stefar og datter

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har vært gift med denne mannen helt siden dattra mi var 2 år, jeg har fått en jobb som jeg må reise mye til utlandet så dattra mi er da sammen med "pappa" sin. Ho kaller han selv for pappa pga ho ikke kjenner sin biologiske. Men saken er, hvergang jeg kommer hjem fra reisen med jobben, er de uvenner. Dattra mi har gjort mye selvskaning, dette har hun gjort siden hun gikk i 6.klasse pga mobbing.Hun har flere ganger slått i vegger, ødlagt barnebilder av henne, knust speil. Hun truer ofte "pappa" med å skade seg selv.

Ho gjør dette pga jeg er borte og fordi hun rett og slett ikke får vilja si. Hun har to hunder fra før av, men har lyst på flere. Dette får hun et blankt nei på og regarer med å bli sinna og lei seg. Hun sier selv at hunder/dyr er de eneste som får ho til å orke å leve 

Anonymkode: 401ef...833

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun ?

Anonymkode: 8c6d2...8ba

[Sh999]

Høres ut som datteren din trenger deg! Og hun trenger nok produksjonen hjelp og. 

[Sh999]

Profesjonell skulle det stå.

[AnonymBruker]

Hun er 14 år

Anonymkode: 401ef...833

[minister-mio]

Er hun i behandling? Det er ikke lett for mannen din å følge opp det der uten hjelp.

[AnonymBruker]

Hun går til pyskolog. Men ingenting fungerer, hun er glad i noen dager, og sier men en ting som er sårt for henne så er man tilbake til samme greia

Anonymkode: 401ef...833

[Tibbie]

Uff, hun trenger å finne indre ro. Hun vokser det sikkert av seg når ting i livet blir enklere (ungdomstiden er noe herk!), men det hjelper vel lite nå.

Har du mulighet til å ta henne med på en jentetur et sted? Eller ta henne med på en jobbreise? Det høres ut som om hun trenger bondig med en voksen, og å komme seg bort fra skole, medelever og alt som gjør livet så kjipt for henne.

Blir hun mer sint når "pappa" nekter henne ting, enn når du gjør det? Jeg ble i hvert fall alltid forbanna når mine steforeldre skulle bestemme over meg "for de er ikke mine ekte foreldre".

[AnonymBruker]

Deltar der foreldre på BUP?

Anonymkode: b2094...98b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun går til pyskolog. Men ingenting fungerer, hun er glad i noen dager, og sier men en ting som er sårt for henne så er man tilbake til samme greia

Anonymkode: 401ef...833

Hvis den psykologen hun går til nå ikke klarer å hjelpe henne så er det kanskje andre? 

Anonymkode: fde4f...6f6

[Gjest Gia_]

Enig i at to hunder er nok sålenge dere foresatte ikke ønsker flere. Har to hunder selv og det er plenty sålenge man orker å finne på nye ting med hundene. En ny hund vil bare være kjekt til den blir voksen, også vil hun ha en ny valp igjen. 

Tror det er viktig at hun får litt mer tid med moren sin, som ei over skrev; høres ut som hun trenger moren sin, klar grensesetting og tett oppfølging av profesjonelle innen psykisk helsevesen.

[AnonymBruker]

Her tenker jeg sexuelt misbruk med en gang. Trenger ikke å være det, men som mor må du være ekstra obs på slike tegn. Jeg har sett på nært hold hvordan en person ble ødelagt av å bli sexuelt misbrukt av sin egen far, og det utartet seg veldig likt dette. Høres skummelt ut at hun vil ta liv av seg etter de har vært alene. Selv om du tror du kjenner mannen din og tror han aldri i verden kunne gjort noe sånt; det tror de fleste koner frem til bevisene har kommet på bordet. Så lov meg at du er ekstra oppmerksom på andre tegn. 

Anonymkode: c34ba...78f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Tibbie skrev:

Uff, hun trenger å finne indre ro. Hun vokser det sikkert av seg når ting i livet blir enklere (ungdomstiden er noe herk!), men det hjelper vel lite nå.

Har du mulighet til å ta henne med på en jentetur et sted? Eller ta henne med på en jobbreise? Det høres ut som om hun trenger bondig med en voksen, og å komme seg bort fra skole, medelever og alt som gjør livet så kjipt for henne.

