Bekymret for lillesøsters alkoholbruk - mye rusproblemer i familien

[AnonymBruker]

Familien min har en lang historie med rus. Så vidt jeg vet, var både oldefaren og bestefaren min alkoholikere. Faren min (altså barnebarn og sønn av nevnte oldefar og bestefar) har et stort alkoholpromblem.  Han er så langt "velfungerende", men jeg kan huske at mange av bandommens julaftner og familieferier ble ødelagt fordi han "skulle kose seg". Min tante (fars søster) døde av narkotikaoverdose da hun var 37.

Selv har jeg vært veldiig bevisst på at jeg har tre (nedadstigende) generasjoner med rus over meg, og har alltid forsøkt med måtehold. Nå er jeg avholds. Jeg prøvde frem til midten av tyveårene å "lære meg å drikke", men måtte til slutt innse at for meg finnes det ingen "gylden middelvei" når det kommer til alkohol.

Jeg har en ti år yngre søster som er i begynnelsen av tyveårene, og jeg er veldig bekymret for henne. Hun er litt sånn "attpåklatt" som ble født inn i en skilsmisse (grunnet min fars alkoholforbruk), og har alltid hatt veldig mye frihet.

Jeg vet at hun har drukket fra hun var rundt 13 år, og at hun flere ganger har havnet på sykehuset etter en kveld på byen (enten for å bli lappet sammen etter en slosskamp, eller for å bli pumpet).

Hun har havnet på glattcelle flere ganger, trashet leiligheten sin flere ganger ganger i i fylla, mistet sertifikatet pga fyllekjøring, etc. Hun måtte droppe ut av drømmestudiet etter første semester, for all tid gikk til å "nyte studentlivet" så hun var alltid for full eller fyllesyk til å delta på noe eller levere inn noe. Hun mistet også kjæresten sin, og flere av de gamle barndomsvenninne sine (en venninnegjeng som har holdt tett sammen siden barneskolen). Både kjæresten og venninne er veldig "skikkelige" folk, som tar trening og utdanning seriøst (de er av typemn som har spart i BSU siden de fikk sin første sommerjobb som 12 åringer). De gadd ikke fylleopplegget til søsteren min.

Det er ganske mye annet også, men jeg vil ikke dele alt da det kan bli gjenkjennbart (det jeg har skrevet her har vært det minst alvorlige hun har gjort pga alkohol, det er mye værre ting i tillegg).

Jeg har prøvd å "være der for henne" (eller hva man skal kalle det) siden hun var 17-18. Jeg invitereren henne hjem til meg på middager, filmkvelder, spillkvelder, o.l. Jeg prøver å få henne med på skogsturer og hytteturer, og tar henne med på kino, teater, konserter osv. ALT er selvfølgelig alkoholfritt! Hele poenget mitt er å vise henne at man kan ha det gøy, uten å drikke (tanken er at hun skal erfare disse tingene, UTEN å være full, slik at hun opplever at det faktisk går an).

Jeg gjør også dette for å "være en voksenperson" i livet hennes, ettersom faren vår er relativt fraværende (opptatt med fyll, kjærester og jobb), og moren vår er litt opptatt med sin "nye ungdom" og backpacker for tiden i Vietnam med den nye kjæresten sin (jeg vil ikke si noe negativt om moren vår, men hun er over 60 år nå og ferdig med å være hønemor).

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre med lillesøsteren min. Det virker som alkoholkonsumet bare spinner mer og mer ut av kontroll. Den siste måneden, har jeg mottatt flere fylleopprigninger- og SMSer på dagtid i ukedagene (sist i går, tirsdag kl 12:17).

Jeg har prøvd å snakke med foreldrene våre om dette, men far ser ikke problemet (pot meet kettle), og mor.... vil ikke se det. Eller orker ikke se det. Jeg er usikker. Uansett er det ikke noe hjelp å få fra den kanten. Jeg har også prøvd å snakke til lillesøsteren min, men påstår hun ikke forstår hva jeg snakker om og blir sint.

Er det noen som har noen råd eller erfaringer? Jeg er veldig redd for søsteren min

Anonymkode: bceb8...1c9

[AnonymBruker]

All ære til deg som har prøvd å veie opp med alkoholfrie aktiviteter osv., men det høres jo ut som om tiden er inne for konfrontasjon og direkte tale? Både til din søster og din mor (far er jo ikke egnet til å gi så mye hjelp, skjønner jeg).

