Mamma har emosjonell ustabil PF

[AnonymBruker]

Det er trist, men jeg synes det er så vanskeilg å forholde meg til min egen mor. Hun har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og PTDS som gjør at hun er i konstant konflikt med menneskene rundt seg og er ustabil og uforutsigbar i humøret. Hun er også ganske manipulerende og selvsentrert. Jeg vet hun synes det er sårt at jeg og min søster har et bedre forhold til vår far enn henne, men det er en grunn til at vi holder avstand 

Nå er det den nye kjæresten hennes som får gjennomgå og jeg ser hvor underkuet han er i ferd med å bli. Tidligere har det vært både svigerforeldre, meg og mine søsken, pappa og hennes foreldre og venninner som har fått gjennomgått. Rett etter at jeg flyttet hjemmefra hadde jeg ikke kontakt med henne på halvannet år fordi jeg ikke orket dette mer, men vi har noe kontakt idag. I tillegg til sine psykiske vansker drikker hun en del alkohol og var full en gang jeg kom på besøk rett etter jobben (klokka var fire ). 

Jeg har lyst til å ta nok en samtale med henne om at hun bør oppsøke psykolog for at hun skal bearbeide traumer, for å få hjelp til å håndtere nære relasjoner og for at vi kanskje kan komme nærmere hverandre på sikt. Innimellom innrømmer hun at hun sliter, men gidder likevel ikke å ta tak i det. Nå vurderer jeg å ta kontakt med kjæresten hennes for å diskutere dette med han, men samtidig vet jeg at det er feil å blande meg inn i forholdet deres. 

Hva tenker dere om dette, hvordan bør jeg håndtere henne? Burde jeg prøve å ta en samtale med henne eller kjæresten? Burde jeg jobbe mer for å forbedre forholdet mellom oss eller skal jeg bare la henne styre sitt eget løp? 

 

Anonymkode: aa8a6...6e9

[AnonymBruker]

Siden hun har diagnose har hun vel vært i et behandlingssymstem? 

Anonymkode: bc38f...3b7

[Gjest Mythic]

Jeg tror ikke du kan gjøre noe for et menneske som ikke har selvinnsikt, og heller ikke har noe ønske om å gjøre noe med utfordringene sine, dessverre. Jeg skjønner godt at du ønsker å hjelpe moren din, slik at dere kan få et bedre forhold, men hun må selv ville søke hjelp. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden hun har diagnose har hun vel vært i et behandlingssymstem? 

Anonymkode: bc38f...3b7

Hun var det i mange år da jeg var yngre. Hun har gått til flere psykologer og vært innlagt flere ganger da hun slet på det verste med alvorlig depresjon og PTSD. Hun kuttet ut terapien da hun kom ut av den verste depresjonen, men hun sliter dessverre fortsatt med personlighetsforstyrrelsen.  

Anonymkode: aa8a6...6e9

[AnonymBruker]

Eksen min har samme diagnose, han var lik men han var agressiv også. Jeg er knust etter bruddet fordi de er manipulerende og sier det du vil høre. Jeg tror at hvis du skal  ha det bra, så må du holde avstand. Ha så mye kontakt som du orker, og ikke ha dårlig samvittighet for det  

Anonymkode: f5ed9...81c

[Gjest Melis_R]

Den diagnosen har jeg å, men kan ikke si at jeg er manipulerende eller noe annet tull:) Bruker medisiner daglig:) Aldri vært noe tull

Endret 8. november 2016 av Melis_R

[Gjest Melis_R]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er trist, men jeg synes det er så vanskeilg å forholde meg til min egen mor. Hun har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og PTDS som gjør at hun er i konstant konflikt med menneskene rundt seg og er ustabil og uforutsigbar i humøret. Hun er også ganske manipulerende og selvsentrert. Jeg vet hun synes det er sårt at jeg og min søster har et bedre forhold til vår far enn henne, men det er en grunn til at vi holder avstand 

Nå er det den nye kjæresten hennes som får gjennomgå og jeg ser hvor underkuet han er i ferd med å bli. Tidligere har det vært både svigerforeldre, meg og mine søsken, pappa og hennes foreldre og venninner som har fått gjennomgått. Rett etter at jeg flyttet hjemmefra hadde jeg ikke kontakt med henne på halvannet år fordi jeg ikke orket dette mer, men vi har noe kontakt idag. I tillegg til sine psykiske vansker drikker hun en del alkohol og var full en gang jeg kom på besøk rett etter jobben (klokka var fire ). 

