Stemor ødelegger for forholdet mellom meg og pappa (+barnebarn)

[AnonymBruker]

Jeg har stemoren fra helvete. Hun er en heks og jeg hater at pappa er sammen med hun.

De ble samboere når jeg var rundt 10 år. Da hadde vi et veldig godt forhold når jeg var der (typ en helg/mnd). Vi tilbragte mye god tid sammen og jeg husker at jeg trivdes veldig godt hos pappa. 

Når jeg ble tenåring krasjet forholdet mellom meg og mamma veldig. Vi kranglet hele tiden, og (som jeg i voksen alder har fått vite) tok hun mye av det utover pappa. Hun mente han ikke stilte opp nok fordi han lever for jobben og hadde stilt opp for lite for meg gjennom oppveksten. Jeg er forsåvidt enig med mamma, men pappa har aldri ønsket seg barn og han visste ikke helt hvordan han skulle håndtere situasjonen. Nå i voksen alder er jeg veldig glad i pappa og vi har egentlig et godt forhold.
På denne tiden vet jeg mamma og pappa kranglet mye om meg. Både det økonomiske og mine hormonelle utbrudd. Det var vanskelig for mamma å være alenemor med en far som bare var der litt noen ganger.

Jeg snakket en del med stemoren min om dette og at situasjonen var vanskelig med meg og mamma. Dette ga hun uttrykk for at hun forsto og støttet meg. Vi hadde et ganske nært bånd.

Men plutselig ble stemoren min syk og alt forandret seg. Hun så og si flyttet opp på hytta og var aldri hjemme når jeg var der. Jeg var blitt såpass gammel at jeg bestemte selv når jeg ville være hos pappa, og han begynte etterhvert å slutte å "invitere" meg over en helg, men heller foreslå at vi skulle gå ut å spise (altså sånn at jeg ikke var hjemme hos han). Når jeg først var der så var aldri stemoren min hjemme, men hun ringte pappa non-stop og ville bare prate i flere timer. Det gjorde at pappa fikk lite tid til meg.

Etterhvert sluttet navnet hennes å stå på bursdag- og julekort til meg. Når jeg snakket med pappa på telefonen så ville hun ikke prate med meg, og hun hilste aldri tilbake. 

Nå har jeg blitt voksen og fått egne barn. Stemoren min har ikke gratulert meg, ikke kom hun i dåpen (hun sto heller ikke på kortet med gaven) og jeg har hørt nada. Det er vel omlag 2 år siden jeg har sett hun, helt frem til forrige helg. Da var vi på besøk hos mamma i byen (vi bor i en annen by nå) og kjørte innom pappa på veien hjem (første gangen vi har blitt invitert dit på mange mange år). Da var hun hjemme, men alt jeg fikk var et lite "hei." Hun så ikke på babyen, hun satt ikke med oss og hun gadd ikke delta i samtalen. Hun satt og så på TV mens vi satt å prata i sofaen (altså hun satt i en stol og drev bare å skrudde opp lyden). Hun har fått seg en liten veskehund som er veldig uoppdragen og når den bjeffet på babyen så hun begynte å gråte så ble hun sur fordi babyen gråt. Hunden pissa også på stellevesken, og da ble hun sur fordi stellevesken "sto i veien".
Hun oppførte seg skikkelig ufint og det var skikkelig dårlig stemning, og det var veldig vondt for meg. Jeg har ganske nettopp hatt bursdag og ikke fått noe gave, så pappa nevnte at han skulle kjøpe noe fint til jul. Da avbrøt stemoren min og freste:"har ikke du fått nok?!?!" (Jeg har ikke fått noe veldig dyrt eller noe sånn, hun er sinna på mamma fordi pappa måtte betale bidrag).

Etter å ha vært der i ca 30 minutter så sa hun kjempe høyt at nå var det vel på tide å kjøre avgårde fordi hennes sønner + familie skulle komme. Pappa tullet det bort, men vi følte oss så uvelkomne at vi bare måtte dra. Fikk ikke drukket opp kaffen engang.

