Følelsen av å være arbeidsledig

[AnonymBruker]

Vil gjerne at de som er arbeidsledige skriver i denne tråden, ikke de som har jobb. Hvordan føles det. Jeg kan begynne: 

Følelsen av å være mindre verdt. Kan ikke ta del i sosiale sammenhenger. Får aldri shoppet noe. Man søker og søker, blir sjeldent napp. De evige spørsmålene til alle sammen rundt. 

Anonymkode: 0a583...55a

[AnonymBruker]

Man blir deprimert. Enkelt og greit. 

Anonymkode: 392fa...cfb

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man blir deprimert. Enkelt og greit. 

Anonymkode: 392fa...cfb

Anonymkode: 0a583...55a

[AnonymBruker]

Etter en par-tre mnd helt ok. Etter det begynner man å bli deprimert, mister selvtillit og i verste fall selvmordstanker. 

Anonymkode: e985a...a3e

[Ruccula]

Man føler seg bare skikkelig mislykket rett og slett. som en skikkelig taper.

 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Ruccula skrev:

Man føler seg bare skikkelig mislykket rett og slett. som en skikkelig taper.

 

Ja taper er det riktige ordet.

 

Anonymkode: 0a583...55a

[AnonymBruker]

Synes det er ganske så behagelig, men litt kjedelig. Kan ikke se at jeg må gi opp noe sosialt liv på grunn av dette. Skulle gjerne jobbet 60-80% i stedet.

Anonymkode: 22a19...fd9

[AnonymBruker]

Depresjon er en sykdom, og kun noen blir deprimert av å være arbeidsledige. Men frustrert, mindre interessant, litt skamfull, unyttig og isolert føler nok de fleste seg.

Anonymkode: 6ccb6...c0e

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Depresjon er en sykdom, og kun noen blir deprimert av å være arbeidsledige. Men frustrert, mindre interessant, litt skamfull, unyttig og isolert føler nok de fleste seg.

Anonymkode: 6ccb6...c0e

Skamfull er også riktig ord ja. Man unngår jo sosiale sammenkomster pga av at folk vil spørre om jobb situasjonen. Og man føler seg ille liten når man svarer det samme som man alltid svarer.

Anonymkode: 0a583...55a

[AnonymBruker]

GIkk ett år i fjor

Husker veldig godt følelsen av skam. Og all forhåndsdømmingen "Oja, du har ikke jobb nei".
Og hele NAV-systemet også, hvor man møte på masse demotiverende mennesker som faktisk ikke VILLE få seg jobb på disse kursene de sender deg på. 
Ikke at man skal se på noen uten jobb som stakkarslig, men synes man skulle vært mer forsiktig med og dømme lle innunder "NAVer"-kammen

Anonymkode: 0459d...6a6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skamfull er også riktig ord ja. Man unngår jo sosiale sammenkomster pga av at folk vil spørre om jobb situasjonen. Og man føler seg ille liten når man svarer det samme som man alltid svarer.

Anonymkode: 0a583...55a

Hvorfor det? Har aldri hatt denne følelsen som arbeidsledig.  

Anonymkode: 22a19...fd9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

GIkk ett år i fjor

Husker veldig godt følelsen av skam. Og all forhåndsdømmingen "Oja, du har ikke jobb nei".
Og hele NAV-systemet også, hvor man møte på masse demotiverende mennesker som faktisk ikke VILLE få seg jobb på disse kursene de sender deg på. 
Ikke at man skal se på noen uten jobb som stakkarslig, men synes man skulle vært mer forsiktig med og dømme lle innunder "NAVer"-kammen

Anonymkode: 0459d...6a6

Sant, så sant.

Anonymkode: 0a583...55a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor det? Har aldri hatt denne følelsen som arbeidsledig.  

Anonymkode: 22a19...fd9

Fordi alle vennene mine har faste jobber. Alle har hus og bil. Jeg leier. Vi er i begynnelsen av tredve årene. De reiser og spise ute hele tiden. Jeg kan telle på en hånd hvor mye vi har spist ute. 

 

Anonymkode: 0a583...55a

[Alice123]

Jeg var arbeidsledig i et halvt år. Det var fælt. Følte meg ubrukelig og var mye lei meg. Ble stadig mer isolert og alene. Alle snakket om jobb og jobben, mens jeg satt hjemme og stirret i veggen. Bekymret meg mye for økonomi også. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi alle vennene mine har faste jobber. Alle har hus og bil. Jeg leier. Vi er i begynnelsen av tredve årene. De reiser og spise ute hele tiden. Jeg kan telle på en hånd hvor mye vi har spist ute. 