Jeg har lyst til å ta nok en samtale med henne om at hun bør oppsøke psykolog for at hun skal bearbeide traumer, for å få hjelp til å håndtere nære relasjoner og for at vi kanskje kan komme nærmere hverandre på sikt. Innimellom innrømmer hun at hun sliter, men gidder likevel ikke å ta tak i det. Nå vurderer jeg å ta kontakt med kjæresten hennes for å diskutere dette med han, men samtidig vet jeg at det er feil å blande meg inn i forholdet deres. 

Hva tenker dere om dette, hvordan bør jeg håndtere henne? Burde jeg prøve å ta en samtale med henne eller kjæresten? Burde jeg jobbe mer for å forbedre forholdet mellom oss eller skal jeg bare la henne styre sitt eget løp? 

 

Anonymkode: aa8a6...6e9

Hun burde kanskje fått noe medisin? For normalt sett så skal hun ikke være slik hvis hun får det:) Be henne om å ta kontakt med lege, psykolog for å få hjelp:) Det hjalp meg

[AnonymBruker]

1 time siden, Mythic skrev:

Jeg tror ikke du kan gjøre noe for et menneske som ikke har selvinnsikt, og heller ikke har noe ønske om å gjøre noe med utfordringene sine, dessverre. Jeg skjønner godt at du ønsker å hjelpe moren din, slik at dere kan få et bedre forhold, men hun må selv ville søke hjelp. 

For en passiv holdning! Snakk om å gi op andre mennesker altså. Da kan man sjelden hjelpe noen, for de aller fleste som liter - enten det er med rusmisbruk, voldsbruk mm - vil sjelden innrømme det i starten. Det er kun ved tilbakemeldinger fra andre over tid at selverkjennelsen og innsikten vil komme.

Det høres jo ut som din mo er på klid innimellom, men ikke enda har kommet dit at un gjør noe. Men det virker som dere er omforent om at hun har et traume bak seg, og det er på en måte mindre skamfylt å slite da, enn om det ikke har en forklaring.

Jeg ville sagt noe til kjæresten, så får han selv vurdere om han vil ta det opp med henne. Ja, det er en privatsak, men fyren er jo kjæresten hennes og dette kan få helsemessige konsekvenser for ham. Jeg synes det da ikke e retisk riktig å bare sitte passiv på sidelinjen og se på. At dere har dialog med din mor om problemene synes jeg også bidrar til at det er rett å si fra - det er ikke noe dere observerer som hun ikke vet om eller som hun ikke får anledning til å diskutere med dere.

Anonymkode: 7ff98...98d

[Gjest Mythic]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

For en passiv holdning! Snakk om å gi op andre mennesker altså. Da kan man sjelden hjelpe noen, for de aller fleste som liter - enten det er med rusmisbruk, voldsbruk mm - vil sjelden innrømme det i starten. Det er kun ved tilbakemeldinger fra andre over tid at selverkjennelsen og innsikten vil komme.

Det høres jo ut som din mo er på klid innimellom, men ikke enda har kommet dit at un gjør noe. Men det virker som dere er omforent om at hun har et traume bak seg, og det er på en måte mindre skamfylt å slite da, enn om det ikke har en forklaring.

Jeg ville sagt noe til kjæresten, så får han selv vurdere om han vil ta det opp med henne. Ja, det er en privatsak, men fyren er jo kjæresten hennes og dette kan få helsemessige konsekvenser for ham. Jeg synes det da ikke e retisk riktig å bare sitte passiv på sidelinjen og se på. At dere har dialog med din mor om problemene synes jeg også bidrar til at det er rett å si fra - det er ikke noe dere observerer som hun ikke vet om eller som hun ikke får anledning til å diskutere med dere.

Anonymkode: 7ff98...98d

Passiv?
Noe sier meg at du ikke eier erfaring med mennesker med alvorlige diagnoser, når du tror at en liten prat kan løse problemet. Hvordan mener du at man skal få et voksent menneske til behandling, hvis personen selv ikke ser problemet/ønsker hjelp?