Blir hun mer sint når "pappa" nekter henne ting, enn når du gjør det? Jeg ble i hvert fall alltid forbanna når mine steforeldre skulle bestemme over meg "for de er ikke mine ekte foreldre".

Det har jeg aldri tenkt over at hun kan reagere litt sterkere på et nei fra "pappa"

Har hatt henne med på jentekveld/tur når jeg har fri fra jobben. Hun er litt vrang, ho er vant med og få vilja si. Pga hun har vært depriemert i flere år og hun fikk spiseforstyrrelse for over et år siden, som gjør henne mer grinete. Ho sier hun vil bytte skole eller ha hjemmeskole, men vet ikke åssen hjemmeskole fungerer helt.

Anonymkode: 401ef...833

[marie.k1989]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her tenker jeg sexuelt misbruk med en gang. Trenger ikke å være det, men som mor må du være ekstra obs på slike tegn. Jeg har sett på nært hold hvordan en person ble ødelagt av å bli sexuelt misbrukt av sin egen far, og det utartet seg veldig likt dette. Høres skummelt ut at hun vil ta liv av seg etter de har vært alene. Selv om du tror du kjenner mannen din og tror han aldri i verden kunne gjort noe sånt; det tror de fleste koner frem til bevisene har kommet på bordet. Så lov meg at du er ekstra oppmerksom på andre tegn. 

Anonymkode: c34ba...78f

 

Endret 26. oktober 2016 av marie.k1989

[Tibbie]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg aldri tenkt over at hun kan reagere litt sterkere på et nei fra "pappa"

Har hatt henne med på jentekveld/tur når jeg har fri fra jobben. Hun er litt vrang, ho er vant med og få vilja si. Pga hun har vært depriemert i flere år og hun fikk spiseforstyrrelse for over et år siden, som gjør henne mer grinete. Ho sier hun vil bytte skole eller ha hjemmeskole, men vet ikke åssen hjemmeskole fungerer helt.

Anonymkode: 401ef...833

Jeg synes det er ganske tydelig at det er det sosiale på skolen som er problemet (ser det er litt delte meninger om dette her i tråden). Hun er visst en av de uheldige, mange som er "utvalgt" til å ikke passe inn. Det er et enormt press i dagens ungdomssamfunn, spesielt for jenter. Det skal nesten ingenting for å falle utenfor. Kan du ikke forvare de "feile valgene" du tar eller om du ikke ser bra nok ut, så er du doomed.

Jenta trenger masse, masse selvtillitt. Kanskje du kan google litt, eller snakke med folk som har vært gjennom dette selv?

Hvordan er forresten mulighetene for å bytte skole? Kanskje det hjelper henne om hun får sjansen til å gi et nytt inntrykk av seg selv? Det virker som om hun har troa på en ny start  Det er jo noen år igjen til hun er ferdig med grunnskolen.

Men det virker som om hun kan trenge mammaen sin, dessverre. Du kan ta en prat med henne om jobben din, men har på følelsen av at hun ikke kommer til å innrømme det om hun egentlig vil ha deg hjemme.

[Gjest Overrasket]

Ansvarsfraskrivelse: Jeg er absolutt ikke fagmann innenfor dette området og følgende innlegg er kun basert på ting jeg har blitt fortalt av andre (3 stk) som var i lignende situasjon som datteren din. Det er ikke ment som en fasit på din datter, men som en annen synsvinkel, til betraktning. 

 

Jeg har altså hørt om 3 andre som gikk gjennom det samme mønsteret da de var unge. To er i slekt og den tredje er helt uavhengig. Felles for de alle er tre hovedtrekk:

De vokste problemene av seg sent i tenårene og har absolutt ingen symptomer eller lignende problemer som voksne.

Alle ble forsøkt sendt til psykolog, og mener i dag at det var en av de største feilene foreldrene gjorde, fordi det ble en jakt på å finne et navn på en lidelse (som de ikke kjente seg igjen i) og føltes som om foreldrene prøvde å dytte en psykologisk forklaring på dem som et frikort for å slippe å føle at de ikke strakk til som foreldre (jeg prøver ikke her å indikere at jeg mener du er en dårlig mor). 

