Rettigheter for far uten samværsavtale

[sushigirl]

Hei!

Min samboer har to barn fra et tidligere forhold, men av ulike årsaker har det aldri blitt skrevet noen samværsavtale mellom mor og far. Jeg driver på å "pusher" på far for å få fortgang i saken, slik at både vi og mor vet hva vi har å forholde seg til.

Det jeg lurer på, er om far har noen rettigheter til å se ungene, så lenge det ikke finnes noen avtale? Vi flyttet i høst til en annen by, som er ca 11 timers kjøring unna byen der ungene bor. Dette for å studere, i tilfelle noen skulle lure...

[LilleBille]

Du finner kanskje noe her eller her

[Gjest Gøril]

Har dere flyttet så langt unna, syns jeg dere skal la være og pushe så mye for å få til denne avtalen. Da virker det som om prioriteringen ligger et helt annet sted enn å ha mest mulig kontakt med barna. Like greit å la barna slippe belastningen med så lang reisetid.

[Gjest Anonymous]

Har dere flyttet så langt unna' date=' syns jeg dere skal la være og pushe så mye for å få til denne avtalen. Da virker det som om prioriteringen ligger et helt annet sted enn å ha mest mulig kontakt med barna. Like greit å la barna slippe belastningen med så lang reisetid.[/quote']

:klø:

Det er vel bra for barna og ha noe kontakt med far?

[Gjest Gøril]

Det er vel bra for barna og ha noe kontakt med far?

Ja, men da bør far ta belastningen med å reise for å se barna. Han har selv valgt å flytte så langt unna. Skal barna komme til han i noen dager, så bruker de jo nesten et helt døgn på å reise stakkars.

[sushigirl]

Det går fly i mellom stedene, og far vil også ta med ungene til besteforeldrene av og til, som bor bare 3 timer unna ungene. Grunnen til at vi ønsker å få til en avtale, er for at barna skal få se faren sin innimellom, som f eks jul, påske og sommer, samt enkelte helger i ny og ne. Han har også mulighet for å låne en leilighet i deres hjemby av og til, for å kunne dra dit og være sammen med dem.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Utgangspunktet er at det er BARNA som har rettigheter - ikke faren. Det er BARNAs rett til samvær som er poenget.

Du sier ingenting om hvordan samværet fungerte før far flyttet såpass langt vekk. Det sier seg imidlertid selv at med en sånn avstand, blir annenhverhelg svært belastende for barna, iallfall om det er de som tvinges til reising.

Min umiddelbare tanke er dessuten at ved å flytte så langt vekk, så burde vel ikke FAR være den som krever? Han har jo valgt en løsning som gjør at han i veldig liten grad kan være tilstede i barnas liv. Hva sier mor til den situasjonen? Og - ikke minst - hva mener hun om å få samværet skriftlig avtalt? Og hva mener hun ville være en god samværsløsning?

Som "ny" samboer ville jeg ligget meget lavt i forhold til å presse på en avtale mellom mor og far. Det er faktisk ikke din sak. Kanskje mor og far syns at ting har vært greit slik de har vært....

Uansett - det er BARNA som er de viktige her, verken din eller fars eller mors følelser eller rettigheter.

[Gjest Madam Felle]

Ja, men da bør far ta belastningen med å reise for å se barna. Han har selv valgt å flytte så langt unna. Skal barna komme til han i noen dager, så bruker de jo nesten et helt døgn på å reise stakkars.

Hallo, barn ahr da virkelig ikke vondt av å reise litt. Min sønn har pendlet mellom Bergen og Gøteborg siden han var 4 år gammel, og det har aldri vært noen problemer.

Du legger jo ikke opp til bare et helgesamvær da, men når det er mulig for barnet. Når det har ferie ol.

[sushigirl]

Utgangspunktet er at det er BARNA som har rettigheter - ikke faren. Det er BARNAs rett til samvær som er poenget.  

Du sier ingenting om hvordan samværet fungerte før far flyttet såpass langt vekk. Det sier seg imidlertid selv at med en sånn avstand, blir annenhverhelg svært belastende for barna, iallfall om det er de som tvinges til reising.  