[Gjest Bruker115236]

Jeg hadde først kontaktet kjæresten hennes for å snakke om problemene, hvis han er oppegående nok. Vet at mange alvorlig psykisk syke ofte er i usunne forhold, ved enten finne partnere som også er svært psyke selv, rusmisbrukere, og/eller mennesker som er lett å manipulere. Ville ikke snakket med han hvis han ikke er oppegående. Etter du har snakket med han, så hadde jeg kontaktet moren din sin fastlege og fortalt om hvordan situasjonen er. Så kan h*n hjelpe deg med hva som kan bli gjort videre. 

Er moren din utagerende? Driver hun med selvskading? Hvis det skjer mens du er til stede, og fastlegen ikke er til hjelp med råd og du føler hun trenger hjelp, så hadde jeg faktisk gått så langt å ringe ambulansen eller politiet for å få henne innlagt. Må bare si at jeg syns det er latterlig at såpass alvorlig syke mennesker ikke får bedre oppfølging i dette landet. Jeg vet det kommer av at de som oftest ikke vil/matter/dårlige opplevelser, men da burde det nesten ha vært et bedre opplegg og lettere å bytte behandlere og behandlingform.

Jeg ville prøvd oppmuntret henne til å prøve ut en form for kognetiv terapi. Husker å ha lest om en de driver med en plass på østlandet, tror det var Hedmark, som hadde god effekt på den diagnosen. Var en repotasje i en avis for noen måneder tilbake, tror man finner den hvis man søker diagnosen og god effekt på behandling.

 

Ps. Du kan selvfølgelig ikke diskutere moren din med fastlegen, med mindre hun har gitt deg lov som pårørende. Men h*n kan fortsatt rådføre deg, og hjelpe deg hvis hun trenger innleggelse.

Endret 9. november 2016 av Bruker115236

[AnonymBruker]

3 timer siden, Mythic skrev:

Passiv?
Noe sier meg at du ikke eier erfaring med mennesker med alvorlige diagnoser, når du tror at en liten prat kan løse problemet. Hvordan mener du at man skal få et voksent menneske til behandling, hvis personen selv ikke ser problemet/ønsker hjelp?

Noe sier meg at du kan forsvinnende lite om psykisk sykdom uansett hvilke "erfaringer" du skulle ha. Hadde du hatt noen som helst erfaring hadde du visst at de som har emosjonelt ustabil PF er den gruppen som behandles dårlig innenfor psykiatri og knapt nok får tilbud selv når de ønsker det.

Anonymkode: fab79...107

[Gjest Bruker115236]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noe sier meg at du kan forsvinnende lite om psykisk sykdom uansett hvilke "erfaringer" du skulle ha. Hadde du hatt noen som helst erfaring hadde du visst at de som har emosjonelt ustabil PF er den gruppen som behandles dårlig innenfor psykiatri og knapt nok får tilbud selv når de ønsker det.

Anonymkode: fab79...107

Nå er det jo også sånn at emosjonell ustabilpf er en såpass komplisert diagnose at det ikke bare er å behandle pasienten. Det blir vel sett på som nesten umulig. Det aller viktigste er at pasienten får støtte og samtaler av f.eks. på dpsen eller en andre ordninger.

[Gjest supernova_87]

4 minutter siden, ElizabethTaylor skrev:

Nå er det jo også sånn at emosjonell ustabilpf er en såpass komplisert diagnose at det ikke bare er å behandle pasienten. Det blir vel sett på som nesten umulig. Det aller viktigste er at pasienten får støtte og samtaler av f.eks. på dpsen eller en andre ordninger.

Det er vel ikke helt rett at det blir sett på som nesten umulig. Det er vel mer heller at det er ikke så mange som driver med den behandlingsmetoden som er sagt fungerer på området. Mentalingsbasert behandling (MBT) kan virke, og hjelper mennesker med denne diagnosen å få det mye bedre, drive med mindre selvskading og klare å ha mer stabile relasjoner til andre mennesker. Jmf. forskning gjort av Bateman og Fonagy. Ville bare skrive dette siden den uthevende setningen ble så voldsomt demotiverende for mennesker med denne diagnosen eller er pårørende til noen med denne diagnosen. Tilfellet er at man kan få hjelp, men det er i Norge ikke så mange muligheter til å få riktig behandling. Relasjonsfokusert terapi kan også være bra, og trygge rammer for samtaler med samme person over tid kan som du sier være viktig. 