Når vi satt oss i bilen bare rant tårene. Jeg ringte pappa når vi kom hjem den kvelden og fortalte hvordan jeg følte det, men han sier at hun "bare er litt sliten for tiden" og at "hun er ikke vant med babyer i hus". Det er ren løgn fordi hun tåler helt fint at hennes 3 sønner + koner og barn er der. 

Og sånn holder det på. Ringer jeg pappa og hun er i bilen så legger hun rett og slett på til meg (handsfree), og det "passer aldri" at jeg kommer innom når jeg er i byen fordi hun er hjemme.

Hun er bare så fæl mot meg. Jeg har aldri gjort henne noe som helst (ikke hatt noe særlig kontakt utenom forrige helg siden jeg var mye yngre) og jeg tror hatet mot meg er fordi pappa og mamma har kranglet mye rundt meg. 

Jeg har forsøkt gang på gang å ta kontakt med pappa, jeg har bedt om å få snakke med henne men da legger hun bare på til meg. Jeg har spurt pappa om han vet hva greia er men jeg får bare vage svar. 

Jeg er så lei meg for dette. Hun fnyser av navnet på barnet vårt, og kommer med små stikk når vi først er der. Vi får aldri komme, men hele hennes familie er alltid velkommen. Pappa har også fortalt at de ofte er barnevakt for hennes barnebarn. De eneste gangene hun sa noe når vi var der var kun når hun kom med slemme kommentarer om familien vår (altså pappa sin side), barnet eller meg. 

Jeg trenger litt hjelp av dere her. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å få hun til dette, og jeg ønsker ikke at forholdet mellom meg og pappa skal være sånn på grunn av henne. Jeg har faktisk aldri vært hverken frekk eller stygg mot henne. Jeg ønsker å snakke med pappa mer om dette, men vet ikke hva jeg skal si. Han gir bare vage svar og vifter det vekk.

Anonymkode: dfcb3...63e

[AnonymBruker]

Hun høres syk eller ruset ut. Noe er det i alle fall. Virker som far din forsøker å glatte over.

Anonymkode: b9211...7a5

[AnonymBruker]

Synes du skal prøve å ta dette opp med henne, jeg. Det skal absolutt ikke være farlig å gjøre det, og hvis det er farlig/viser seg at hun er teit, vet du hvert fall hvordan ståa er der i gården... For forventningene du BØR ha til henne er at du skal kunne snakke med henne om dette. Hvem vet? Kanskje dette har en større forklaring enn man først skulle tro. Kansksje hun har trekt seg unna på grunn av at hun følte det var det beste, mtp dynamikken mellom mor og far osv. 

Jeg synes du skal snakke med henne. Også kan du snakke med pappaen din

Anonymkode: 52d12...a7e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stemoren fra helvete. Hun er en heks og jeg hater at pappa er sammen med hun.

De ble samboere når jeg var rundt 10 år. Da hadde vi et veldig godt forhold når jeg var der (typ en helg/mnd). Vi tilbragte mye god tid sammen og jeg husker at jeg trivdes veldig godt hos pappa. 

Når jeg ble tenåring krasjet forholdet mellom meg og mamma veldig. Vi kranglet hele tiden, og (som jeg i voksen alder har fått vite) tok hun mye av det utover pappa. Hun mente han ikke stilte opp nok fordi han lever for jobben og hadde stilt opp for lite for meg gjennom oppveksten. Jeg er forsåvidt enig med mamma, men pappa har aldri ønsket seg barn og han visste ikke helt hvordan han skulle håndtere situasjonen. Nå i voksen alder er jeg veldig glad i pappa og vi har egentlig et godt forhold.
På denne tiden vet jeg mamma og pappa kranglet mye om meg. Både det økonomiske og mine hormonelle utbrudd. Det var vanskelig for mamma å være alenemor med en far som bare var der litt noen ganger.

