Hvordan vet jeg at jeg er "normal"?

[AnonymBruker]

Jeg har et yrke som gjør at jeg jobber med barns utvikling, tilknytningsteorier, omsorgssituasjon og dens påvirkning på barnehjernen. 

Jeg har vokst opp med foreldre som har kranglet mye, min mor er nok ikke helt mentalt frisk, har hatt perioder med svært spesiell atferd, og hun har åpenlyst "hatet" meg så lenge jeg kan huske. Jeg har ikke søsken, så jeg har ikke hatt noen å dele dette med. Jeg har forsøkt å fortelle min familie på morssiden hvordan hun er, men det virker som at folk ikke ønsker seg til å forholde seg til henne enn noe annet enn det de kjenner henne som (også vanskelig, men selvfølgelig langt mer handterlig i små doser sporadisk). 

 

Heldigvis for meg så har jeg hatt fantastiske besteforeldre, både veldig nært som jeg besøkte hver dag, men også de som bodde lenger unna. Jeg har følt meg elsket i oppveksten, ikke av mine foreldre nødvendigvis, men øvrig familie. 

Nå har jeg kommet dit at jeg lærer og forstår mer og mer av betydning av tilknytning. Og jeg lurer på hvordan kan jeg egentlig vite om jeg er preget av en utrygg tilknytning? 

Jeg har fått barn selv, er alene med barnet, og merker at jeg til tider har noen reaksjonsmønster på stress som jeg slettes ikke synes er hensiktsmessig. Men uansett hvor reflektert jeg er over dette på forhånd er det som en automatisk respons i meg å feks kjefte. Det er ikke hver dag, ikke hver uke. Men av og til så blir jeg bare så inderlig forbanna og fortvilet. Jeg er oppegående nok til å be om unnskyldning til barnet mitt etterpå, forklarer hva som skjedde, at det er lov å bli sint, men at det finnes ulike måter å vise sinnet sitt på og at måten mamma gjorde det på nå ikke er noen god måte. Så setter vi sammen ord på hva barnet tenkte å følte. Jeg har ikke avlastning, faren har bare reist og prioriterer sin egen selvrealisering, så ikke noe å hente der. Jeg vet mine foreldre kan være brysk og kjefte, og barnet har sagt det ikke ønsker å overnatte der siden bestefar blir så sint om barnet våkner. Vi er nye her vi bor, og ikke så enkelt å bare plukke barnevakter. Jeg forsøker å spørre gjennom jobb og naboer, men ingenting har kommet i stand enda. Skjønner det at alle kan bli tullete av å være med barnet sitt hver dag hele året i 5 år, og at manko på voksenkontakt er med på å gjøre meg "lei". 

Men så sitter jeg her, og lurer, hvordan vet jeg om jeg er tilknytingsskadet? hvordan kan jeg forholde meg til dette?

Det skorter ikke på teorien og kunnskapen, og det virker uproblematisk å veilede andre i vanskelige situasjoner. Men så plutselig befinner jeg meg midt i et hav av følelser, og det føles ut som jeg ikke klarer å kontrollere det med fornuften. 

Det er viktig å poengtere at jeg har aldri vært fysisk voldelig mot barnet mitt, eller andre for den saks skyld. Men innen mitt yrke er jeg klar over at det verbale kan være vel så skadelig som et slag, om ikke verre. 

Er bare redd for at jeg selv har tatt skade av min oppvekst, og så overfører jeg dette til barnet mitt. Barnet maser og maser og maser, tester, lyer ikke, pedagogikken strekker plutselig ikke langt nok til, og jeg kan finne på å kjefte... huff.. 
 

Anonymkode: 5fe4a...5b7

[Mousj]

Slapp helt av, du er fullstendig normal:-)

Barnet ditt er normalt, du er normal, Du overtenker, kjære deg, og tør faktisk å skrive på KG, siden du ikke har så mange å drøfte med. og håper selvsagt på at i det minste noen mener at du er normal. (Selv om du selvsagt vet at du også får beskjed av noen AB om at BV bør ta over snarest.) Dette går bra.  Men det er veldig lett å ty til kjefting, og barnet tar gudskjelov ikke skade av at du innimellom brister. Men det kan jo selvsagt være lurt å prøve å ha en strategi på å justere ned volumet og hastigheten på ordene når du blir sint. Jeg har selv et heftig temperament, OG er pedagog, og har lært meg selv til at når jeg er så forbanna på ungene mine, ev. hele situasjonen rundt f. eks å komme seg ut døren når man har det alt for travelt og et barn lager vanskeligheter, så får jeg ikke "lov" (av meg selv) til å brøle. Men jeg banner en del da. (huff) Det jeg har erfart er viktig er å lukke sakene. Når en har roet seg, så enten sier man unnskyld, eller bare gir blaffen i å snakke om det mer, men oppfører seg som vanlig og viser at man ikke er sur. Og jeg synes faktisk den siste varianten er innafor når man har en sunn relasjon i utgangspunktet. Humør skifter. Det ER normalt.

[AnonymBruker]

Ja du er preget av din barndom, som vi alle er. Tenker også at de fleste av oss har opplevd hendelser i oppveksten som har satt relasjonell utvikling på prøve eller har gitt det en knekk. 

Samtidig så vet du "for mye om hvordan det påvirker barn" og kan nok overanalysere noe (kjenner meg igjen da jeg har lignende historikk og alene med barn). MEN forskjellen er at du møter barnet ditt og er åpen på at "dette var ikke ok av mamma å gjøre, unnskyld". Som mødre "snapper" vi alle sammen nå og da, det er en del av livet, rett og slett. 

Senk skuldrene og nyt dagene med den lille- du gjør en god jobb som mamma! <3

Anonymkode: b0f44...d9d