Hjelp til å sortere tanker?

[AnonymBruker]

Haff, jeg lurer egentlig på noen råd angående hvordan man kan gå frem for å få litt hjelp til å sortere tanker eller jeg vet ikke. 

Føler ikke at jeg sliter alvorlig men psyken min går så opp og ned, er veldig plaga med stress ifm jobb og har nå fått en rekke fysiske plager som sannsynligvis kan linkes til det. Er i utredning, og det er jo forsåvidt en belastning i seg selv å ha udefinerbare fysiske plager og være veldig sliten. Jobber med mennesker og har så mye å gi og det er så viktig for meg å jobbe med noe slikt dom for meg er meningsfullt, men hverdagen og virkeligheten gjør at man føler seg utilstrekkelig og jeg føler jeg famler rundt uten mål og mening og er nok en veldig sensitiv person som tar inn alt veldig mye. Og jo mer jeg lærer feks  jo mer oppgitt, sint og fortvila og bitter blir jeg på alt som er galt her i verden og over alle de udugelige menneskene som finns overalt. Mister litt troa rett og slett og det er vondt å oppdage at ingen mennesker egentlig er allvitende osv slik man tenker når man er yngre. Man føler seg plutselig alene og maktesløs. Dette gjelder både privat og på jobb da.

Privatlivet; klarer ikke lykkes i kjærlighet og begynner å føle meg ensom (av og til), føler mye på at jeg savner "den viktigste personen" i livet mitt, er voksen og flere av vennene mine etablerer seg, søsken og søskenbarn etableres og det er bare meg igjen. Foreldrene mine har jo alltid vært de viktigste og er det fortsatt men alle de rare følelsene jeg begynner å kjenne på ift at jeg liksom ikke får det jeg trenger følelsesmessig fra dem lenger. Jeg ender opp mest bli sur hvis ikke mamma sier akkurat det jeg tenker at hun bør si feks, og de begynner jo å bli voksne og har sine egne plager og streve med og forandrer seg jo naturlig vis litt og jeg har en overdøvende redsel for at det skal skje noe med dem mentalt eller fysisk. Hvordan er det vanlig st forholdet til foreldre utvikler seg?

Ender opp med å bekymre meg for meg selv, min helse, min fremtid, familen min sin helse og fremtid, våre relasjoner, mine egne relasjoner og mitt stadig mindre overskudd eller lyst til ting. Går så opp og ned, klarer ofte å jobbe meg ut av tankene selv men så komner det tilbake og det begynner å bli mange faktorer. 

Så. Har jo ikke ett åpenbart problem men det er litt mange små ting og jeg vet ikke helt hvordan jeg kan ta tak. Tenker at jeg burde få en ny jobb men det også er jo en påkjenning å skulle få seg, starte på nytt igjen, og jeg går igjennom mange tanker om at jeg har valgt feil yrke fordi jeg ikke takler det. Men orker ikke å ta en "meningsløs" jobb heller.

hvor kan man få hjelp til slike diffuse plager?

Anonymkode: ec778...906

[Michellla]

Vet hvordan det er å ha mange tanker i hodet. Jeg har skrevet litt om OCD/tvangstanker og angst. Jeg har alltid ville lagt skjul på det, men har funnet ut at jeg like godt kan skrive om det her inne. De nærmeste: min eks, og mine barn vet at jeg lider av tvangstanker og angst. Det er veldig godt å få fortalt det, for det gjør problemet lettere. Jeg forteller det fortsatt til ytterst få personer, men har funnet ut etter å ha pratet litt med kollegaer på jobben at alle kollegaene mine har noe de stresser med/ er redd for/ tenker på osv. Så jeg har funnet ut at jeg eier ikke de største problemer i verden. Jeg føler at ellers har jeg et godt humør i meg, men jeg stresser med tanker og redsler. 

Å ha et godt forhold til sine foreldre er viktig synes jeg. Har barn selv, og jeg synes ingenting er koseligere enn å ha et godt forhold til mine barn. Synes det har blitt mer og mer viktig å ha godt forhold til min mor og far og. De begynner å bli eldre, og de er der alltid i gode og onde dager. Har så mye minner med min mor og far. Masse bra minner fra oppveksten og alle feriereisene våre fra barndommen. Trodde ofte at jeg hadde de verste foreldre, men faktisk talt: Jeg hadde noen fantastisk snille foreldre!. 

Du kan foreks gjøre som jeg har gjort på mine verste dager: skrive ned hva du tenker og stresser med og lage deg et spørsmål om det er verdt det eller en konklusjon om hva du skal konkludere med og så blåse det bort. Det har jeg lært meg etter å ha fått tips om en psykolog om det engang. Husker en psykolog sa til meg at jeg var veldig flink å innrømme og se åpent mine egne feil og min egne problemer. Og at det som hjelper for meg er å bare skrive ned hva jeg tenker på, og lage en konklusjon. Det er en slags terapi du kan gjøre når du synes ting er vanskelig. Man behøver ikke alltid å prate med en psykolog om alt. Psykologen sa til meg at de mente at enkelte slike ting klarer man selv dersom man løser det på den måten. Men blir det for ille, så gå å prat med en psykolog om det. 

Men tenk: du er ikke unormal. Jeg har hodet full av tanker og. Tror mange andre har det. Pratet med en på jobben om det om dagen og hun sa at hun kokte i tanker i hodet iblant og ble virkelig sur av all tenkingen. Mange som har det sånn. 

 

 

Endret 30. oktober 2016 av Michellla