Jeg snakket en del med stemoren min om dette og at situasjonen var vanskelig med meg og mamma. Dette ga hun uttrykk for at hun forsto og støttet meg. Vi hadde et ganske nært bånd.

Men plutselig ble stemoren min syk og alt forandret seg. Hun så og si flyttet opp på hytta og var aldri hjemme når jeg var der. Jeg var blitt såpass gammel at jeg bestemte selv når jeg ville være hos pappa, og han begynte etterhvert å slutte å "invitere" meg over en helg, men heller foreslå at vi skulle gå ut å spise (altså sånn at jeg ikke var hjemme hos han). Når jeg først var der så var aldri stemoren min hjemme, men hun ringte pappa non-stop og ville bare prate i flere timer. Det gjorde at pappa fikk lite tid til meg.

Etterhvert sluttet navnet hennes å stå på bursdag- og julekort til meg. Når jeg snakket med pappa på telefonen så ville hun ikke prate med meg, og hun hilste aldri tilbake. 

Nå har jeg blitt voksen og fått egne barn. Stemoren min har ikke gratulert meg, ikke kom hun i dåpen (hun sto heller ikke på kortet med gaven) og jeg har hørt nada. Det er vel omlag 2 år siden jeg har sett hun, helt frem til forrige helg. Da var vi på besøk hos mamma i byen (vi bor i en annen by nå) og kjørte innom pappa på veien hjem (første gangen vi har blitt invitert dit på mange mange år). Da var hun hjemme, men alt jeg fikk var et lite "hei." Hun så ikke på babyen, hun satt ikke med oss og hun gadd ikke delta i samtalen. Hun satt og så på TV mens vi satt å prata i sofaen (altså hun satt i en stol og drev bare å skrudde opp lyden). Hun har fått seg en liten veskehund som er veldig uoppdragen og når den bjeffet på babyen så hun begynte å gråte så ble hun sur fordi babyen gråt. Hunden pissa også på stellevesken, og da ble hun sur fordi stellevesken "sto i veien".
Hun oppførte seg skikkelig ufint og det var skikkelig dårlig stemning, og det var veldig vondt for meg. Jeg har ganske nettopp hatt bursdag og ikke fått noe gave, så pappa nevnte at han skulle kjøpe noe fint til jul. Da avbrøt stemoren min og freste:"har ikke du fått nok?!?!" (Jeg har ikke fått noe veldig dyrt eller noe sånn, hun er sinna på mamma fordi pappa måtte betale bidrag).

Etter å ha vært der i ca 30 minutter så sa hun kjempe høyt at nå var det vel på tide å kjøre avgårde fordi hennes sønner + familie skulle komme. Pappa tullet det bort, men vi følte oss så uvelkomne at vi bare måtte dra. Fikk ikke drukket opp kaffen engang.

Når vi satt oss i bilen bare rant tårene. Jeg ringte pappa når vi kom hjem den kvelden og fortalte hvordan jeg følte det, men han sier at hun "bare er litt sliten for tiden" og at "hun er ikke vant med babyer i hus". Det er ren løgn fordi hun tåler helt fint at hennes 3 sønner + koner og barn er der. 

Og sånn holder det på. Ringer jeg pappa og hun er i bilen så legger hun rett og slett på til meg (handsfree), og det "passer aldri" at jeg kommer innom når jeg er i byen fordi hun er hjemme.

Hun er bare så fæl mot meg. Jeg har aldri gjort henne noe som helst (ikke hatt noe særlig kontakt utenom forrige helg siden jeg var mye yngre) og jeg tror hatet mot meg er fordi pappa og mamma har kranglet mye rundt meg. 

Jeg har forsøkt gang på gang å ta kontakt med pappa, jeg har bedt om å få snakke med henne men da legger hun bare på til meg. Jeg har spurt pappa om han vet hva greia er men jeg får bare vage svar. 