Til TS. 
Jeg må dessverre si at jeg forstår (delvis) hvordan du har det. Jeg har også en pårørende som sliter med sine ting som går utover meg. Og til tross for at det er i mye mindre grad enn det du her beskriver, så er det noe som går utover meg i så stor grad at det er en belastning og bekymring og utfordring i mitt eget liv. Jeg kjenner på en ekstrem håpløshet i forhold til det. For jeg kan ønske så mye jeg bare vil å hjelpe dette mennesket, både for min egen del, vårt forhold sin del, men mest for vedkommendes del, men uansett hva jeg gjør så innser jeg at det er jo ikke jeg som kan gjøre noe med det. Håpløsheten kommer av at jeg har dette "problemområdet" i livet mitt som jeg så gjerne vil LØSE!, men som jeg ikke får gjort noe som helst med. Det kjennes som en gigantisk stein som står i veien for meg, men som uansett, uansett hva jeg gjør ikke rikker seg. For det er ikke opp til meg. Og det er ikke opp til deg.

Jeg har brukt mye energi på dette, på å bevege en stein som ikke lar seg flytte, men det er nettopp det å bruke energien på noe som ikke virker som gir meg en ekstrem følelse av håpløshet og tafatthet og utmattelse. Jeg har bestemt meg for å prøve å bruke nettopp den energien på å heller tåle slik det er nå, og bruke den energien på å ha positive opplevelser med vedkommende. Jeg kjenner at å prøve å ha det fokuset tapper meg litt mindre for energi. Det er enklere å forholde seg til den negative innflytelsen det har på meg når jeg har bestemt meg for at dette skal jeg tåle, og dette er bare sånn det må være. Jeg har gjort valget å ha vedkommende i livet mitt for selv om den personen sine problemer går utover meg, og vedkommende ikke vil gjøre noe med det til tross for at h*n vet at det påvirker vårt forhold, så gir vedkommende meg veldig mye positivt. Det et tve-egget sverd, en stor støtte som også bryter meg ned. Men jeg jobber med å fokusere på de positive tingene i vår relasjon og ikke gi vedkommende så stor påvirkningskraft i mitt liv. Men det er vanskelig. Skikkelig vanskelig. Jeg tror det ville være lurt for deg å ta et valg på om du ønsker å ha henne i livet, for kanskje med å ta det valget er det enklere å tåle det hun utsetter deg for, for du vet hva hun sliter med, du vet at hun manipulerer, men du har bestemt deg for å tåle det.  

Jeg har ingen gode forslag til hvordan å nå frem til moren din, jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde det, men jeg ville skrive til deg likevel, for å si at du ikke er alene med å kjenne det slik som det her. Og at jeg skjønner hvis dette er slitsomt og belastende for deg. Jeg skjønner hvordan det er å prøve å nå frem til noen som bare ikke vil forstå det du sier. Jeg tror jeg ville prøvd å snakket med henne igjen, kanskje uttrykt at du tror hun kan kjenne det bedre, og spørre om hun ikke vil det? Kanskje si at hvis hun går inn for å få og følge opp behandling så vil du være der for henne, men hvis hun ikke gjør en innsats så blir det så vanskelig for deg å være der, selv om du selvsagt ønsker å ha et nært forhold til henne. Lykke til, du er sterk, ta vare på deg selv!  

[Gjest Bruker115236]

13 minutter siden, Rainstorm skrev:

Det er vel ikke helt rett at det blir sett på som nesten umulig. Det er vel mer heller at det er ikke så mange som driver med den behandlingsmetoden som er sagt fungerer på området. Mentalingsbasert behandling (MBT) kan virke, og hjelper mennesker med denne diagnosen å få det mye bedre, drive med mindre selvskading og klare å ha mer stabile relasjoner til andre mennesker. Jmf. forskning gjort av Bateman og Fonagy. Ville bare skrive dette siden den uthevende setningen ble så voldsomt demotiverende for mennesker med denne diagnosen eller er pårørende til noen med denne diagnosen. Tilfellet er at man kan få hjelp, men det er i Norge ikke så mange muligheter til å få riktig behandling. Relasjonsfokusert terapi kan også være bra, og trygge rammer for samtaler med samme person over tid kan som du sier være viktig. 