Min umiddelbare tanke er dessuten at ved å flytte så langt vekk, så burde vel ikke FAR være den som krever? Han har jo valgt en løsning som gjør at han i veldig liten grad kan være tilstede i barnas liv. Hva sier mor til den situasjonen? Og - ikke minst - hva mener hun om å få samværet skriftlig avtalt? Og hva mener hun ville være en god samværsløsning?  

Som "ny" samboer ville jeg ligget meget lavt i forhold til å presse på en avtale mellom mor og far. Det er faktisk ikke din sak. Kanskje mor og far syns at ting har vært greit slik de har vært....  

Uansett - det er BARNA som er de viktige her, verken din eller fars eller mors følelser eller rettigheter.

Samværet fungerte ganske greit før vi flyttet, da hadde far dem annenhver helg, 2 ukers sommerferie og annenhver jul. Nå har mor begynt å stikke kjepper i hjulene for far, og mener at han ikke "trenger" å ha ungene bl. a. i jula. Hva hun legger til grunn for det, vet jeg ikke.

Ungene har uttalt flere ganger at de har veldig lyst til å komme på besøk hit, og vil gjerne se faren sin mer.

Mine følelser spiller ingen rolle her, men jeg ser at far er sliten av å måtte krangle med mor for at ungene skal få se ham. Derfor tenkte jeg at det er greit å få satt opp en avtale, slik at ikke mor plutselig kan si at han ikke "trenger" å ha dem. Selvfølgelig vil far se ungene sine, og selv om vi måtte flytte til en annen by, gjør ikke det at han er mindre glad i ungene. Utdannelsen kan gi ham en jobb, og det vil ungene også tjene på, i det lange løp.

Uansett er det ikke snakk om å ha ungene annenhver helg, men kanskje en helg hver andre måned, e.l. Mor har tidligere ikke vært interessert i å skrive noen avtale, uten at jeg vet hvorfor. Mor og far er dessverre ikke venner, så det er vanskelig å diskutere dette med henne.

Jeg kan for øvrig ikke se noen grunn til at ikke mor også skulle ønske å få avtalt samværet, med mindre hun ikke er interessert i at ungene skal få ha kontakt med faren?

[Gjest Sissi]

Situasjonen var altså tidligere var at ungene var hos far annenhver helg, noe FAR nå har umuliggjort fordi han har valgt å flytte.

NB - jeg er ingen prinsipiell "flyttemotstander" og forstår godt argumentet om utdannelse. Imidlertid har jo dette hatt ganske så stor innvirkning på BARNAS liv, men også på mors. Hun er jo nå i den situasjonen at hun har eneansvaret for barna stort sett hele tiden.

Jeg må si at jeg absolutt kan forstå at hun ikke nødvendigvis faller over seg av glede når far nå krever at han vil ha det slik og sånn.

Poenget mitt er overhode ikke at ungene ikke bør ha kontakt med faren eller noe sånt. Kun at FAR - ved sitt mer eller mindre velbegrunnede valg - har lagt ganske store føringer også for barna og mors liv. Dermed er det kanskje ikke helt ueffent å være litt ydmyk i forhold til hvordan tingene skal ordnes. Eksempelvis - var dette noe mor og far diskuterte - eller fikk mor det kun presentert som et faktum?

En skriftlig avtale er selvsagt alltid greit å ha, særlig når man ikke er så fryktelig gode venner, det er jeg helt enig med deg i.

[Gjest Gjesta]

Sushigirl skriver:

Selvfølgelig vil far se ungene sine, og selv om vi måtte flytte til en annen by, gjør ikke det at han er mindre glad i ungene. Utdannelsen kan gi ham en jobb, og det vil ungene også tjene på, i det lange løp.

Likefullt har denne faren prioritert bort sine barn i oppveksten. Utdannelsen kunne f.eks ha ventet hvis prioriteringene hadde vært annerledes. Dette ordet "MÅ"/"MÅTTE" er veldig enkelt og bruke men ikke realistisk. Det er valg man selv gjør.

Som du sier, så er jeg enig i at en avtale burde komme på bordet ut fra situasjonen slik den er i dag. Men det burde være far som er pådriver/ha lyst til dette og gjøre noe med dette på eget initiativ og ikke du. Så får heller denne mannen vise at han har "guts" til å sikre ungenes rett til samvær med far.