Jeg er så lei meg for dette. Hun fnyser av navnet på barnet vårt, og kommer med små stikk når vi først er der. Vi får aldri komme, men hele hennes familie er alltid velkommen. Pappa har også fortalt at de ofte er barnevakt for hennes barnebarn. De eneste gangene hun sa noe når vi var der var kun når hun kom med slemme kommentarer om familien vår (altså pappa sin side), barnet eller meg. 

Jeg trenger litt hjelp av dere her. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å få hun til dette, og jeg ønsker ikke at forholdet mellom meg og pappa skal være sånn på grunn av henne. Jeg har faktisk aldri vært hverken frekk eller stygg mot henne. Jeg ønsker å snakke med pappa mer om dette, men vet ikke hva jeg skal si. Han gir bare vage svar og vifter det vekk.

Anonymkode: dfcb3...63e

NB..Leste det som er uthevet nå i ettertid, så glem det jeg skrev om å ta det opp med henne.

Blir mildt sagt sjokkert. Huff  

Anonymkode: 52d12...a7e

[AnonymBruker]

Kjære Ts, be fastlegen dn om å henvise deg til en psykolog. Dette er faktisk veldig ille! Det virker ikke som om ditt ønske om nær kontakt med faren din vil oppfylles på den måten du drømmer om, og jeg er nesten sikker på at du vil ha nytte av å snakke med en terapeut om dette her. Poenget er å få tømt seg skikkelig så lenge og så mange ganger du måtte ha behov for det, og å få en person som bare konsentrerer seg om deg og det du opplever. Em som kan hjelpe deg til å takle avvisning av deg og barnet. Lykke, lykke til. Det er helt utrolig at en far oppfører seg så elendig. Stemor virker gal.

Anonymkode: ddf3f...74d

[AnonymBruker]

Det høres nesten ut som hun er psykisk syk. Evt alzheimer (vet ikke hvor gammel hun er, men enkelte kan få denne sykdommen i relativt ung alder). Min bestemor har fått alzheimer, og var åpen om det fra starten. Men jeg vet også om et tilfelle i familien/slekten vår hvor han som fikk det ikke ville at noen skulle få vite det. Og kona hans sa ingenting til noen før etter han gikk bort. Det skal vel sies at man etter hvert skjønte at det var noe galt, men spesielt i starten hadde det vært enklere om man hadde fått vite det (da hadde man jo ikke blitt sur og irritert for den ufine oppførselen som ofte følger med sykdommen). For øvrig er jo psykisk sykdom fortsatt  relativt stigmatisert den dag i dag, så det kan jo hende det er noe slikt de forsøker å skjule.

Jeg ville snakket med faren din om hvordan du føler det. Si til han at du ønsker å ha et forhold til han, og at han skal ha et forhold til barnebarna sine. Men at hennes oppførsel gjør det ganske vanskelig. Det er jo faren din, så selv om han kanskje ønsker å skjule en evt sykdom, så ville jeg spurt rett ut og sagt at det evt ville vært enklere for deg og forstå dersom sykdom var årsaken til oppførselen. Dersom hun ikke er syk, så ville jeg tatt en prat med stemoren din, og fått henne til å forstå alvoret i at hun ødelegger forholdet mellom dere to og hans forhold til barnebarn. 

Vanskelig å gi råd, men jeg ville uansett tatt en samtale og fått fram ditt sterke ønske om å ha han tilstede i livene deres.

Lykke til!

 

Anonymkode: a5161...02f

[Biloba]

Hun hater deg, kanskje pga sjalusi, kanskje fikk hun alt som har med deg å gjøre opp i halsen i den vanskelige perioden da du var tenåring. Dette er ikke din feil.

En mentalt sunn og gjennomsnittlig (eller litt under gjennomsnittet) snill/ok person, ville aldri behandlet deg slik, uansett om det var konflikt med moren din, om du var en vanskelig tenåring, eller om dere har litt dårlig personkjemi. Hun er ikke normal. 

