Gå til innhold

Kreft


flopia

Anbefalte innlegg

Pappan min fikk i sommer vite at han har lymfekreft.

Kreften er aggresiv og hadde spredd seg ganske mye.

Han har vært i fin form de siste cellegiftkurene han har fått.

Men nå.. nå er han helt nedfor. Klarer ingenting.

Han spiser ikke, drikker ikke. Er veldig plaget med magen. Spyr alt opp igjen.

Det er helt forferdelig å se han slik han er..

Han ble innlagt i dag på sykehuset siden han ikke hadde fått i seg noe, + at han hadde fått en infeksjon i magen.

Noen som har opplevd, eller opplever at en i familien har kreft

Vil så gjerne hjelpe, men vet bare ikke hvordan..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

En av min kjæres nærmeste fikk kreftbeskjed for en tid tilbake, det gikk heldigvis bra, hun var bare 22 år og er nå friskforklart. Derimot har jeg flere andre eldre slektninger som har fått kreft og ikke klart seg. Et par av de er veldige syke nå også, men det er litt lenger "ut" i slekta.

Det er en helt utrolig vanskelig situasjon. Først klarer man jo ikke å forstå at dette "skjer meg", og så blir man redd for å "si feil ting" osv.

Jeg tror at det viktigste er å prøve å være der for vedkommende på den personens vilkår. Dvs. la pappan din prate om han orker og la han få lov til å være stille hvis han heller vil det. Det er lov til å føle seg både trist og glad, det er lov til både å gråte og le. Og det er aldri feil med en liten :klem:

Det er vel det eneste rådet jeg kan gi deg, for selve sykdommen kan vi jo ikke gjøre annet enn å stole på legene. Det er utrolig hva de får til vil jeg nå bare si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar.

Er bare helt utrolig hvor mye han har forandret seg, og det er skremmende.

Jeg prøver å gjøre itt beste, selv om det ikkebestandig er så enkelt.

Men vi skal komme gjennom dette..

:sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

min mor hadde kreft for en del år tilbake. Husker hun var fryktelig langt nede og hadde angst for å dø fra meg..(jeg har bare henne og hun har bare meg...)

Hun hadde aldri vært personlig kristen, men dette forandret seg i denne perioden... Plutselig leste hun bønnebøker og greier.. vil ikke si at Gud hjalp henne ut av det, men det jeg VET er at dette gjorde henne mye sterkere... det å ha et håp, noe å tro på...

Alle har jo forskjellige måter å finne håp på... noen tyr til religion, mens andre "bare" trenger en sterk og støttende familie rundt seg...

Har ikke råd om hva du kan gjøre for å hjelpe bortsett fra å støtte og holde håpet oppe... :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en svoger som hadde testikkel- og lymfekreft, og en venninne som har hatt leukemi og benmargskreft.

Svogeren min var hele tiden med godt mot, uansett hvor dårlig han var. Han ble faktisk kurert på kun 4 mnd!!

Venninnen min var ganske langt nede andre gangen hun fikk kreft (og noen mente hun hadde gitt opp). Heldigvis, trass i sjelden blodtype og sjelden benmargstype, så fantes det en person som egnet seg som donor.

Begge lever i beste velgående idag,....

Jeg tror, at den beste hjelpen du kan gi er å vise at du er der for pappaen din. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk for svar.

Er bare helt utrolig hvor mye han har forandret seg, og det er skremmende.

Jeg prøver å gjøre itt beste, selv om det ikkebestandig er så enkelt.

Men vi skal komme gjennom dette..

:sjenert:

Det er ikke noe enkelt. Noe av det verste som jeg opplevde det var at man aldri riktig visste helt hva som skjedde. Legene var kanskje ikke alltid topp til å komme med informasjon, samtidig som de kanskje ikke kunne si så mye heller pga. at de ikke visste hva som ville skje videre.

Det er nok veldig forskjellig hvordan man reagerer på behandling, men både cellegift og stråling tar jo mye krefter fra en, det helt naturlig å være sliten og ikke orke så mye i den perioden. Det må du nok bare la han få lov til å være.

Hvis du kan hjelpe han med dagligdagse ting som å hente vann og drikke og kjøpe hjem ting han har lyst på å spise og støtte på den måten så blir han sikkert glad for det. Mange blir jo kvalm og får dårlig matlyst i forbindelse med behandling og går ned mye i vekt, i så fall er jo alt som går ned en fordel å ha til hånds...

Kjempefint at du bryr deg og vil hjelpe og støtte i alle fall, det er jeg sikker på at pappan din merker og setter stor pris på også. :klem: til dere begge to

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville bare gi deg en stor :klem2: . Hva med aa ta kontakt med Kreftforeningen, de har samtalegrupper der du kan moete andre i samme situasjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...