Utfordringer ved å ta ut egenmelding pga psykiske årsaker

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan dere som sliter med lettere psykiske utfordringer, forholder dere når dere er så triste eller utmatta at dere ikke klarer å gå på jobb. (Tenker på milde depresjoner, svært dårlige dager ifm spiseforstyrrelser osv).

Hva sier dere når dere melder inn fraværet, hva sier dere til gode kolleger? Drar dere på butikken på ettermiddagen hvis det er tomt for melk og brød, og hva sier dere til evt kolleger dere møter der?

Jeg har en så dårlig periode nå, ligger søvnløs og gråter mye. Står på venteliste til psykolog. Vil ikke at noen skal vite noe. Jobber som lærer, og føler behov for å ille utsette meg for spørrende og gravende ungdomsskoleelever de dagene jeg er utgrått ellet ikke har klart å forberede timene mine/vurdert det jeg har lovt at de skulle få tilbake. Føler at tårene sitter så løst, så jrg klarer ikke å være i en situasjon hvor jeg muligens kan få kritikk.

Må understreke at formen min er veldig varierende. Er jo i hovedsak på jobb, men noen dager er så mye tyngre enn andre.

Hvordan forholder du deg til sånne utfordringer?

Anonymkode: 58797...373

[AnonymBruker]

Jeg sa opp jobben. Gjorde godt på kort sikt, verre på lang sikt.

Anonymkode: a5eed...06f

[AnonymBruker]

Ok, takk for svar. Det er nok ikke et alternativ for meg. Jeg trives godt som lærer, men det er utfordrende at det ikke er rom for dårlige dager. På et lager eller et kontor ser jeg for meg at det er lettere å komme unna med en off dag. 

Anonymkode: 58797...373

[AnonymBruker]

Jeg er også lærer og har valgt å være åpen med mine kolleger. Det fører til at jeg blir møtt med forståelse og hjelp når jeg har tunge dager, og da sørger de for at jeg får en liten pustepause innimellom.

Anonymkode: d060a...ac9

[AnonymBruker]

Det kommer vledig an på om du har fast jobb eller ikke, tenker jeg.

Psykiske lidelser er dessverre ikke spesielt anerkjent som er reellt helseproblem for alle - og noen velger å behandle deg annerledes minuttet du er åpen om hva det gjelder.

Derimot tenker jeg at spisefortyrrelser er mer en tilstand hvor du muligens vil bli ansett noe mindre "ustabil" i den forstand at det gjelder en spesifikk ting(i motsetning til angst og depresjon som mange har vanskelig for å forstå hva er).

Så jeg ville gått i dialog med fastlege først - og forklart situasjonen. Det er veldig uheldig å bli fullt sykemeldt - men det kan tenkes at du trenger eksempelvis en 50% sykemelding. SIden du er lærer trenger de jo en vikar, og da er det vanskelig med sporadisk fravær.

Det kan tenkes at 50% sykemelding gjør det bedre utrustet rent helsemessig til å takle presset som nå er over deg - for høyst sannsynligvis er du jo på ditt "laveste" punkt nå som du ikke enda har vært i behandling en stund.

Som arbeidsgiver hadde jeg foretrukket at du "planla" helsen din fremfor å gå på en total vegg hvor du slutte i jobben eller ble langtidssykemeldt fullt uten at vi visste noe som helst. 

Men ikke si noe til arbeidsgiver før du har vært i kontakt med fastlegen, og sørg for å være organisert i fagforening i tilfelle arbeidsgiveren din er en dust.

Full sykemelding er den sikreste måten å bli dårligere på - så det bær være siste utvei når du faktisk ikke er skikket til å jobbe overhodet.

Jeg tenker også at du kan ha krav på tilrettelegging - men igjen krever dette samarbeid med arbeidsgiver og lege. IAkontakten kan også være med på et møte om sånt dersom arbeidsgiver ikke er vant til dette fra før. 