At hun er bedriten, får dere antagelig ikke gjort noe med, hun har nok liten selvinnsikt.

Du må be om at din far setter av tid til å være sammen med dere uten at hun er der, og at hun ikke får forstyrre med telefoner osv på den tiden. Bare si at det er for vondt å være utsatt for hat, kulde og avvisning, og at det dessverre ikke ser ut til at dere klarer å hygge dere sammen. Evt kan han lyve og si at han skal noe annet, om han ikke orker å ta konflikten.

[Gjest Mysticgirl]

Du sier hun ble syk? Hvordan syk? Det er jo egentlig relevant til hvordan hun oppfører seg...

Som flere her over sier kan det være en diagnose som gjør at hun oppfører seg slik. Du må nesten snakke med faren din uten å virke klagende , men at du vil vise forståelse bare han forteller hva hun sliter med. For noe må det jo være, for slikt oppfører man seg jo ikke bare.

Håper du får klarhet i hva som skjer med henne og at faren din kan være åpen og ærlig om det

[Outlander]

Jeg ville ha kuttet ut alt kontakt med den tafatte "pu$$y whipped" lap dog til stemoren din (ja, din far) fordi han gang på gang velger en kvinne over sin egen datter.  La han føler konsekvensene av valgene hans - nemlig, null kontakt med hans egen datter og barnebarn.  Men før jeg kuttet ut alt kontakt ville jeg faktisk ha dukket opp hos dem og skjelt ut den heks av en dame til hun blødde ut ørene - sjalu bitter beyotch! 

[Sirah]

Hun høres jo ut som om hun er skikkelig syk. Det der er IKKE normal oppførsel 😳 Stor klem til deg TS.

[AnonymBruker]

Kan du skrive ut/kopiere dette hovedinnlegget og gi til din far, og be om skriftlig svar angående hans side av saken? Det virker som han ikke helt forstår eller tar det inn over seg hvor vondt du syns dette er.

Anonymkode: 017cb...191

[AnonymBruker]

Ts her!

ser mange lurer på hva slags sykdom. Hun fikk kreft, den ble oppdaget ganske tidlig og hun ble friskmeldt for flere år siden. Kreften var på et sted som ikke har noe sammenheng med såpass endret adferd helt plutselig..

Tok det med i HI fordi det var når hun "flyttet" (eller var veldig mye) på hytta at alt forandret seg..

Anonymkode: 30e56...8e3

[Oppgitt78]

Enkleste løsningen er å be henne brenne i helvetet, og droppe de fra livet ditt.

Endret 1. november 2016 av Oppgitt78

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her!

ser mange lurer på hva slags sykdom. Hun fikk kreft, den ble oppdaget ganske tidlig og hun ble friskmeldt for flere år siden. Kreften var på et sted som ikke har noe sammenheng med såpass endret adferd helt plutselig..

Tok det med i HI fordi det var når hun "flyttet" (eller var veldig mye) på hytta at alt forandret seg..

Anonymkode: 30e56...8e3

Jeg tror av egen erfaring at hun er veldig sjalu på deg. Noe som vil si at pappaen din bryr seg veldig mte om det, noe hun merker. Enkelte folk klarer ikke å la slik sjalusi ligge så gjør hun slike ting uten å styre seg. Da hun virket som om hun var forståelsesfull ovenfor deg i din unge alder så var nok det et forsøk på å ikke vise seg sjalu. Men da det endte med at du var der oftere, ble det for vanskelig for henne å holde maska over lengre tid. 

Og faren din gjør det bare verre med vage svar og passiv handling. Han lar jo henne styre på som hun vil. Hadde jeg vært deg hadde jeg satt ned foten ovenfor min far og sagt hvordan du forventer at voksne folk skal oppføre seg. Følges ikke det må du se om du takler at hun oppfører seg mot deg. 