Det er til syvende og sist din søsters valg, men at omgivelsene slutter å forstå, trøste og glatte over og sier direkte hva de mener, kan ofte gi et sjokk som får tankene i gang. I samme slengen kan du være ærlig om din egen erfaring og hva du tenker om bakgrunnen din/deres, og fortelle henne hvordan hun fremstår og hvorfor folk skyr unna. Det svir, men det virker jo som det er nødvendig.

Anonymkode: af87f...00b

[Juniper]

Har du kontaktet noen pårørendeforeninger for å få tips? 
Det er jo dessverre ikke så uvanelig. 

Lykke til! 

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun nå?

Under andre omstendigheter ville jeg sagt at du egentlig må la henne være og lære selv, men avhengighet er faktisk sterkt genetisk, noe din familie er kroneksempelet på. Noen mennesker er rett og slett skrudd sammen slik at de må ha mer alkohol når de får smaken på tungen. For dem er det veldig, veldig vanskelig å finne en gyllen middelvei.

Det høres ut som lillesøsteren din har gått på såpass mange smeller at det blir optimistisk å tro at hun skal lære av egne feil. Det å havne på glattcelle eller sykehus er jo "rock bottom" for de fleste - det som hjelper dem å snu. Når ikke det er tilfelle så mangler hun nok evnen, evt. er for ung.

Anbefaler som nevnt over å ta kontakt med noen (AA, Retretten, eller bare gå via fastlegen) og legge frem fakta du har gjort her (så de forstår alvoret) og kan gi deg råd om veien videre.

 

Har selv slitt med alkoholmisbruk og vært veldig "anti" når andre blandet seg. Nå har jeg riktignok ikke "alkoholikergenet", så for meg var det mulig å bli bedre på egenhånd.

Lykke til uansett.

Anonymkode: e9531...25c

[Puny]

høres ut som hun har problemer med mer enn alkohol. 

[a l'orange]

⭐️

Endret 30. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.

Jeg vil begynne med å skrive, at selv om jeg personlig har en "vanskelig" historie med alkohol, så var jeg selv på mitt værste aldri så ille som hun er. Jeg bestemte meg for å bli avholds, fordi når jeg først tar ét glass så klarer jeg ikke slutte (med alt det innebærer). Så er jeg ikke noe trivelig på fylla heller. Men jeg har ALDRI vært på sykehus eller på glattcelle eller i slosskamp eller mistet omgangskrets. Jeg har bare vært "hun som alltid blir for full" (som egentlig ikke er noe greit det heller, så derfor sluttet jeg). Jeg drakk heller ikke unormalt ofte (til å være i begynnelsen av tyveårene), og aldri på dagtid eller i ukedagene.

Jeg har heller aldri glattet over eller skjult noe for å hjelpe søsteren min. Jeg har lest om "medavhengighet", men kjenner meg ikke igjen der i det hele tatt. Eksempelvis tok jeg henne med på en konsert hvor hun var MYE på do og ute og røyket... viste seg at hun hang i baren bak min rygg. På slutten var hun sørpe tisse-i-buksa-full. Dagen etter ringte jeg foreldrene våre og fortalte om hendelsen. Jeg konfronterte også søsteren min, men hun "forsto ikke problemet" og ble sint...

Jeg har prøvd å snakke med henne, uten å være belærende. Jeg har forklart at årsaken til at jeg vil ha alkoholfrie kvelder sammen er fordi vi har utrolig mye rusproblemer å familien, at jeg har vonde rusrelaterte minner fra barndommen (min far, men dette er hun for ung til å ha opplevd/huske) og at jeg selv erfaringsmessig har et litt trøblete forhold til alkohol.

Jeg hsr også prøvd å snakke med henne om eget alkoholbruk og at jeg er redd for henne, men kommer skjeldent noe vei... setter pris på konkrete råd om hva jeg kan si og håndtere samtalen.

Å bare si "nå orker jeg ikke mer" og la henne kjøre på til hun enten skjerper seg eller bukker under er siste løsning. Dessverre er foreldrene våre det jeg vil si er "medavhengige". De glatter over og tilrettelegger for alkoholbruket hennes (jeg orker ikke gå i detaljer, men når hun gang på gang ødelegger for seg selv hjelper de henne praktisk og/eller økonomisk). Jeg har prøvd å snakke med dem om alvorligheten i dette, men de vil ikke ta det inn over seg.

Anonymkode: bceb8...1c9

[AnonymBruker]

Ts over

Anonymkode: bceb8...1c9