Veldig enig med deg at psykiatrien i Norge ikke er noe bra, og at vi har mye å lære i utlandet. Jobber selv i psykiatrien med noen av den samme pasientgruppen, og reagerer selv på hvor lite behandling det er og hvor mye fokus det er på medisinering. 

[AnonymBruker]

1 time siden, ElizabethTaylor skrev:

Nå er det jo også sånn at emosjonell ustabilpf er en såpass komplisert diagnose at det ikke bare er å behandle pasienten. Det blir vel sett på som nesten umulig. Det aller viktigste er at pasienten får støtte og samtaler av f.eks. på dpsen eller en andre ordninger.

Hører du sier det. Men denne pasientgruppen behandles regelrett som søppel selv i behandlingssystemet og får svært sjeldent tilbud om behandling overhodet (eller medisinering for den del, da medisiner ikke regnes som hensiktsmessig)

Det psykiatrien vanligvis bidrar med for denne pasientgruppen er å gjøre dem enda mer utrygg enn de allerede er med å regelrett sile dem ut, nekte behandling og gjøre hva faen de vil å skylde på at pasienten er "vanskelig" og ikke "tar i mot behandling" som som igjen gjør at pasientene responderer med å trekke seg unna både psykiatri og helsevesen generelt siden det bare innebærer et stort fett klarsignal om en kan behandles som drit i kraft av diagnosen, mer enn at de gjør så mye galt.

Anonymkode: fab79...107

[Gjest Bruker115236]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hører du sier det. Men denne pasientgruppen behandles regelrett som søppel selv i behandlingssystemet og får svært sjeldent tilbud om behandling overhodet (eller medisinering for den del, da medisiner ikke regnes som hensiktsmessig)

Det psykiatrien vanligvis bidrar med for denne pasientgruppen er å gjøre dem enda mer utrygg enn de allerede er med å regelrett sile dem ut, nekte behandling og gjøre hva faen de vil å skylde på at pasienten er "vanskelig" og ikke "tar i mot behandling" som som igjen gjør at pasientene responderer med å trekke seg unna både psykiatri og helsevesen generelt siden det bare innebærer et stort fett klarsignal om en kan behandles som drit i kraft av diagnosen, mer enn at de gjør så mye galt.

Anonymkode: fab79...107

Nå har ikke jeg jobbet på alle slags avdelinger i Norge. Men jeg er enig i at psykiatrien her til lands er langt fra optimal. Jeg jobber selv i den, og jobber med samme pasientgruppe. 

Jeg opplever derimot at de behandlingsformene vi har på dpsene i området, de som blir brukt av våre brukere, har blitt prøvd uten virkning. Og pasientgruppen har derfor ikke flere behandlingsformer i nærområdet, og det derfor blir mer støtte og samtaler som blir "behandlingen". Man må huske at i psykiateien blir det ofte slik at man rett og slett må fokusere på å holde pasienten stabil i sykdommen sin, fremfor å gjøre pasient symptomfri eller frisk. Rett og slett fordi vi ikke har kunnskapen her til lands til å gjøre pasientene bedre. Selv om man så gjerne skulle sett de slapp unna lidelsene.

Jeg tror absolutt at mange pasienter føler seg overkjørt og oversett i psykiatrien, og spesielt innenfor denne diagnosen da pasientene kan fort oppleves som svært intense. Men man må også huske det at behandlere , pleiere og terapeuter  er også mennesker, og emosjonelt ustabile pasienter har personlighetstrekk som kan være skremmende. Som f.eks. manipulering. utagering, og store og intense humørsvingninger. 

Det er absolutt ikke bra nok at de ikke føler de får nok hjelp. Samtidig som jeg tror det er mer nyansert enn det.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, ElizabethTaylor skrev:

Nå har ikke jeg jobbet på alle slags avdelinger i Norge. Men jeg er enig i at psykiatrien her til lands er langt fra optimal. Jeg jobber selv i den, og jobber med samme pasientgruppe. 