Men: jeg har personlig veldig dårlig erfaring med å være hjemme, og helseproblemene mine ble bare større av det. Så jeg hadde en regel om at jeg alltid skulle forsøke å komme meg på jobb uansett samma F. Samtidig er du så dårlig nå at jeg tror du trenger delvis sykemelding av rent fysiske årsaker. 

Anonymkode: dfa1c...24b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer vledig an på om du har fast jobb eller ikke, tenker jeg.

Psykiske lidelser er dessverre ikke spesielt anerkjent som er reellt helseproblem for alle - og noen velger å behandle deg annerledes minuttet du er åpen om hva det gjelder.

Derimot tenker jeg at spisefortyrrelser er mer en tilstand hvor du muligens vil bli ansett noe mindre "ustabil" i den forstand at det gjelder en spesifikk ting(i motsetning til angst og depresjon som mange har vanskelig for å forstå hva er).

Så jeg ville gått i dialog med fastlege først - og forklart situasjonen. Det er veldig uheldig å bli fullt sykemeldt - men det kan tenkes at du trenger eksempelvis en 50% sykemelding. SIden du er lærer trenger de jo en vikar, og da er det vanskelig med sporadisk fravær.

Det kan tenkes at 50% sykemelding gjør det bedre utrustet rent helsemessig til å takle presset som nå er over deg - for høyst sannsynligvis er du jo på ditt "laveste" punkt nå som du ikke enda har vært i behandling en stund.

Som arbeidsgiver hadde jeg foretrukket at du "planla" helsen din fremfor å gå på en total vegg hvor du slutte i jobben eller ble langtidssykemeldt fullt uten at vi visste noe som helst. 

Men ikke si noe til arbeidsgiver før du har vært i kontakt med fastlegen, og sørg for å være organisert i fagforening i tilfelle arbeidsgiveren din er en dust.

Full sykemelding er den sikreste måten å bli dårligere på - så det bær være siste utvei når du faktisk ikke er skikket til å jobbe overhodet.

Jeg tenker også at du kan ha krav på tilrettelegging - men igjen krever dette samarbeid med arbeidsgiver og lege. IAkontakten kan også være med på et møte om sånt dersom arbeidsgiver ikke er vant til dette fra før. 

Men: jeg har personlig veldig dårlig erfaring med å være hjemme, og helseproblemene mine ble bare større av det. Så jeg hadde en regel om at jeg alltid skulle forsøke å komme meg på jobb uansett samma F. Samtidig er du så dårlig nå at jeg tror du trenger delvis sykemelding av rent fysiske årsaker. 

Anonymkode: dfa1c...24b

 

Takk for svar. Jeg har fast jobb, og jeg er organisert. Arbeidsgiveren min er ok, men arbeidshverdagen til en lærer er litt sånn at hvis du er på jobb, så må du gjøre jobben din. Det er jo ingen som kan forberede timene mine for meg eller vurdere elevarbeidet, så for at arbeidsdagen skal gå greit så må jeg jo gjøre en del arbeid i forkant, og det er her jeg sliter mest. Jeg har absolutt ikke tanke-overskudd til å jobbe hjemme på kveldstid nå, og elevene er lite forståelsesfulle over å ikke få tilbake artiklene som de leverte for x antall uker siden. Så å dra på jobb for så å dra hjem igjen hvis det blir for ille, tror jeg ikke at fungerer i praksis.

Jeg skal prate mer med fastlegen for å finne ut hva vi skal gjøre. Jeg begynner som sagt å gråte for ingen ting for tiden, og derfor vil jeg ikke at noen på jobb skal vite noe. Jeg takler ikke forståelsesfulle blikk eller klapp på skulderen, da blir jeg bare kvalm og uvel, og begynner å gråte. Da foretrekker jeg egentlig heller skuling og at andre tror jeg er unnasluntrer, men klart, det er jo ikke så bra for deres inntrykk av meg på lang sikt. Jeg trives veldig godt på jobben, og vil jobbe her lenge, så jeg vil jo ha et godt forhold til kollegene mine, selvsagt.

