Dårlig samvittighet for å ikke ha kontakt med far?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er i ungdomsårene og bor foreløpig hjemme med min mor. I oppveksten var jeg hos far annenhver helg (om jeg husker korrekt), men de fleste minnene jeg har derfra er av stemor som passet på oss. Han har ellers vært fraværende og jeg har forskjellige dårlige minner med han som jeg ikke vil ta opp (ikke noe alvorlig). Når jeg kom i tosiffer-alderen så begynte kontakten med han å falme, men han har i de siste årene prøvd (sjeldent) å ta kontakt, si at jeg må besøke han osv. Dette har jeg avvist, og har ingen ønsker om å ha noe form for kontakt med ham videre i livet. Det jeg sliter med nå, er dårlig samvittighet, spesielt rett etter han har prøvd å ta kontakt. Jeg tenker det er best for meg om vi holder vår avstand, men jeg klarer ikke å riste av meg denne fæle samvittigheten. Tenker hele tiden på hva som skjer om han blir syk eller dør, hvordan jeg vil føle meg da. Tenker på hvordan han føler seg som stadig blir avvist av sin egen datter, hvor trist det må være. Hvordan kan jeg komme meg over dette? Har følt det slikt i flere år nå, så ser ikke for meg at disse tankene bare skal gå bort. 

Anonymkode: cbb60...489

[Zienna]

Slik jeg tolker det du skriver, så var din far rimelig fraværende da du var liten.  Dette til tross for at han hadde god mulighet til å være noe for deg.   Da du ble større, var kontakten enda dårligere.  Nå avviser du ham. 
Din far innser forhåpentligvis at han sviktet deg i oppveksten.  Du må regne med at han har mye dårligere samvittighet enn hva du har overfor ham.  Han er blitt eldre og klokere, og prøver kanskje å gjøre godt det han skadet deg. 

Jeg forstår at du kan være bitter.  Still deg spørsmålet:  Ønsker jeg kontakt med faren min?  Er han en person som jeg bryr meg om?  Bryr han seg om meg, egentlig?.. 

Min far var fraværende fram til jeg var nærmere 40 år. Det var ikke et savn, for jeg hadde den fineste stefar man kan ønske seg.  Da han spurte om jeg kunne tenke meg nærmere kontakt, svarte jeg ærlig:  At om det betydde noe for ham, så kunne vi gjerne møtes, at for meg ville det være som å møte en fremmed, for jeg kjente ham jo ikke.  Jeg fortalte ham at jeg har hatt en flott far, at jeg forsto at avstand og eget liv hadde gjort kontakt vanskelig. 

Tenk godt over hvor du selv står.  Personlig mener jeg at biologiske bånd er sterkt overdrevet.  Derfor, gjør det du mener er best for deg.  Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet, uansett.    
 
 

[Hadley]

Det må du selv bestemme. Fins ingen klar fasit svar her.

Du sier jo at du selv ikke har noe ønske om å ha noen form for kontakt med ham i fremtiden. Jeg går ut i fra at du har en god grunn til at du føler det slik, og da er det OK å holde avstand. I alle fall en stund.

Likevel, hvis du er nærmere 18 år og snart voksen og du fremdeles har ambivalente følelser for faren din, så synes jeg kanskje du bør gi ham en sjanse? Han prøver å ta kontakt, så kanskje han angrer på at han har vært en fraværende far tidligere? Kommer litt ann på hvorfor du har negative følelser for ham. Du sier det ikke er noe alvorlig. Kan være mange grunner til en fraværende far og i denne situasjonen vet du best. Ung pappa som ble far som tenåring ved uhell? Et one night stand som ble til graviditet? Utroskap hvis foreldre var gift? Eller kanskje han bare jobbet hele tiden? Fins mange formildene og forverrende situasjoner for en fraværende far. En fyr som ble ufrivillig pappa som 16 åring og ikke var klar for farsrollen er jo mer sympatisk enn en gift mann som forlater kone og barn for en elskerinne.

Du sier at det ikke er noe alvorlig, så da ser jeg bort i fra rus, vold, misbruk, osv.

Kanskje prøv å sett deg litt i fars situasjon? Hvorfor var han fraværende og hvorfor har du negative minner fra barndommen?

Hvis du er ung tenåring kan det kanskje være OK å oppføre seg som du har gjort til nå.

Hvis du snart er 18 år og voksen, synes jeg kanskje du bør gi en oppsøkende far en sjanse? Kan hende han angrer på fortiden og  vil ha et forhold til en (snart) voksen datter. Hva med besteforeldre? Har du noe kontakt med dem? Hva sier de?

Det er mulig å få et forhold til faren sin selv når man er blitt 30 år+ og har egne barn og har et fint forhold fremover.

Men det kommer veldig ann på situasjonen her. Og som Zienna sier, biologi er noe overdrevent. Det er ikke din skyld at du har disse følelsene. Det var faren din sin oppgave å oppdra deg når du var liten. Hvis han ikke gjorde det, burde han ikke være så sjokkert over at du ikke vil ha ham inn i livet ditt. Så sånn sett bør du ikke har dårlig samvittighet.

Du får selv bestemme når/om du vil møte ham i fremtiden.  

 

 

Endret 2. november 2016 av Hadley