Familie respekterer ikke min psykiske sykdom

[AnonymBruker]

Heisann! Jeg har fått påvist avpd (unnvikende personlighetsforstyrrelse) for ett års tid siden. Jeg går på medisiner og til psykolog. Psykologen mener jeg er godt klar over hva jeg "sliter" med selv, og at den livsstilen jeg lever nå er forståelig og aksepterbar. Det vil si jeg sitter mye inne forran dataen, hvor jeg kommuniserer med andre norske mennesker via ett spill. Dette har hjulpet meg utrolig mye, sikkert mer enn hva folk kunne tenke seg.

Jeg kan være treg til å svare på meldinger og telefoner, fordi jeg føler jeg må "finne" det beste svaret og svare tilbake på meldinger feks. Om dere har noe kjennskap til denne diagnosen så forstår dere sikkert hva jeg mener Jeg har gitt ett greit detaljert skriv til foreldre og søsken om diagnosen så de kan forstå litt om hvorfor jeg er som jeg er.

Mine søsken virker som de godtar dette, og henger seg ikke noe i det spesielt. Men mamma derimot trur jeg ikke helt forstår at denne diagnosen påvirker meg så mye som den gjør. Kan få slengt til meg at jeg må være mer ute å treffe folk, sosialisere, og ikke være så asosial. Greia er jo at jeg vil jo veldig være ute å feste og sosialisere meg selv, men jeg tørr ikke i frykt for å bli dømt, kritisert og sett ned på, (dette jobber jeg med). Hun har også kommentert at jeg har gått opp i vekt ved flere anledninger, noe som er rimelig forståelig med tanke på antidepressiva og inaktiv livstil. Hun forstår heller ikke at visse kommentarer hun kommer med sårer meg så fryktelig mye at jeg får selvmordstanker. Selvom jeg "bare" sitter inne, jobber jeg med meg selv og jeg blir bedre og bedre, men når de små kommentarene kommer detter jeg liksom ned 10 hakk og må bygge meg opp igjen derfra igjen og igjen.

Er det noen som har denne diagnosen eller kjenner noen som har den, og kan dele litt tips og erfaring? Hvordan få familie til å forstå? Er redd jeg kommer til å "sprekke", og frykter for hva jeg da kan gjøre med mot selv..

Anonymkode: 0bece...0aa

[AnonymBruker]

Moren din er bare bekymret for deg, og hun vil alltid være moren din. Du kan ikke endre henne. Tror du ikke det er en del av sykdomsbildet ditt at du tolker velmenende råd og omsorg som manglende respekt, manglende forståelse og kritikk? Det er jo ingen ting galt eller rart med det hun sier, hvilken mor ville vel ikke sagt og mast om lignede ting? Hun er bare glad i deg og vilhjelpe deg. Men hun er ingen behandler eller psykiater og hun er ikke deg. Hun er enMamma. Hun sier sikkert 'feil' ting av og til (eller hele tiden). Det du kan gjøre noe med er din reaksjon på hva hun sier. 

Anonymkode: 69a87...62f

[AnonymBruker]

Det er ingenting galt i dette. Var glad hun behandler deg som en normal person og ikke en jævla diagnose slik de gjør i psykiatrien. Rådene til mora di er dessuten helt ok. Uansett hvilken diagnose du har, ville forslagene hennes vært bra for deg. 

Anonymkode: 0c866...95f

[Gjest Wanda Maximoff]

Det er ikke så mye å gjøre med det er min erfaring. Når man er syk så kan sånne råd gå kraftig inn på den for man vil jo så gjerne, man er så bevisst på det, men det går jo ikke. Problemet blir jo bare hvorfor man sier det og om det er noe man ville sagt til en person med en fysisk sykdom? "Ja, jeg vet du sitter i rullestol men du har gått opp i vekt så du burde løpe deg en tur"? Fant et litt morsomt bilde om det på Facebook en gang, om hvor kritiske folk faktisk er til psykisk sykdom på den måten.

Endret 3. november 2016 av Wanda Maximoff

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Moren din er bare bekymret for deg, og hun vil alltid være moren din. Du kan ikke endre henne. Tror du ikke det er en del av sykdomsbildet ditt at du tolker velmenende råd og omsorg som manglende respekt, manglende forståelse og kritikk? Det er jo ingen ting galt eller rart med det hun sier, hvilken mor ville vel ikke sagt og mast om lignede ting? Hun er bare glad i deg og vilhjelpe deg. Men hun er ingen behandler eller psykiater og hun er ikke deg. Hun er enMamma. Hun sier sikkert 'feil' ting av og til (eller hele tiden). Det du kan gjøre noe med er din reaksjon på hva hun sier. 

Anonymkode: 69a87...62f

Det er manglende forståelse om man tror en blir magisk frisk ved å være sosial. Kan godt være moren vil hjelpe, men det endrer ikke at hun ikke forstår eller at hun dømmer.

Anonymkode: 03e22...01e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er manglende forståelse om man tror en blir magisk frisk ved å være sosial. Kan godt være moren vil hjelpe, men det endrer ikke at hun ikke forstår eller at hun dømmer.

Anonymkode: 03e22...01e

Nei, det kan godt være fullstendig manglende forståelse fra morens side, men TS må forsøke å takle det at moren ikke forstår. Problemet her er ikke morens kommentarer, men ts's reaksjon på disse kommentarene. Dømmer, det syns jeg er sterkt sagt. Forslag og mas om å komme seg mer ut, og bekymring rundt det at man har gått opp i vekt er vel ikke dømming, det er vanlig mamma-oppførsel. Hvis TS hadde vært plaget med eksem, skal du ikke se bort i fra at moren hadde kommer med råd om kremer, solarium, healing, massive kostholdsendringer eller "nå må du kvitte deg med hunden", uten at det var faglig fundert, hensiktsmessig eller etter legens og ts's ønske. Jeg vet at folk med fysisk sykdom også får mye pes ofte, om ting de burde endre eller trene opp eller gjøre.

Anonymkode: 69a87...62f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det kan godt være fullstendig manglende forståelse fra morens side, men TS må forsøke å takle det at moren ikke forstår. Problemet her er ikke morens kommentarer, men ts's reaksjon på disse kommentarene. Dømmer, det syns jeg er sterkt sagt. Forslag og mas om å komme seg mer ut, og bekymring rundt det at man har gått opp i vekt er vel ikke dømming, det er vanlig mamma-oppførsel. Hvis TS hadde vært plaget med eksem, skal du ikke se bort i fra at moren hadde kommer med råd om kremer, solarium, healing, massive kostholdsendringer eller "nå må du kvitte deg med hunden", uten at det var faglig fundert, hensiktsmessig eller etter legens og ts's ønske. Jeg vet at folk med fysisk sykdom også får mye pes ofte, om ting de burde endre eller trene opp eller gjøre.

Anonymkode: 69a87...62f

Da er typisk mamma oppførsel en dømmende og plagsom oppførsel. Bedre å la barna bli oppdratt av menn. Jeg ser ikke at det er positivt med en mor som nærmest foreslår healing for brukne bein. Hadde vært like irriterende det. Er du en slik mor syns jeg synd på barna dine. Å mase om å komme seg ut når man er psykisk syk er dømmende, jo. Da antar du at barnet ditt er en idiot som sitter inne fordi hun ikke gidder gå ut

Anonymkode: 03e22...01e

[lillesky]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 16117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,
lillesky (moderator)