Anonymkode: 58797...373

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for svar. Jeg har fast jobb, og jeg er organisert. Arbeidsgiveren min er ok, men arbeidshverdagen til en lærer er litt sånn at hvis du er på jobb, så må du gjøre jobben din. Det er jo ingen som kan forberede timene mine for meg eller vurdere elevarbeidet, så for at arbeidsdagen skal gå greit så må jeg jo gjøre en del arbeid i forkant, og det er her jeg sliter mest. Jeg har absolutt ikke tanke-overskudd til å jobbe hjemme på kveldstid nå, og elevene er lite forståelsesfulle over å ikke få tilbake artiklene som de leverte for x antall uker siden. Så å dra på jobb for så å dra hjem igjen hvis det blir for ille, tror jeg ikke at fungerer i praksis.

Jeg skal prate mer med fastlegen for å finne ut hva vi skal gjøre. Jeg begynner som sagt å gråte for ingen ting for tiden, og derfor vil jeg ikke at noen på jobb skal vite noe. Jeg takler ikke forståelsesfulle blikk eller klapp på skulderen, da blir jeg bare kvalm og uvel, og begynner å gråte. Da foretrekker jeg egentlig heller skuling og at andre tror jeg er unnasluntrer, men klart, det er jo ikke så bra for deres inntrykk av meg på lang sikt. Jeg trives veldig godt på jobben, og vil jobbe her lenge, så jeg vil jo ha et godt forhold til kollegene mine, selvsagt.

Anonymkode: 58797...373

 Et annet faktum er jo at den norske skolen nærmest driftes på lærerens dårlige samvittighet. Jeg vet jo at en sykemelding innebærer at de får en vikar som ikke kan bidra til samme faglige framdrift som det jeg som faglærer kan. Derfor frister det ikke å bli sykemeldt, men sporadisk fravær gir jo ikke særlig mye læring for elevene mine det heller.

Anonymkode: 58797...373

[AnonymBruker]

På October 31, 2016 den 9.22, AnonymBruker skrev:

 Et annet faktum er jo at den norske skolen nærmest driftes på lærerens dårlige samvittighet. Jeg vet jo at en sykemelding innebærer at de får en vikar som ikke kan bidra til samme faglige framdrift som det jeg som faglærer kan. Derfor frister det ikke å bli sykemeldt, men sporadisk fravær gir jo ikke særlig mye læring for elevene mine det heller.

Anonymkode: 58797...373

Dette er jeg egentlig uenig i, og det bidrar også til at du tar for mye ansvar for situasjonen. Det er heller ikke bra for dine elever å ha en lærer som ikke er frisk. 

Jeg er ufaglært, men har vært masse vikar. Og elevene klarer seg, tro meg! Her er det snakk om både ungdomsskole og videregående, og noen vikariater har vært så lange som 6 mnd i samme fag. Jeg har alltid snakket med andre lærere når jeg har vært i tvil, og fulgt læreplanmålene nøye. Ledelsen må jo følge opp når det er snakk om mer enn bare en vikartime her og der, og det skal ikke du ta ansvar for. 

Jeg ble selv sykemeldt litt i fjor pga depresjon, og dette er mitt råd:
- Begynn med 50% i en måned. Prøv å ha én dag fri i uka, og de andre dagene jobber du redusert. Hvis du ikke ønsker at kolleger skal vite hvorfor kan du f.eks skylde på ryggplager eller migrene. Hvis ting er bedre etter en måned kan du kanskje prøve 30% sykmelding noen uker? Snakk med legen om dette.
- Fokuser på behandling via psykolog, og trening. Det vil gi en positiv effekt! Er du nå i kø, ville jeg kostet på meg noen privattimer. Det er mye bedre å ta tak i dette enn å la det bygge seg opp.
- Jobb veldig med å ikke ha dårlig samvittighet når du ikke er på jobb. Du har ikke overskudd til å både bli bedre og konstant tenke på jobb. 

Anonymkode: 006a3...da3