Dere som angrer etter utroskap eller lignende

[AnonymBruker]

Jeg var utro, og kjenner meg veldig igjen i forklaringen (som ikke er en unnskyldning) med ytre påkjenninger. For min del ble jobben min til et mareritt, samtidig som forholdet gikk dårlig. Mannen min hadde en periode der han hele tiden snakket om at han ikke trodde at jeg ville fortsette å leve med ham, og han støttet meg ikke i en annen vanskelig ting som pågikk parallelt med problemene på jobb, og støtet meg i stedet aktivt fra seg. Inn på scenen kom en omtenksom kollega som reddet meg fra marerittet på jobb og var villig til å høre om alt det andre. Jeg sier ikke at dette rettferdiggjør det jeg gjorde, men jeg har lenge tenkt at jeg følte meg sveket av en jeg elsket, og at nettopp det førte til at jeg var utro. Vi er fortsatt gift, mannen min vet ikke om dette, og jeg er nå kommet dithen at jeg er usikker på om jeg elsker ham lenger og om forholdet har livets rett. Angrer jeg? Ja. Jeg angrer på at jeg var utro, fordi jeg vet at jeg risikerte å såre mannen min helt ekstremt. Jeg angrer også fordi jeg nå i ettertid kan se hvor usunt det var, situasjonen og problemene mine bare eskalerte - fordi det gjør vondt å tenke på at man kan såre en man elsker, å lyve og gå bak ryggen. Hadde jeg hatt litt mer innsikt, litt mer styrke kunne vi kanskje klart å komme oss gjennom perioden styrket, og ikke svekket. På den annen side - hadde jeg hatt andre tendenser så hadde jeg kanskje vendt meg til alkohol eller noe annet like destruktivt som jeg ville hatt større problemer med å kutte ut. Hadde jeg skulle levd den perioden om igjen ville jeg helt klart tatt heeeeelt andre grep.

Så for å forsøke å svare på spørsmålet ditt, så er den eneste logikken min at jeg var svak og sårbar, og derfor feilet. Mannen min sveket meg heller ikke fordi han er slem eller ond, han er jo også svak og sårbar til tider, og ikke alle omstendigheter kan styres. Utroskap er mye ulikt, det kan kanskje være en måte å prøve å lappe seg selv sammen igjen når man er veldig langt nede. Noen viser en omtanke eller mulighet for nærhet, og kroppen skriker etter nettopp dette. Aller helst skulle jeg jo ønsket at mannen min var den jeg fant den nærheten i, men det hadde jeg altså ikke (fortsatt ikke) fått til.

Anonymkode: 00367...e70

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var utro, og kjenner meg veldig igjen i forklaringen (som ikke er en unnskyldning) med ytre påkjenninger. For min del ble jobben min til et mareritt, samtidig som forholdet gikk dårlig. Mannen min hadde en periode der han hele tiden snakket om at han ikke trodde at jeg ville fortsette å leve med ham, og han støttet meg ikke i en annen vanskelig ting som pågikk parallelt med problemene på jobb, og støtet meg i stedet aktivt fra seg. Inn på scenen kom en omtenksom kollega som reddet meg fra marerittet på jobb og var villig til å høre om alt det andre. Jeg sier ikke at dette rettferdiggjør det jeg gjorde, men jeg har lenge tenkt at jeg følte meg sveket av en jeg elsket, og at nettopp det førte til at jeg var utro. Vi er fortsatt gift, mannen min vet ikke om dette, og jeg er nå kommet dithen at jeg er usikker på om jeg elsker ham lenger og om forholdet har livets rett. Angrer jeg? Ja. Jeg angrer på at jeg var utro, fordi jeg vet at jeg risikerte å såre mannen min helt ekstremt. Jeg angrer også fordi jeg nå i ettertid kan se hvor usunt det var, situasjonen og problemene mine bare eskalerte - fordi det gjør vondt å tenke på at man kan såre en man elsker, å lyve og gå bak ryggen. Hadde jeg hatt litt mer innsikt, litt mer styrke kunne vi kanskje klart å komme oss gjennom perioden styrket, og ikke svekket. På den annen side - hadde jeg hatt andre tendenser så hadde jeg kanskje vendt meg til alkohol eller noe annet like destruktivt som jeg ville hatt større problemer med å kutte ut. Hadde jeg skulle levd den perioden om igjen ville jeg helt klart tatt heeeeelt andre grep.

Så for å forsøke å svare på spørsmålet ditt, så er den eneste logikken min at jeg var svak og sårbar, og derfor feilet. Mannen min sveket meg heller ikke fordi han er slem eller ond, han er jo også svak og sårbar til tider, og ikke alle omstendigheter kan styres. Utroskap er mye ulikt, det kan kanskje være en måte å prøve å lappe seg selv sammen igjen når man er veldig langt nede. Noen viser en omtanke eller mulighet for nærhet, og kroppen skriker etter nettopp dette. Aller helst skulle jeg jo ønsket at mannen min var den jeg fant den nærheten i, men det hadde jeg altså ikke (fortsatt ikke) fått til.

Anonymkode: 00367...e70

Har du hatt sex med kollegaen din da? Har det pågått over lengre tid eller bare en gang? 

