Mamma går meg på nervene

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i mamma, men det er et lite problem som holder på å gå meg på nervene. Jeg er 25 år, men hun behandler meg fortsatt som et lite barn. Hun overforklarer ting til meg; om livet, mennesker og verden. Hvis noen bruker et uttrykk, er hun kjapp med å forklare meg hva det betyr. Jeg påstår på ingen måte at jeg er en meget intelligent person, men det hadde vært fint om du snakket til meg som en person med sånn ca gjennomsnittlig allmennkunnskap.

Vi kan snakke om en bok hun har lest, også kan hun si: "men du er ikke voksen nok til å lese den enda. Du må nok bli litt mer moden først." Jeg har ikke hørt fra noen andre at jeg er umoden, eller ikke voksen nok til å forstå elementære ting. Verken fra venner, øvrig familie eller kolleger. Det er ganske sårende det hun sier til meg, fordi jeg føler rett og slett av hun ser på meg som en mindre kompetent person. At hun ser ned på meg. At det blir litt sånn: "stakkars lille deg, dette forstår ikke du. La meg forklare."

Jeg sa ifra til henne en gang, da jeg var ganske sint og såret. Jeg fikk bare til svar at det var nok bare sånn hun var, og det var ikke så mye å gjøre med det. Men jeg lurer bare på, når blir jeg voksen nok for mamma? Det er vanskelig å ha et voksent forhold til sin mor, om du fortsatt er 13 år i hennes hode. Er det noen som har vært i lignende situasjon? Har dere noen tips? Er redd jeg kommer til å eksplodere en dag.

Anonymkode: db1c5...860

[AnonymBruker]

Har en mor som er litt sånn. Det gir seg ikke samme hvor voksen man blir! Er det "kun" dette eller gjør hun andre ting som får deg til å føle deg liten? Hadde dere et godt forhold når du var barn eller behandler hun deg dårlig da også? 

Anonymkode: b3d1a...6db

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Altså, det er jo helst dette som er mest irriterende, men hun har det også med å tråkke over grensene mine. F.eks. jeg har flere ganger overhørt henne utlevere meg til venninner på telefonen uten å spørre meg først om det er greit. Dette skjedde mest da jeg var yngre og bodde hjemme, men har også overhørt henne i nyere tid. Da er det snakk om personlige ting som jeg ikke nødvendigvis vil at alle skal vite. Venninner av mamma, eller ikke.

Hun vil også ta kontrollen over en situasjon, og vil organisere for meg. Jeg er voksen, og trenger ikke mamma på den måten lenger. Hun blir irritert hvis jeg sier ifra, og skjønner ikke hva jeg mener. Jeg har egentlig aldri klart å ha et veldig nært forhold til mamma på grunn av dette. Jeg har alltid følt at hun har behandlet meg som yngre enn det jeg er. Hun har også stakkarsliggjort meg. Som jeg skrev i første innlegg. Litt sånn: "å, stakkars deg. Du klarer ikke det, dette blir for tungt for deg." Det får meg til å føle meg liten, og at hun ikke har troen på meg.

Hva med deg, har du også slike opplevelser? Klarer du å ha et godt forhold til henne?

Anonymkode: db1c5...860

[tussi680]

Jeg har hatt en sånn mamma, og jeg ble skikkelig sint mange ganger, hun ble sur men etter ei stund så var det på`n igjen på nytt. Det var veldig slitsomt, så tilslutt bestemte jeg meg for å flytte langt unna henne sånn at hun ikke kunne besøke meg så ofte, og det hjalp noe. Men hver gang ho kom var det samme greiene, men da var det vennene mine som snakket til henne og da ble det stilt. Men det måtte skje flere ganger dessverre. Men flytt vekk vekk, vekk.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, tussi680 skrev:

Jeg har hatt en sånn mamma, og jeg ble skikkelig sint mange ganger, hun ble sur men etter ei stund så var det på`n igjen på nytt. Det var veldig slitsomt, så tilslutt bestemte jeg meg for å flytte langt unna henne sånn at hun ikke kunne besøke meg så ofte, og det hjalp noe. Men hver gang ho kom var det samme greiene, men da var det vennene mine som snakket til henne og da ble det stilt. Men det måtte skje flere ganger dessverre. Men flytt vekk vekk, vekk.

Hun er verdens snilleste altså, men de tingene jeg har nevnt er et så stort irritasjonsmoment at jeg ikke klarer å ha et ordentlig godt forhold til henne, noe jeg synes er veldig trist. Hun er litt sånn at hun trenger å få ting forklart veldig nøye, og må ha ting inn med teskje. Jeg føler hun også tror at jeg trenger det, og til og med i større grad enn henne. Jeg synes hun mangler litt selvinnsikt; hun ser ikke på det hun gjør som noe galt. Hvis jeg sier ifra, så er det meg det er noe galt med, liksom.

Følte du at di mor var kontrollerende? Eller var det mest det at hun så på deg som ei lita jente selv om du var voksen?

Anonymkode: db1c5...860

[tussi680]

Litt kontrollerende var hun nok, men ikke så veldig, men hun så på meg som den "lille jenta si" fremdeles selv om jeg hadde fått meg samboer og alt. Hun skulle "gjøre det for meg, så ble det lettere". Men det ble det jo ikke, jeg ville gjøre det selv alt i huset mitt, men ho tok fram bøtta og begynte med gulvvasking osv. Jeg eksploderte en gang husker jeg, da forsvant hun inn på gjesterommet.

[AnonymBruker]

Moren min er også slik. Og jeg er oppi tredveåra, har høyere utdannelse, er gift og har to barn  Jeg vet det er skikkelig irriterende, men jeg prøver å overse/overhøre kommentarene fra moren min når hun kommer med de. Forsøker å tenke at hun bare gjør det av godhet. 

Anonymkode: f5f06...b8d

[AnonymBruker]

Gjør det samme tilbake? Forklar banale ting til henne som om hun skulle vært tilbakestående og utlever henne deretter på telefonen. 

Hvis hun klager så bare si at det er sånn hun behandler deg, så da må det vel være greit?

Anonymkode: 52e69...054

[AnonymBruker]

Min mor er også sånn. Tror ikke hun mener noe vondt, men hun er ikke en person som reflekterer noe særlig over hvordan hun opptrer. Jeg forteller henne aldri noe om privatlivet mitt for hun forteller det til absolutt alle. Da jeg var barn fortalte hun flere ganger mine meget private helsedetaljer til alle naboene, vennene og kollegaene hennes ...

Anonymkode: 2b481...873