeg ikke holde tårene tilbake. Det hjemsøker meg alltid om nettene. Jeg tørr også å gråte foran folk hvis jeg blir skikkelig lei, men skal mye til for at jeg gråter. Men når jeg tenker på vonde ting som har skjedd er kampen tapt.

[AnonymBruker]

Når jeg gjorde det slutt med eksen. Var deilig å bli singel da ingen av oss var lykkelige sammen, men trist å se hvor lei seg hun ble. Ble også en våt øyekrok da jeg møtte moren hennes på byen i etterkant, hvor hun ga meg en klem.

Når jeg fant et bilde av meg selv fra julaften der jeg prøvde å virke lykkelig og smile, selv om jeg var heftig rusavhengig og hadde abstinenser.

 

 

 

Anonymkode: 40671...69b

[fullførsetningen]

Jeg felte en tåre eller to når jeg så et program på nrk om en reporter som bodde på et gamlehjem når jeg så hvordan de gamle hadde det. At mobbing kunne foregå blant så gamle mennesker var litt opprørende! Husker ikke hva programmet het.

[AnonymBruker]

Jeg gråter stadig vekk når jeg kutter løk. Flaut og udmykende men det er slik jeg er. Kommer ikke unna noen tårer.

Anonymkode: 965e4...f5c

[Jerry Lee]

Tidligere i dag. Av smerte.

[AnonymBruker]

 Filmen "the cove"

Anonymkode: 1f56d...1ca

[AnonymBruker]

Når jeg så filmen titanic.

Anonymkode: dbce0...59f

[Arktis]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg (som foruten glede over fornyet kontrakt ikke har hatt tårer i øynene siden barndommen) har forsåvidt sittet og lurt på tilsvarende også. Jeg skjønner ikke hvordan man kan begynne å gråte, selv om jeg jo ikke egentlig tror det er noe kvinner flest gjør etter en nøye vurdering av om de bør begynne å gråte eller ikke. Husker rett og slett ikke hvordan det fungerer, og som jeg nevnte over her tror jeg kanskje ikke det er en del av registeret mitt.

Det er ikke noe jeg anstrenger meg for, men det føles bortimot like utenkelig at jeg skulle begynne å gråte ukontrollert (da mener jeg ikke nødvendigvis hysterisk gråt, bare at man ikke gjør det bevisst) når jeg er trist som om jeg skulle begynt å mjaue ukontrollert når jeg er sulten.

Samtidig tror jeg ikke nødvendigvis jeg alltid føler så mye mindre. Kanskje litt, men jeg tror like mye at det arter seg annerledes. Når gråt ikke er en del av registeret mitt, da er det ikke sånn at jeg ville begynt å gråte hvis jeg ble dobbelt eller fem ganger så trist heller. Jeg har hatt nok av oppturer og nedturer i livet (som tilbakevendende depresjoner med tilhørende medisinering), jeg bare reagerer ikke med gråt. Så du har nok rett i at mange menn ikke føler det "på samme måten" som kvinnene i situasjonene du beskriver, selv om en del menn gjør det, hvis du med det mener at følelsene deres/våre ikke arter seg på samme vis som hos mange kvinner. Men jeg tror ikke det betyr at de/vi sitter med en slags minimumsvariant av tristheten kvinnene føler.

Anonymkode: 47823...b9e

 

Interessant det du sier, har lest meg litt opp på temaet nå og dette var det jeg fant.

Gråt er både biologisk og kulturelt betinget. Du sier du ikke (bortsett fra den ene episoden) har grått siden barndommen, og det er ikke så unaturlig siden jenter og gutter gråter omtrent like mye helt til frem i ungdomsårene. Da skjer det jo som vi vet endringer. Hos jentene øker østrogennivået samtidig som endorfinproduksjonen avtar, og jentene blir mer følsomme. Hos guttene øker testosteronnivået, og de reagerer oftere mer indirekte eller med sinne i forhold til gråt. Men så skjer det på nytt endringer etter hvert som vi blir middelaldrende (når testosteronnivået hos menn og østrogenbalansen hos kvinner nærmer seg igjen), da gråter begge kjønn tilnærmet like mye.

Selv om gråt er universelt for mennesker (vet du mener det ikke er en del av ditt register, men det tror jeg) så er også alle følelsesutrykk foranderlige, de er kulturelt påvirket. Som du sier, så føler dere (menn) ikke mindre, men dere utrykker dere ofte annerledes enn kvinner. Ta f.eks. følelsen hjelpeløshet. Hvordan denne følelsen kommer til utrykk hos en person, avhenger av hvem som føler. Det er og interessant at hvem som føler har hatt og enda har en betydning for hvordan man tolker følelsene som kommer til uttrykk. Forskning viser bl.a. at når en guttebaby gråter blir det ofte tolket som at han er sint, mens en jentebaby som gråter oppfattes som lei seg. Selv i voksen alder blir ikke alltid begge kjønnenes følelser likt verdsatt. Det er oftere at (kvinnenes) gråt blir akseptert som «riktig» følelse, enn (menns) sinne og/eller en kald skulder.

Kan også være interessant å merke seg at det gjennom historien har vokst frem en idé om at selvkontroll er forbundet med mannlighet, og at menn som gråter ses på som sveklinger. Tanken på at man skulle kunne kontrollere impuls og følelser har eksistert lenge, men det ser ut til at dette ble enda tydeligere etter industrialiseringen. Før 1800-tallet derimot, var gråt hos menn i større grad akseptert. Selv om det alltid har vært noen som mente at menn skulle beherske sine følelser, ble gråt sjeldent fremstilt som umandig i antikkens tekster. I tekster fra middelalderen gråtes det også mye, både kvinner, menn, mektige adelsmenn og konger la igjen dammer av gråt ved skriftestolen. Ved 1400- og 1500- tallet blir gråt i større grad problematisert og diskutert, spesielt innenfor protestantismen. Luther mente bl.a. at sorg var kvinneaktig og uverdig for skikkelige mannfolk, men likevel viser tekster at det ble grått mye. Å gråte sammen med andre hadde til og med en moralsk verdi på denne tiden, og en mann som hadde tørre øyne midt i en gråtende forsamling var suspekt.    

Og, nei, kvinner flest gråter nok ikke etter en nøye vurdering. Man kan snakke om gråt som manipulasjon, men der igjen blir det jo vanskelig for den som oppfatter å vite hva som faktisk ligger til grunn: Er det et ekte følelsesutrykk eller manipulasjon? Selv om gråt i seg selv ofte vekker medfølelse og støtte fra andre mennesker, så forteller det vel egentlig mer om hva gråt vekker enn hva som nødvendigvis ligger bak. Om man alltid skulle gråte for sympati (som noen hevder), hvorfor skulle man da le så tårene triller, eller gråte mutters alene når man ser på en rørende film? Akkurat som du ikke skjønner hvordan man begynner å gråte, skjønner jeg ikke hvordan man lar vær og holder igjen tårene når følelsen er der. Konklusjonen blir vel som alltid at vi «bare» er sammensatte resultater av vår arv og vårt miljø.