Føler du ikke at ved å lyve til han som du gjør nå, og fortsetter samlivet deres uten at han vet noe, så er det verre enn selve handlingen du har utført? Synes du ikke at ved å fortsette å lyve som du har gjort, så kan du potensielt ødelegge han mer enn det å være utro? Hvordan tror du det vil føles for han at du fortsetter å møte denne elskeren din på jobb etter det dere har gjort? Hva tror du det kan gjøre med et menneske? Synes du virkelig det er å vise anger? 

Anonymkode: eaf05...101

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du hatt sex med kollegaen din da? Har det pågått over lengre tid eller bare en gang? 

Føler du ikke at ved å lyve til han som du gjør nå, og fortsetter samlivet deres uten at han vet noe, så er det verre enn selve handlingen du har utført? Synes du ikke at ved å fortsette å lyve som du har gjort, så kan du potensielt ødelegge han mer enn det å være utro? Hvordan tror du det vil føles for han at du fortsetter å møte denne elskeren din på jobb etter det dere har gjort? Hva tror du det kan gjøre med et menneske? Synes du virkelig det er å vise anger? 

Anonymkode: eaf05...101

Ja, jeg har hatt sex med kollegaen min, over lengre tid.

Dersom jeg skulle fortalt sannheten til mannen min ville det såret ham noe ufattelig, og jeg synes det ville være mer urettferdig enn å la ham leve i uvisshet. Jeg har gjort dumme valg, og da tenker jeg at jeg får leve med smertene og angeren. Det ville vært feigt og dårlig gjort å skulle lette på samvittigheten min og dermed såre mannen min. Jeg vet han ville gått fra meg, og jeg vet at det livet han har jobbet hardt for å stable på beina ville rast sammen. Og selv om jeg lurer på om det er best å gjøre det slutt, så har jeg ikke noe ønske om å rasere livet hans (Og ja, jeg vet at jeg åpner meg selv opp for "Det skulle du tenkt på før du var utro"). Jeg jobber ikke med den kollegaen lenger, og har avsluttet det hele.

Anonymkode: 00367...e70

[AnonymBruker]

Det å være utro ødelegger deg som menneske. Jeg som har vært opptatt av integritet, rettferdighet og være et godt menneske og ikke minst kone. Alt dette forsvant den dagen jeg valgte å kaste alle hemninger og gi etter for noe fysisk. Jeg har i blitt mistroisk og mistet troen på ekte kjærlighet, og føler meg helt død følelsesmessig. Tenker dere på å være utro, ikke gjør det! Man har alt å tape på det.

Anonymkode: 5b872...dad

[AnonymBruker]

Jeg var veldig nær ved å være utro. Det lærte meg en hel del om meg selv, om forhold og om kjærlighet. Og jeg så på utroskap som noe langt mindre svart-hvitt enn før.

Jeg elsket mannen min, men jeg hadde noen tøffe år bak meg med ham. Det var år der jeg støttet mannen min i en vanskelig fase i hans liv. Jeg gjorde det med den største selvfølge. Så fikk jeg egne problemer etterpå, og opplevde at jeg ikke fikk den samme støtten tilbake. Jeg fikk en kjempeknekk av det. Jeg følte meg sviktet og alene i verden. Det opplevdes som en stor krise.

Så forelsket jeg meg i en annen mann. Han forelsket seg i meg også. Han støttet meg og holdt meg på mange måter oppe. Å snakke med ham og få omtanken hans var å få det jeg ikke fikk i forholdet mitt. Å ha ham som ventil gjorde at jeg fikk mye livsgnist tilbake og orket å bli i forholdet mitt.

Det ble aldri noe seksuelt mellom oss, men tiltrekningen var der noe så ekstremt, og jeg tror at tilfeldigheter kunne ha gjort at vi gikk enda lengre over streken. I stedet var jeg "bare" følelsesmessig utro.

Hadde jeg tatt skrittet ut ville ansvaret vært bare mitt. Men jeg ser heller ikke på mannen min som skyldfri, på den måten at heller ikke han skjøttet forholdet vårt godt. Han svek meg, han var ikke der, han var ikke interessert, jeg fikk ingen positiv oppmerksomhet, kjærtegn, sex. Jeg følte meg som ingen i forholdet den gangen. Jeg er sikker på at det aldri ville gått så langt med den andre mannen hvis jeg hadde blitt behandlet annerledes, men ansvaret ville fortsatt vært mitt.

For jeg skulle selvsagt grepet det an annerledes. Vi skulle vært i parterapi, jeg skulle tatt tak i ensomheten og såretheten min på en helt annen måte. Men jeg skammet meg og følte meg liten, jeg orket ikke ydmykelsen ved å snakke om å bli så avvist av mannen min med en tredjepart. Den skammen skulle jeg svelget.

Før dette skjedde var jeg sikker på at jeg aldri kunne være utro i mitt liv. Det tror jeg ikke lenger. Jeg tror jeg kunne vært det. Men at det da skulle temmelig mye til, at mange omstendigheter ville måtte sammenfalle. At forholdet mitt var dårlig nok, at selvfølelsen min var dårlig nok, at jeg møtte et menneske som var fantastisk nok og at dette mennesket også følte like intenst for meg.

Men jeg elsket faktisk mannen min, jeg synes fortsatt han er en fin fyr. Men jeg har en varig svekket tillit til at han vil være der for meg neste gang det skjer meg noe ille i livet.

Anonymkode: 5e7d5...2e9