 

Anonymkode: 0a583...55a

Det damne gjelder for meg. At du ikke sitter med et lån du ikke kan betjene  bør da være av den positive..

Anonymkode: 22a19...fd9

[AnonymBruker]

Gikk noen mnd i 2014, hadde ikke tilskudd fra NAV da jeg kom fra en jobb utenlands så jeg flyttet hjem til mine foreldre i en alder av 30 år for å ha tak over hodet. Skikkelig nedtur! Husker jeg loffa rundt i pysj hele dagen og søkte på alt av relevante jobber.  Ingen napp virket det som. Etterhvert var det som om kroppen var til forfall, jeg la på meg og fikk konstant hodepine og muskelsmerter. Energinivået bare forsvant. Jeg kan le av det nå men da var det skikkelig kjipt! 

Sånn sosialt så følte jeg vel i motsetning til det mange her sier ikke noe skam for å si at jeg var arbeidssøkende... Synes ikke noen andre skal være det heller, det er nå en ærlig sak? 

Heldigvis fikk jeg napp på et kort vikariat i en annen by og flyttet på to dagers varsel. Var stress med å finne bolig så raskt og tjente lite så jeg var skikkelig fattig en periode. Følte meg ensom i begynnelsen på nytt sted men heldigvis var dette et springbrett til fast jobb i en annen bedrift og nå har lykken snudd. Det er håp folkens, ikke gi opp!  

Anonymkode: a5e4a...904

[AnonymBruker]

Følelsen av å ha fri 

Anonymkode: f112e...456

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Følelsen av å ha fri 

Anonymkode: f112e...456

Da er du nok veldig ung uten noen forpliktelser?

Anonymkode: 0a583...55a

[AnonymBruker]

Å være arbeidsledig er som å få sjela revet i fillebiter gang på gang. Ethvert avslag føles tyngre og tyngre og etterhvert får du bevist at du ikke er verd en dritt. Du får bekreftet at du aldri kan oppnå noen verdens ting. Alle drømmene dine kan du bare glemme. Du er redusert til å være en parasitt. Du må leve på Nav, og når du enda ikke har fått deg jobb etter 2 år må du leve av foreldrene dine eller hvis du er heldig, kjæresten din, som egentlig burde forlate deg i stedet for å forsørge deg. Barn kan du bare glemme å få, vennene kan du bare glemme å kaste bort tid med, dyrene burde du omplassere. Økonomien strekker ikke til og du burde bruke tiden din på å få deg en jobb.

Når du leser at det var 350 søkere på en stilling så føler du virkelig at du var på bunnen, selv om du kom inn på intervju og klarte å klodre det til. Da kom du liksom bare inn på "flaks", og du ødela sjansen din som den usle lille dritten du er. Du er verdiløs, og enda verre blir du hvis du gir opp. Det spiser deg opp innenfra.

Anonymkode: 90b72...0b7

[AnonymBruker]

Man starter med å ha troen og "jeg får sikkert noe nytt" snart... Så går det lengre og lengre tid og ingenting har skjedd bortsett fra en masse nedturer og mer nedturer.. Viser seg at for å få jobb må du kjenne masse folk, og være utadvendt til tusen...-noe jeg er blant folk jeg kjenner men ikke fremmede. Som den litt mer sjenerte typen så har du allerede da" feil "væremåte.. Samtidig så bryter det deg ned mer og mer-selvtilliten synker tilslutt til bunns, og folk spør deg stadig om du har fått jobb mens andre folk spør det samme,men du vet også at de har pratet om folk som ikke "gidder" jobbe og som får "alt" fra nav og at det er for enkelt få penger og at en er snylter og ene og det andre...og at de skjønner ikke at det kan gå være så lenge uten jobb...-det er jo" bare bare"...! Man føler seg liten, null verdt, får ikke spart eller brukt penger på noe ekstra noen gang- må til og med  tenke ut matkjøpet nøye. Man faller langsomt lengre og lengre ned i "mørket" uten at man vet helt hvordan komme seg opp igjen..Har man ikke vært deprimert før så er man det nå! Nav skal liksom hjelpe...men altfor mange har en ovenfra og ned holdning - selv om man tross alt har gjort sitt beste.. 

Anonymkode: fb96b...7e8