Min historie (litt lang)

[Gjest Alpha]

Jeg var sammen med en gutt på 18, jeg var 16 og viste ikke helt hva jeg følte for han lengre.

Etter 7 måneder's forhold, følte vi at dette var den riktige stunden til å ha sex.Vi følte vi hadde venta lenge nok nå. Vi snakka om det, og ville ta det sakte i begynnelsen. Vi hadde jo ligget nakne med hverandre, fingra og sånt før vi ville prøve intrengelse. Så vi la av en kveld. Der jeg skulle liksom ligge over hos ei venninne, men låg over hos han i stedet.

Vi turte ikke kjøpe kondomer, i og med at dette var utrolig "flaut". Så jeg fikk en av venninna mi. Og vi starta i gang....

Etter en stund snudde kjæresten min seg, og prøvde å ta den på. Det gikk greit, men da han skulle trenge seg inn i meg, ble penis slapp og kondomet gled av.

Så vi gjorde det dumme, og låg sammen uten kondomer..

Men vi passa på at det ikke gikk for han inni meg, så det gikk greit.

Men så forsette vi med å hoppe av i svingen...

Og månedene gikk, vi låg sammen 2 ganger i uka.

Jeg hadde tenkt lenge på å få meg p-piller, siden han ikke kjenner noe med kondomer.

Så fikk jeg meg til å gå til doktor, og jeg fikk pillene.

Nå var det bare å vente på mensen. Sånn at jeg kunne ta den første pilla..

I ventetida hadde vi avbrutte samleier. Og vi gleda oss til vi kunne slappe helt av.

Men hvorfor kom ikke mensen dagen den skulle?

Det hadde gått to dager i overtid nå!

Jeg kontakta kjæresten på sms, og han viste ikke hva han skulle si! Han trodde jeg hadde tatt pilla for lenge siden, og lurte på hvorfor jeg måtte vente til første mens dag. Jeg forklarte han, og han forstod.

Men virka ikke som om han viste helt hva han skulle si. Han var ikke særlig flink med ord.....

Jeg spiste bare middag, og jeg prøvde hele tiden å svelge unna tanken på at jeg var gravid.

Hele tiden prøvde jeg å slå meg mot livmoren, i håp om at det forsvant, det jævel skapet som kanskje låg inni der..

Jeg gikk rundt, klarte ikke å snakke med noen om det. Ville ikke "plage" kjæresten med det mer heller..

Fikk mamma vite det, hadde nok ikke hverdagen blitt normal igjen.

Jeg turte ikke gå til legen, og ble lengre og lengre nede.

Skulle begynne på videregående om 3 uker.

Ikke sa kjæresten noe om at jeg skulle gå til legen heller for å skjekke om jeg virkelig VAR gravid. Det hadde jo vert bedre om han på en måte tvang meg. Og at det ikke bare ble mitt problem.

Tanken på at jeg var gravid kom sterkere og sterkere innpå meg, og jeg følte magen vokste seg større på den ene sida av navlen.

Gikk ikke et minutt før jeg tenkte på det igjen. Hver dag.

Det hadde gått fem dager over nå.

Trøsta meg selv, om at mensen var nok HELT sikkert forsinka.......

Mamma merka på meg at noe var galt. Men jeg sa at det ikke var noe , og prøvde å smile når hun gik forbi! Dumme meg!

........Det har nå gått 5 år, og jeg er blitt 21 år. Magen min er ikke tykk på ene siden av navlen, tanken på at jeg må hele tiden slå meg på magen er borte. Og har så smått begynt å spise normalt igjen.

Men mensen kom aldri den gang. Det hadde gått 4 uker, og magen hadde fått synlige merker!! Jeg planlagte et selvmord. Jeg skulle kutte pulsåra! Tre dager før planlagt selvmord, var jeg på badet og satte i et hyl! Jeg følte en inderlig smerte i magen. Jeg falt om...Slo hodet mitt i gulvet.

Pappa var hjemme, og fikk seg inn på badet gjennom vinduet som stod åpent, og ringte ambulanse.

Kom meg til sykehus, og fikk vite at jeg hadde ....

...... spontanabortert!!

Låg på sykehus i en uke for å komme meg til hektene igjen.

Etter noen prøver viste det seg at jeg var blitt steril av aborten, og kunne aldri få barn i hele mitt liv.

Akuratt da begynte jeg å grine.. Kjæresten min fikk vite det dagen etter, hva som hadde skjedd og kom fort. Han virka stressa og var rød i ansiktet. Pappa hadde ringt han..

............ ..................................

..................................

.................................................

...........

Det var ikke så mye som hendte i ettertid, jeg og Pål-Terje er ikke sammen lengre. Og jeg føler meg ganske bra nå. Aborten har ikke gått særlig innpå meg. Hatet jo bare det som var i magen min.

Men det at jeg er steril og ikke kan få barn senere, er bittert!

(Jeg skriver dette, fordi jeg føler at helsevesnet ikke er særlig flinke med ungdommer som ikke tørr komme seg til lege o.l ved mulig graviditet.

Syntest tilbudet er sært!Men jeg legger ikke skyld på at jeg ble gravid på helsevesnet! Det var min og Pål-Terjes feil!)

Jeg vil gjerne at andre kommer med lignende historier!

Føler jeg kommer meg til ro...

Tusen takk!!

[zebb]

Kjære deg.

Det var en sterk historie du hadde å komme med. Men forferdelig trist.

Forstår godt at du ikke ville ha barn som 16-åring, men likevel var det trist det som skjedde! At du den dag i dag er steril er jo forferdelig tragisk. Hva var det som gikk så forferdelig galt da? :cry:

Vet ikke mer hva jeg skal si jeg....

Klem fra Zebb

[Gjest Alpha]

Jeg er ikke ute etter at folk skal syntest synd på meg!

For det vi gjorde var utrolig naivt!

Men det følest godt å få det ned, sånn at andre kan lese det. Og at unge jenter og gutter her inne, må skjønne HVA som egentlig kan gå galt.Og ikke ta sex for gitt.

Dere hører jo det overalt, at det virkelig er sant og bla bla bla. Men dere må høre på det.

zebb:

Mange klemmer tilbake! :kgsmil: Takk for at du ville lese hele, og svare!

Det går veldig bra med meg nå! Kjempe bra faktisk. Gått litt til psykolog, som hjalp meg MYE!

Er samboer og tenker ikke så mye lengre på at jeg aldri kommer til å fø mine egne barn. Har vendt meg til det. Akseptert

Alt sammen skjedde så forferdelig fort for 5 års siden. På 2 måneder så ble jeg fryktelig langt nede. Jeg var myye alene hjemme, så takkogpris at pappa var hjemme den gang!

Mellom jeg datt om, og til jeg kom på sykehuset husker jeg ingenting..

Grunnen til at jeg ble steril, var at kroppen ikke tålte aborten. Det hørest jo helt vilt ut. sant?

Dette er veldig sjelden at det skjer!

Håper fremdeles noen vil skrive litt ned. Alt føles mye bedre da...

Det er kanskje ikke akuratt på "graviditet" jeg/vi skal skrive?

[pia1006]

uff det var en veldig trist historie, synd at det går ann og bli steril pga en abort tenk alle de som har en spontanabort i løpet av livet.

Ble veldig lei meg når jeg leste innlegget ditt.

Håper du en gang kommer til og tenke på barn går ann og adoptere.

Lykke lykke til