Religiøse/overtroiske foreldre

[Gjest Percephone]

Hei. Er det noen her inne som sliter med tilsvarende? 

Jeg har kristne lestadianske foreldre jeg sliter veldig med. Ikke nok med at de vier sitt eget liv etter noe som etter min mening er et gammeldags hjernevasket vås, men at de nermest tar det som en selvfølge at jeg også er det og skal være det (om jeg ikke er det er jeg både barnslig, dum og et lite barn i protest). Jeg har slitet med deres religiøsitet gjennom hele oppveksten min, det har medbragt meg både hodebry, usikkerhet og angst. Jeg skal ikke gå mer innpå hvordan det har påvirket meg eller hva jeg syns om det å ned-dynke slikt på barn. Men jeg ser hva slikt religion gjør med mennesker. De er gode mennesker i bunn å grunn men de vet ikke sitt eget beste. Når "gud" blir den de elsker høyere enn seg selv og sine barn så mener jeg at noe ikke er som det skal være som også ofte kanskje medfører feile tilnærmelser når det kommer til oppdragelse, noe jeg har fått kjenne på. 

Per idag unngår jeg de så ofte jeg kan, introduserer helst ikke venner eller potensielle kjærester til de. Jeg kjenner også på følelser som sinne, bitterhet og sorg rundt de og det gjør meg utrolig utmattet. Jeg er selvfølgelig kjempe glad i de, og klager ikke mer utover barndommen min. men syns også det er trist å se hvor mye kristendommen deres har psykisk "nedbrytt" de. 

Er det noen andre her inne som står utenfor familien sin og vil dele egne erfaringer eller historie om hvordan det har påvirket deg/dere ?  

[Joyala]

Hei Bæbuhu

Jeg har opplevd noe lignende med min familie. Jeg er den eneste som har kommet ut av religionen. Broren min kan nå klassifiseres som en fanatiker og han har tre barn som han oppdrar på en veldig streng måte. Det er trist å se hvordan disse barna må vokse opp: uten barnehage eller skole, bor langt fra andre barn, streng diett og mange regler. Det er ca. 8 år siden jeg gikk ut av kirken og 6 år siden jeg fortalte foreldrene mine. Jeg har vært gjennom mange forskjellige følelser, akkurat som deg. Det har tatt lang tid å bli vant med en ny verden uten religion. Jeg hadde mye sinne og bitterhet lenge. Det er vanskelig å holde relasjonen i gang, men jeg snakker jevnlig med moren min, spesielt for min egen datters skyld. Broren min snakker sjeldent med meg, ca. hver 6. mnd. Jeg føler meg utenfor familien og vi klarer ikke å være følelsesmessig nært, men samtidig så vet jeg ikke om vi var så nært tidligere heller. 

Jeg følte absolutt at det var riktig å komme vekk fra religionen og jeg har aldri angret (selv med panikk angst og søvnløse netter). Jeg følte jeg måtte stå opp for hvem jeg var og være ærlige. Det har tatt tid å bli mer tilfreds med hvordan relasjonen med familien er, og jeg har alltid et savn etter en vanlig familierelasjon, men det blir det aldri. Jeg må stadig vekk minne meg selv at de skjønner ikke hva de gjør, hvordan livet kunne vært annerledes for dem eller hvor skadelig deres tro er. Jeg har slått meg til ro med tanken at det er nesten en fysisk umulighet for dem å tenke et liv uten religion. Det er smertefullt å se hvordan de ødelegger seg selv og andre pga deres tro. 

Jeg har vært heldig og vært sammen med en kjæreste som har også gått vekk fra samme religion. Han skjønner hvor "crazy" familien min er utifra hvordan vi var mens vi var i kirken. Jeg skjønner at du synes det er flaut å ta med nye folk inn i din familie. Det er få som skjønner hvordan religion kan være så "crazy" hvis ikke de har opplevd det selv. 

Bare spør i vei om du har noe annet du tenker på.