De kan beskrive dette langt bedre enn hva jeg kan gjengi, men beskrivelsene de ga meg er relativt like: I etterkant føler de at problemet var at følelsene deres da de var unge var langt sterkere enn de hadde evne til å takle, og langt, langt sterkere enn hva "normale" mennesker som oftest føler, selv i voksen alder. Det store problemet var altså manglende samsvar mellom hvor sterkt de følte ting i hverdagen og hvordan de var utrustet til selv å prosessere/håndtere disse følelsene. 

Det eneste som hjalp var da foreldrene startet med å akspetere de mer med hele følelsespekteret, og sluttet å "sloss" mot og å "fikse" de. De trengte altså ekstremt med forståelse og toleranse (dette må ikke forveksles med manglende grenser), og å slippe unna problembarn-stempelet. På en måte kan man kanskje si at følelseslivet var ekstremt velutviklet, og de trengte at foreldrene var buffere som absorberte litt av trykket. 

Jeg må gjenta at jeg aner ingeting om deg og din datter, og det er lett mulig at dette bare opplevels som svada for deg. Men nå har du i hvert fall kortversjonen om tre kvinner som hadde en tilsvarende periode i barne- og ungdomsårene.   

[AnonymBruker]

Mitt barn hadde store problem i midten av tenårene, og vi startet tidlig med runde hos psykolog og BUP, vi hadde familiesamtaler hos terapeut der og forsøkte virkelig. Etter en stund kuttet barnet mitt ut psykolog fordi barnet mitt følte at psykologen bare forsterket vonde følelser, og slett ikke fokuserte på det positive. 

Vi ble så tipset om en dyktig coach i nabobyen (vi bor på bygda) og jeg dro først dit for å snakke med coachen. Senere dro mitt barn til jevnlige samtaler, og du verden for en forskjell på humør og livsglede etter hvert. I begynnelsen var også psykologbesøk paralellt med coach, men til slutt valgte barnet mitt kun coach. Jeg tror nok psykolog og coach kan utfylle hverandre, men dette går også mye på kjemi. Kjemi mellom mitt barn og coachen er helt topp, og for oss har dette vært vel verdt pengene. 

Forklaringen mitt barn har i dag er at psykologen ville hele tiden granske vonde følelser og coachen gransket heller hvilke ting som gjorde barnet mitt glad. Fokous på de positive ting i livet var viktigere for mitt barn enn å fokusere på vonde følelser. Jeg sier ikke at din datter ikke bør gå til psykolog eller at dere ikke skal gå via BUP og feks familiesamtaler der, men vær obs på at det finnes alternativ. 

Forøvrig kjenner jeg meg igjen i beskrivelsen som Overrasket har over her, og mitt barn passer godt inn der. Det er IKKE lett å være tenåring og det er mye følelser og hormoner i sving. Mitt barn har nå blitt (ung) voksen og det er 3 år siden siste coachtimen, og for mitt barn var det godt å få snakke med en positiv person, lette litt på trykket og finne igjen livsgleden. 

Anonymkode: c3db0...87a

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp med stefar som pappa, uten å kjenne min egentlige far. Min stefar er helt fantastisk, og jeg ville ikke byttet ham ut for alt i verden! Likevel hadde jeg en periode i begynnelsen av tenårene da jeg hadde store problemer i forhold til dette. Følelsen av å være forlatt og uønsket er ikke god. Jeg slet mye i denne perioden, og foreldrene mine (mor og stefar) var veldig bekymret. Jeg fortalte aldri noen hva som egentlig var problemet, mest fordi jeg var redd for å såre min stefar. Jeg hadde jo en Pappa,som var glad i meg og stilte opp for meg, og jeg var redd for at han skulle tro at jeg ikke var glad i ham hvis jeg begynte å spørre etter en annen far. Den dag i dag vet ikke foreldrene mine hva det egentlig var som plaget meg den gangen.

Jeg vet selvfølgelig ikke om dette er tilfele også for din datter, men det kan jo være noe å tenke på, og eventuelt spørre henne om.

Anonymkode: 1d671...e09