Jeg ville nesten også tatt mer plass, uten å ta til tårene når det blir tøft. Og heve seg litt hennes oppførsel og se om faren din får flere reaksjoner mot henne 

Anonymkode: 72683...b84

[AnonymBruker]

Du sier du snakket mye med henne og kranglet med din mor, og så endret alt seg. Jeg vedder på at din mot har gjort eller anklagd din far og/eller stemor for et eller annet du ikke vet om, og nå orker hun ikke forholde seg til deg. Og de forteller deg det ikke fordi de ikke vil dra deg inn i konflikten. 

Anonymkode: 9eaee...824

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du sier du snakket mye med henne og kranglet med din mor, og så endret alt seg. Jeg vedder på at din mot har gjort eller anklagd din far og/eller stemor for et eller annet du ikke vet om, og nå orker hun ikke forholde seg til deg. Og de forteller deg det ikke fordi de ikke vil dra deg inn i konflikten. 

Anonymkode: 9eaee...824

Men om det er saken så syntes jeg vel at pappa skulle ha sagt at hun må skjerpe seg når jeg er der? Eller gå ut i det minste?

Om mamma og pappa har kranglet (jeg vet at mamma og stemoren aldri har hatt kontakt) så er jo ikke det grunn til å oppføre seg ufyselig mot meg 7 år senere? Jeg går ikke rundt å hater pappa for ting han og mamma har kranglet om, og jeg syntes at en voksen stemor burde ha litt mer selvinnsikt enn dette kanskje?

Jeg driter i hva hun syntes om meg, det får være hennes mening, det jeg ikke driter i er hvordan hun oppfører seg og får oss til å føle oss når vi er hos pappa!

Jeg syntes det er vondt for jeg kan jo ikke ta med ungen dit så fort hun blir gammel nok til å forstå ting, jeg vil jo ikke at hun skal måtte føle på dette. Stemor gadd jo ikke anerkjenne at hun var tilstede engang, og dette er snakk om en 6 mnder gammel baby!

Anonymkode: dfcb3...63e

[AnonymBruker]

Jeg ville gitt faren din et ultimatum jeg. Enten får han stemoren din til å skjerpe seg, evt dra bort når dere kommer fremfor å forsure stemningen, eller så får dere droppe kontakten til hun er ute av bildet. Trist, men bedre enn å føle seg slik du gjør nå. 

For en tøffel faren din er. Skammelig med slike fedre som ikke tør å sette ned foten når barna deres blir behandlet dårlig. 

Anonymkode: 14289...51e

[Gjest NotNaomi]

Det ser ut til at du har blitt et uskyldig offer for de voksnes konflikter rundt deg. At stemoren din syns det var tungt med dine foreldres problemer og konflikter,og så ville hun være der for deg når du betrodde henne ting,og så følte hun kanskje ikke at hun ikke strakk til. Eller det kan være at når mennesker gjennomlever alvorlige sykdommer eller kriser,så kan de ta et oppgjør med seg selv og finne ut at de helst vil tenke mer på seg selv fordi de kansje tidligere har levd for mye på andres premissr. Uansett er det overhodet ikke greit at hun avviser deg nå,og ikke kan forklare eller snakke med deg. Det hadde du fortjent,for det er så stygt når andre behandler en brått som luft eller dårlig uten en minste forklaring!

Faren din burde ta litt tak her syns jeg da,men vet også at det ikke er lett for ham,for en vet jo ikke hvordan hun er mot ham,og om hun vil lytte til ham og forstå at han er faren din,og at du trenger ham og kontakt med ham. Syns det er en forferdelig situasjon for deg,for du har uansett ikke gjort noe som gjør at du fortjener dette! Skjønner godt at du er såret,fortvilt og lei deg for denne situasjonen.

