Spontanabort

[AnonymBruker]

Hei til alle flotte mennesker der ute!

Jeg er en jente på 21 år som har slitt med uregelmessige sykluser, cyster på eggstokkene + 2 svulster som ble opperert vekk fra venstre eggstokk. Fikk beskjed av min gynekolog som 17åring at sannsyneligheten for at jeg måtte få en type fertilitets "hjelp" til å bli gravid i senere tid var stor. Kroppen min har også reagert negativt på utallige Ppiller og gynekologen foreslo at jeg skulle slutte å ta Ppillene mine for å se om det gjorde noen forskjell på kroppen å være uten hormoner. Dette var for 1 år siden, så har nå gått ganske lenge uten Ppiller. Jeg er i et fast forhold og har vært sammen med samboeren min i snart fem år. Han ble selvfølgelig informert om at jeg sluttet på Ppillene mine og vi brukte "motvillig" kondom som prevensjonsmiddel i håp om at det skulle hjelpe på kroppen min uten hormonene i disse pillene. For litt over en måned siden fikk jeg ikke menstruasjon som jeg normalt skulle fått, men lot det gå noen dager fordi graviditet var så usannsynelig i hodet mitt etter hva gynekolog og leger har fortalt meg om kroppen min, er flere faktorer som spiller inn som kosthold og undervekt i tillegg til det ovennevnte. Til slutt, etter 5 dager uten å se noe til tante rød så kjøpte samboeren min med en test hjem fra butikken bare for å se, selvom jeg allerede var sikker på at det var bortkasta penger, men nei, jaggu var det en rød svak strek på testen. Jeg ble redd, sjokkert, spent og glad og trodde jeg innbilte meg denne svake streken. Gikk morgenen etter å kjøpte 2 clearblue digital tester hvor begge viste Gravid 1-2 uker. Etter noen dager i sjokk fikk jeg roet meg ned og ringte til Gynekologen min som ville at jeg skulle komme på en tidlig ultralyd i uke 6 som var idag. Jeg hadde mange typiske symptomer som ømme bryster, kvalme, tretthet, ble raskt sliten osv. og følte meg så heldig som fikk kjenne på at kroppen forandret seg og gjorde seg klar til å lage et liv. Begynte å glede meg, men dessverre litt for tidlig, for dagen før ultralyden, altså igår,  begynte jeg å blø, uten smerter helt friskt blod og veldig lite, leste litt på nettet om blødning og så det var mange som hadde blødd litt tidlig i svangerskapet men som det hadde gått bra med, så krysset fingrene for at det bare var den lille mengden på papiret som var alt. Våknet igjen på natta med kraftige mensenlignende smerter og et blodbad i senga, løp på do og da rant det ut av meg.. Beklager ekle detaljer men var forferdelig ekkelt, og veldig trist for jeg skjønte hva som skjedde. Jeg fikk ikke sove mer i natt og ventet bare på at klokka skulle bli 08.00 så jeg kunne dra på ultralyd. Der fikk jeg se at livmor var tom og at naturens gang hadde skjedd og kroppen hadde ordnet opp selv. Jeg blødde utrolig masse hos gynekologen og hadde ganske vondt. Gynekologen sjekket at alt hadde kommet ut av livmor, skrev ut smertestillende på resept og sa det ikke var så mye mer å gjøre en å ta det med ro noen dager og se fremover. Da jeg gikk fra Gynekologen følte jeg meg så tom og trist og visste ikke helt hvordan jeg skulle håndtere det. Var så stort å få en positiv graviditetstest med så dårlige odds jeg i utgangspunktet hadde.. Sitter igjen med en viss skyldfølelse av at det er noe jeg kunne gjort annerledes, spist bedre, vært mer aktiv osv. Føler også det er mange som reagerer med at "slapp av, spontanabort er helt normalt, det skjer med så mange", men jeg føler meg fortsatt så knust og trist. Jeg blør enda men ikke så mye, ikke vonde smerter heller, mer som murringer og lurer på om noen andre som har opplevd det samme vil fortelle hvordan di taklet dette? Og hva skjedde med kroppen etterpå? Tok det lang tid før menstruasjon kom som normalt igjen? Det fysiske er ikke så viktig for meg, men det psykiske skremmer meg mer for dette var for meg, om jeg får si det pent, en JÆVLIG opplevelse jeg ikke unner min verste fiende en gang. Kom så mye rart ut av meg at bilder av doskåla har brent seg i hodet mitt. Gledet meg til å bli mamma, gledet meg over mitt første barn og på noen timer ble denne gleden knust og da sitter jeg her da, litt rådløs, og lurer på: Dere som har opplevd dette, hvordan taklet dere det? 

Dette ble et langt innlegg og det beklager jeg, men måtte bare få det ut.. Håper noen gode mennesker har noen erfaringer og tips de vil ta seg tid til å dele..

Hilsen frustrert og trist 21åring

Anonymkode: f0b03...055

[AnonymBruker]

Hei, ikke tenk på at om du bare hadde gjort sånn og sånn kunne det gått bra. De fleste som aborterer gjør det fordi det har oppstått alvorlig genfeil eller lignende under alle de hurtige celledelingene som skjer helt i starten av graviditeten. Og her spiller de ytre faktorene veldig liten rolle, egentlig. Det som er levedyktig overlever mødre som drikker, røyker og gjør alt de ikke skal, før de vet de er gravide. Det som ikke er levedyktig dør uansett.hva mor gjør. 

SA er veldig trist, men det er veldig mye som skjer når egget befruktes og naturen gjør feil oftere enn vi skulle ønske..

Vet du er lei deg, men prøv å se det positive: du kan bli gravid naturlig! Nå vet du det!  Så hvorfor ikke ta en prat med kjæresten nå å høre om han vil ha barn med deg og prøve igjen?

Prøv igjen davel, ts

 

 

Anonymkode: c626a...bb8

[AnonymBruker]

Jeg hadde og spontanabort da jeg var 21. tok det helt utrorig tungt først men det gikk bedre etter hvert og er litt glad nå for at det gikk som det gikk. er gravid igjen nå 5 år etterpå og timingen er mye bedre. jeg hadde og problemer med å kunne bli gravid og trengte hjelp. men det var veldig fint å vente til begge var klare og kunne glede seg masse om prosessen. 

det gjør veldig vondt i starten, men det er nok ikke noe du kunne gjort. sa skjer for en grunn siden utviklingen ikke har gått som den skal. 

Anonymkode: 99249...50b

[AnonymBruker]

Klem til deg. Vet hvor vondt det gjør, men prøv å ha fokus på at du faktisk kan bli gravid og at kroppen selv ordner opp pga det var noe galt. Vet det ikke er til trøst akkurart nå💕

Anonymkode: 50316...4bf