Hvordan klarte du å kjempe bulimi?

[AnonymBruker]

Og hvor lenge tok det å bli frisk?

Anonymkode: 7c27a...62b

[AnonymBruker]

Jeg bare bestemte meg og gradvise ble jeg bedre. Jeg unngikk alle typiske overspisingssituasjoner, i flere år lagde jeg ikke middag hjemme, aldri pizza osv osv.

Jeg er fremdeles ikke frisk, men jeg er betraktelig bedre enn før, da jeg kunne spise og spy dagen lang. Nå skjer det noen ganger i måneden eller noen ganger i uka hvis jeg er veldig stressa.

Anonymkode: 4af1d...c8a

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært syk så lenge, men lurer på det samme.. 

Anonymkode: b8368...3d2

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke vært syk så lenge, men lurer på det samme.. 

Anonymkode: b8368...3d2

Kontakt legen din ASAP og be om henvisning til spesialisthelsetjenesten!!!

Anonymkode: 92f69...96b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kontakt legen din ASAP og be om henvisning til spesialisthelsetjenesten!!!

Anonymkode: 92f69...96b

Såpass langt har jeg kommet i prosessen heldigvis. Men sliter med motivasjonen kort tid etter hver time på poliklinikken. Blir motivert der og da, men.

Anonymkode: b8368...3d2

[AnonymBruker]

Jeg fikk hjelp av psykolog. Han ble min redningsmann. Det er veldig viktig at man kommer til og finner en psykolog som man trives med. Dere skal samarbeide ganske lenge sannsynligvis. Jeg gikk hos ham i et par-tre år, gradvis nedtrappende ifht hyppighet.

Det krever masse viljestyrke og et oppriktig ønske om å bli frisk. Og det tar tid. Men det er ikke umulig. Jeg var syk i 10 år, men kom meg ut av det. Lykke til!

Anonymkode: d97a6...e0c

[AnonymBruker]

Fikk hjelp av psykiater og gikk over til plantebasert kosthold. Vet ikke hvor lang tid det tok.

Anonymkode: e8256...57a

[AnonymBruker]

Flere?😊

Anonymkode: 7c27a...62b

[AnonymBruker]

Bulimi ødelegger tennene dine. Det er en latterlig dyr sykdom! Emaljen blir helt ødelagt etter all spyinga og det må man betale dyrt for. Oppsøk hjelp før det er for seint.

Anonymkode: ef2d7...6b2

[Strawberry Fields]

Jeg slet med bulimi i over 10 år, og klarte først å bli bedre da jeg fikk hjelp av legen, via tabelletter. Jeg har gått på fluoxetin i 1 og et halvt år, og det demper apetitten noe veldig.

[Gjest Chickabee]

Bulimi var en stor del av livet mitt mellom 16 og 27. Fram til va 22 fikk jeg hjelp av fastlege og psykolog via bup og voksenpsykiatri. Det gikk mest på å forstå hvorfor ting var som de var, hvem jeg var, familiebakgrunn osv. Det var vel og greit men det hjalp meg ikke UT av bulimien.

Det som faktisk hjalp var da jeg kom til privat psykolog som er spesialist i spiseforstyrrelser (Marianne Hatle i Oslo). Der fikk jeg hjelp av psykolog og ernæringsfysiolog samtidig. Her jobber de med å gi pasientene verktøy til å håndtere forstyrrelsen sin vha. Kognitiv adfersterapi. Man loggfører for eksempel det man spiser og hvordan situasjonen rundt er, for slik å forstå bedre hva som utløser overspising.

i ettertid ser jeg at jeg som tenåring trengte disse verktøyene, ikke endeløse timer med velmenende psykologer som på sett og vis fikk meg til å se flere problemer enn løsninger. Dette er min erfaring og selvfølgelig er det nyttig å bruke tid på å forstå seg selv og prøve å finne roten til sine problemer, men jeg tror det viktigste for å komme ut av bulimi er å få verktøy til å håndtere sin egen hverdag og de vanskelige situasjonene når de oppstår. 

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med bulimi i mange år og har prøvd det meste av behandling. Jeg har gått til psykolog, ernæringsfysiolog, psykomotorisk fysioterapi, yoga terapi, gruppeterapi, kunst terapi og i tillegg til alt dette har jeg vært innlagt over et titalls ganger på ulike sykehus og institusjoner for spiseforstyrrelser. Jeg har slitt med både anoreksi og bulimi. Så hva hjelper? For min del hjelper det lite å sitte å prate om problemene, finne roten til problemer og grave dypt inn i sjelen. Det hjelper heller ikke å male følelsene sine. Det som har hjulpet meg er å spise regelmessig, ha en kostplan og rammer rundt hvor mye jeg får lov til å trene (jeg er nemlig treningsnarkoman som er en del av min spiseforstyrrelse). For min del hjelper det å holde meg unna mat som trigger, men samtidig hjelper det å utfordre seg til å spise mat som er vanskelig for da blir sosiale sammenkomster lettere. Men det som har hjulpet meg mest til å bekjempe denne sykdommen (eller i alle fall bli bedre, for jeg er dessverre ikke frisk enda) er å finne ting som fyller livet, meningsfulle ting du trives med, hobbyer, være sosial, delta i arbeidslivet. Ja, det er ikke lett, men man må tvinge seg. Det er veldig mange med spiseforstyrrelser som blir sykemeldt og uføretrygda, men jeg tror alt bare blir verre hvis man blir gående hjemme med dette her. Jeg kunne vært ufør i dag, men jeg presser meg selv til å jobbe og jeg vet innerst inne at det er bra for meg for hadde jeg ikke hatt noe å fylle dagene mine med hadde jeg gått i grøfta. Så mine tips til deg er struktur på mat, finne interesser som fyller dagene, skrive dagbok, registrere matinntak og tanker rundt det, sette deg mål som motiverer deg til å bli bedre, bruk mennesker rundt deg til å støtte deg, og yoga (det har faktisk hjulpet endel på stress og uro) Ønsker deg masse god bedring, det er en forferdelig sykdom, men det går an å bli frisk hvis man jobber hardt!

Anonymkode: e6013...e6d