Kanskje du kan få snakket med en psykolog ? Om noen lytter til en og får en forståelse for situasjonen ens,så kan de hjelpe en med å se hva en kan gjøre,eller hvordan en best kan håndtere ting.

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stemoren fra helvete. Hun er en heks og jeg hater at pappa er sammen med hun.

De ble samboere når jeg var rundt 10 år. Da hadde vi et veldig godt forhold når jeg var der (typ en helg/mnd). Vi tilbragte mye god tid sammen og jeg husker at jeg trivdes veldig godt hos pappa. 

Når jeg ble tenåring krasjet forholdet mellom meg og mamma veldig. Vi kranglet hele tiden, og (som jeg i voksen alder har fått vite) tok hun mye av det utover pappa. Hun mente han ikke stilte opp nok fordi han lever for jobben og hadde stilt opp for lite for meg gjennom oppveksten. Jeg er forsåvidt enig med mamma, men pappa har aldri ønsket seg barn og han visste ikke helt hvordan han skulle håndtere situasjonen. Nå i voksen alder er jeg veldig glad i pappa og vi har egentlig et godt forhold.
På denne tiden vet jeg mamma og pappa kranglet mye om meg. Både det økonomiske og mine hormonelle utbrudd. Det var vanskelig for mamma å være alenemor med en far som bare var der litt noen ganger.

Jeg snakket en del med stemoren min om dette og at situasjonen var vanskelig med meg og mamma. Dette ga hun uttrykk for at hun forsto og støttet meg. Vi hadde et ganske nært bånd.

Men plutselig ble stemoren min syk og alt forandret seg. Hun så og si flyttet opp på hytta og var aldri hjemme når jeg var der. Jeg var blitt såpass gammel at jeg bestemte selv når jeg ville være hos pappa, og han begynte etterhvert å slutte å "invitere" meg over en helg, men heller foreslå at vi skulle gå ut å spise (altså sånn at jeg ikke var hjemme hos han). Når jeg først var der så var aldri stemoren min hjemme, men hun ringte pappa non-stop og ville bare prate i flere timer. Det gjorde at pappa fikk lite tid til meg.

Etterhvert sluttet navnet hennes å stå på bursdag- og julekort til meg. Når jeg snakket med pappa på telefonen så ville hun ikke prate med meg, og hun hilste aldri tilbake. 

Nå har jeg blitt voksen og fått egne barn. Stemoren min har ikke gratulert meg, ikke kom hun i dåpen (hun sto heller ikke på kortet med gaven) og jeg har hørt nada. Det er vel omlag 2 år siden jeg har sett hun, helt frem til forrige helg. Da var vi på besøk hos mamma i byen (vi bor i en annen by nå) og kjørte innom pappa på veien hjem (første gangen vi har blitt invitert dit på mange mange år). Da var hun hjemme, men alt jeg fikk var et lite "hei." Hun så ikke på babyen, hun satt ikke med oss og hun gadd ikke delta i samtalen. Hun satt og så på TV mens vi satt å prata i sofaen (altså hun satt i en stol og drev bare å skrudde opp lyden). Hun har fått seg en liten veskehund som er veldig uoppdragen og når den bjeffet på babyen så hun begynte å gråte så ble hun sur fordi babyen gråt. Hunden pissa også på stellevesken, og da ble hun sur fordi stellevesken "sto i veien".
Hun oppførte seg skikkelig ufint og det var skikkelig dårlig stemning, og det var veldig vondt for meg. Jeg har ganske nettopp hatt bursdag og ikke fått noe gave, så pappa nevnte at han skulle kjøpe noe fint til jul. Da avbrøt stemoren min og freste:"har ikke du fått nok?!?!" (Jeg har ikke fått noe veldig dyrt eller noe sånn, hun er sinna på mamma fordi pappa måtte betale bidrag).

Etter å ha vært der i ca 30 minutter så sa hun kjempe høyt at nå var det vel på tide å kjøre avgårde fordi hennes sønner + familie skulle komme. Pappa tullet det bort, men vi følte oss så uvelkomne at vi bare måtte dra. Fikk ikke drukket opp kaffen engang.