Jeg opplever derimot at de behandlingsformene vi har på dpsene i området, de som blir brukt av våre brukere, har blitt prøvd uten virkning. Og pasientgruppen har derfor ikke flere behandlingsformer i nærområdet, og det derfor blir mer støtte og samtaler som blir "behandlingen". Man må huske at i psykiateien blir det ofte slik at man rett og slett må fokusere på å holde pasienten stabil i sykdommen sin, fremfor å gjøre pasient symptomfri eller frisk. Rett og slett fordi vi ikke har kunnskapen her til lands til å gjøre pasientene bedre. Selv om man så gjerne skulle sett de slapp unna lidelsene.

Jeg tror absolutt at mange pasienter føler seg overkjørt og oversett i psykiatrien, og spesielt innenfor denne diagnosen da pasientene kan fort oppleves som svært intense. Men man må også huske det at behandlere , pleiere og terapeuter  er også mennesker, og emosjonelt ustabile pasienter har personlighetstrekk som kan være skremmende. Som f.eks. manipulering. utagering, og store og intense humørsvingninger. 

Det er absolutt ikke bra nok at de ikke føler de får nok hjelp. Samtidig som jeg tror det er mer nyansert enn det.

Mener bestemt at dette ikke er hensyn som skal gå utover pasienters rett til behandling, men vet at det er tilfelle at pasienter nektes behandling fordi de ikke er "behagelige" nok for de ansatte i psykiatrien. Mener dette er en helt hinsides prioritering fordi ingen tvinger noen som helst til å jobbe innen psykiatri og de får faktisk utbetalt lønn for å gjøre en jobb og er der ikke for at pasientene skal klø dem under haken og gi dem en best mulig arbedshverdag. Det blir som å nekte noen fengselstraff fordi de ikke var snill nok.

 

 

Anonymkode: fab79...107

[AnonymBruker]

13 timer siden, Melis_R skrev:

Den diagnosen har jeg å, men kan ikke si at jeg er manipulerende eller noe annet tull:) Bruker medisiner daglig:) Aldri vært noe tull

Se for deg mange år uten medisinering da. Da hadde det nok vært mer "tull."

Anonymkode: b42c3...8e5

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er trist, men jeg synes det er så vanskeilg å forholde meg til min egen mor. Hun har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og PTDS som gjør at hun er i konstant konflikt med menneskene rundt seg og er ustabil og uforutsigbar i humøret. Hun er også ganske manipulerende og selvsentrert. Jeg vet hun synes det er sårt at jeg og min søster har et bedre forhold til vår far enn henne, men det er en grunn til at vi holder avstand 

Nå er det den nye kjæresten hennes som får gjennomgå og jeg ser hvor underkuet han er i ferd med å bli. Tidligere har det vært både svigerforeldre, meg og mine søsken, pappa og hennes foreldre og venninner som har fått gjennomgått. Rett etter at jeg flyttet hjemmefra hadde jeg ikke kontakt med henne på halvannet år fordi jeg ikke orket dette mer, men vi har noe kontakt idag. I tillegg til sine psykiske vansker drikker hun en del alkohol og var full en gang jeg kom på besøk rett etter jobben (klokka var fire ). 

Jeg har lyst til å ta nok en samtale med henne om at hun bør oppsøke psykolog for at hun skal bearbeide traumer, for å få hjelp til å håndtere nære relasjoner og for at vi kanskje kan komme nærmere hverandre på sikt. Innimellom innrømmer hun at hun sliter, men gidder likevel ikke å ta tak i det. Nå vurderer jeg å ta kontakt med kjæresten hennes for å diskutere dette med han, men samtidig vet jeg at det er feil å blande meg inn i forholdet deres. 

Hva tenker dere om dette, hvordan bør jeg håndtere henne? Burde jeg prøve å ta en samtale med henne eller kjæresten? Burde jeg jobbe mer for å forbedre forholdet mellom oss eller skal jeg bare la henne styre sitt eget løp? 

 

Anonymkode: aa8a6...6e9

Er ikke diagnosen egentlig kalt borderline? Eller surrer jeg nå?

Anonymkode: b42c3...8e5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke diagnosen egentlig kalt borderline? Eller surrer jeg nå?

Anonymkode: b42c3...8e5

Det er det samme. Borderline er den gamle betegnelsen. 

Anonymkode: fab79...107