[sushigirl]

Ja ja, jeg har i hvertfall fått den hjelpen jeg trengte, og vel så det.

Ser ingen hensikt med å forsvare valget far tok når han flytta, han vet hva han gjorde, og hva som lå til grunn for det, og mora var lenge klar over at det var en mulighet for at det ville skje.

Uansett plager det meg at når man legger inn et spørsmål her, får man som gjerne høre leksa av forståsegpåere som forteller hva man burde ha gjort. Slik jeg ser det, bør man kanskje heller fokusere på å prøve å hjelpe folk ut av en vanskelig situasjon, som ofte er grunnen til at man skriver innlegg her. Etterpåklokskap hjelper sjelden. De som ikke er i en lignende situasjon selv, bør kanskje være litt varsomme med å slå hardt ned på folk, man vet aldri hele historien bak.

Det jeg nevner nå, vises ikke så mye i tråden min denne gang, men ville bare komme med et lite hjertesukk på slutten. Er man usikker, hjelper det ikke med mye motbør, det er bedre med hint og tips for hvordan man skal gå fram videre.

Takk for hjelpa!

[Gjest Sissi]

Hva skulle vi svart da? Ja - mor er ei drittkjerring som ikke hopper når far sier hopp. Hun skulle selvsagt bøyd seg i støvet over 1) at far flytter og dermed endrer en samværsordning som har vært praktistert over tid og 2) nå nærmest krever at samværet tilrettelegges etter hans behov.

Så vidt jeg kan se er det ingen som forteller verken deg eller faren hva dere burde ha gjort. MEN - vi stiller noen kritiske spørsmål til hvorfor ting er som de er. OG mener at en selvvalgt situasjon har konsekvenser. Konsekvenser som kanskje ikke var helt som du/far hadde tenkt.

Uansett - du kan ikke legge ut en problemstilling her og forvente full enighet med dine vurderinger.

For barnas del så håper jeg at FAR og MOR kommer fram til en ordning som fungerer for ungene. Det er tross alt det viktigste her.

[Gjest Far til 2]

En far som har fulgt opp samværet på en ordentlig måte over tid vil aldri få problemer med å få foreldreansvar.

Det er nå innført noe som heter rettsmeklig. Dette begrenser kostnadene ved full rettsak og er godt egnet til en del tvistedsaker.

Om far kontakter advokat vil han sansynligvis få bekreftet at han uten store problemer vil få foreldreansvar om han går til rettsak. Ulempen er at det vil koste en del om han har en advokat som er mer interesert i pengene enn i barnets behov for samvær.

Som andre sier her har far stilt seg selv i et svært dårlig lys pga flyttingen. Det vil være til hans disfavør, men barnets rett til samvær med en oppegående far vil sansynligvis telle en god del mer.

Jeg synes det er bra at trådstarter pusher litt på i denne saken. Jeg har selv sett hvordan nye partnere kan ha god påvirkning i saker som dette, noe som sikrer barnet en rettighet det i utgangspunktet burde hatt som en selvfølge.

Konklusjon:

Far vil, slik du fremstiller han, ikke ha noen som helst problemer med å få delt foreldreansvar i denne saken. Og en mor som forsøker å forhindre det vil av naturlige årsaker bli sett på som en person som ikke ønsker å ivareta barnets rett til samvær.

Stå på !

Far til 2

[joma]

Er enig med det far skriver i forrige innlegg.

Synes også en del av svarene som har kommet til hovedinnlegger har vært unødvendige, og ikke gitt særlig gode svar på spørsmålene hun tross alt stiller.

Jeg personlig mener det blir litt feil dersom faren skal være prisgitt moren og hennes bosted. Dersom moren flytter, og tar barna med seg-hva da? Er det også mannens feil da? Må han da flytte etter dersom dere mener at han skal ha rett til å se barna sine.

Det er nok en del fedre som ikke tar like mye ansvar for barna sine som de burde. Men-når det er noen som vil, og ønsker det, så gi dem i det minste en sjanse?

Lykke til sushigirl