Når vi satt oss i bilen bare rant tårene. Jeg ringte pappa når vi kom hjem den kvelden og fortalte hvordan jeg følte det, men han sier at hun "bare er litt sliten for tiden" og at "hun er ikke vant med babyer i hus". Det er ren løgn fordi hun tåler helt fint at hennes 3 sønner + koner og barn er der. 

Og sånn holder det på. Ringer jeg pappa og hun er i bilen så legger hun rett og slett på til meg (handsfree), og det "passer aldri" at jeg kommer innom når jeg er i byen fordi hun er hjemme.

Hun er bare så fæl mot meg. Jeg har aldri gjort henne noe som helst (ikke hatt noe særlig kontakt utenom forrige helg siden jeg var mye yngre) og jeg tror hatet mot meg er fordi pappa og mamma har kranglet mye rundt meg. 

Jeg har forsøkt gang på gang å ta kontakt med pappa, jeg har bedt om å få snakke med henne men da legger hun bare på til meg. Jeg har spurt pappa om han vet hva greia er men jeg får bare vage svar. 

Jeg er så lei meg for dette. Hun fnyser av navnet på barnet vårt, og kommer med små stikk når vi først er der. Vi får aldri komme, men hele hennes familie er alltid velkommen. Pappa har også fortalt at de ofte er barnevakt for hennes barnebarn. De eneste gangene hun sa noe når vi var der var kun når hun kom med slemme kommentarer om familien vår (altså pappa sin side), barnet eller meg. 

Jeg trenger litt hjelp av dere her. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å få hun til dette, og jeg ønsker ikke at forholdet mellom meg og pappa skal være sånn på grunn av henne. Jeg har faktisk aldri vært hverken frekk eller stygg mot henne. Jeg ønsker å snakke med pappa mer om dette, men vet ikke hva jeg skal si. Han gir bare vage svar og vifter det vekk.

Anonymkode: dfcb3...63e

Hva mener du med at hun ble syk? Er hun deprimert? Nei jeg har egentlig ikke mye råd fordi det er en veldig trist og dum situasjon. Jeg skjønner ikke hvordan man kan gå fra å ha er godt forholdt til å snu helt plutselig, men det beste hadde vell vært å heller invitere far til dere, uten stemor.

Anonymkode: 730c3...355

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med at hun ble syk? Er hun deprimert? Nei jeg har egentlig ikke mye råd fordi det er en veldig trist og dum situasjon. Jeg skjønner ikke hvordan man kan gå fra å ha er godt forholdt til å snu helt plutselig, men det beste hadde vell vært å heller invitere far til dere, uten stemor.

Anonymkode: 730c3...355

TS her

Svarte over, hun fikk kreft som ble funnet tidlig og hun ble friskmeldt for flere år siden. Kreften var ikke et sted i kroppen som gir naturlig forklaring på såpass endret adferd.

Såvidt jeg vet er hun ikke deprimert, men har jo ikke snakket med hun på over 2 år så jeg kan ikke svare deg helt sikkert. 

Ja, vi kunne ha invitert far hit, men vi bor i en by 4 timer unna å kjøre og han (og mamma) bor i en storby, så vi er oftere der enn han er her ute. Dessuten har han en jobb hvor han svært sjeldent kan ta seg fri (selvstendig næringsdrivende) og har valgt et yrke hvor han ikke kan jobbe fra PCen så han må fysisk være der han bor (som hvis noen driver en butikk så må de være tilstede i butikken typ). Han har vært her 2 ganger på et år da, for han er oppriktig interessert i barnebarnet sitt, men vi er i byen han bor i minst en gang annenhver mnd så hadde jo vært hyggelig om det gikk ann å stikke innom siden han tross alt er hjemme  

 

Anonymkode: dfcb3...63e