Meget strenge barndom ødrlegger livet med min egen familie

[AnonymBruker]

Jeg har til dels oppvekst verdig strengt. 

Hadde system på kjøkkenskapet med minus og pluss poeng for alt fra bagateller som å søle vann på badet til å banne...

Jeg var forøvrig fjorten femten år når disse systemene startet, hadde nettopp mistet en av mine foreldre og trengte støtte og ro og ikke det der. Jeg kunne snakkes med fremfor å ha det sånn og lurer på hvorfor jeg hadde slike ordninger i ettertid. 

Jeg bodde hos annen familie for den andre forelderen min døde når jeg var liten.

Poengene omhandlet også at mobilen ble tatt om jeg fikk ett visst antall minus-poeng. Jeg har familie i andre byer og måtte ringe de fra stua om jeg skulle snakke med de (min mamma sin familie, jeg bodde hos min pappa sin familie til sent tenårer).

Jeg følte ofte på meg når jeg gikk hjem fra skolen "idag er noe galt, idag får jeg kjeft.." (Idag blir jeg oversett ved middagsbordet..)

Nå som jeg har egen familie er jeg tildels slik mot min mann. Jeg kan gå hele dagen å glede meg til å komme hjem, se for meg idyllen hjemme med mannen og barn, men så har mannen kanskje ikke fått ryddet opp på morgenen. Og jeg ender opp superstressa og nærmest psykopatisk. 

Sier at mannen burde skamme seg osv, kan være ting som at han brukt en fin skål til dyra sitt vann , og selvfølgelig at det er rotete generelt. Det er jo bare å rydde, men...

Jeg er så lei meg for jeg takler overhodet ikke overgangen med å komme hjem om ettermiddagen. Føler det er pga. min egen barndom. IKKE lyst å være slik. For kommer ikke bare fine gloser for å si det sånn, og ofte er da den fine kvelden ødelagt...

 

Noen råd?

Anonymkode: e0f75...45d

[Hactar]

Du er klar over problemet, og det er en god start. Er mannen din også klar over problemet? Du kan reparere en hel del ved å be ordentlig om unnskyldning når du kommer til deg selv og ser at du har vært urimelig. Når det er sagt, kan du ikke basere deg på unnskyldninger i det uendelige. På et eller annet vis må du klare å endre mønster.

Jeg tenker det kan være lurt å informere mannen din om hvorfor du oppfører deg slik, dersom du ikke allerede har gjort det. Både for å åpne for at han forstår deg bedre, men også for at han i situasjonen kan minne deg på at du overreagerer. Det kan hjelpe deg å bli mer bevisst på hva som trigger disse reaksjonene, og hjelpe deg å forebygge at du reagerer ute av proporsjoner på småting.

I tillegg tror jeg du bør søke hjelp til å bearbeide ungdomstiden din. Du ble behandlet strengt og uten velvilje, og slike destruktive mønstre har en sterk tendens til å gå i arv. Du nevner barn. Slik det er nå, opplever de å komme hjem til dårlig stemning, men denne gangen er det du som står for uhyggen. Dette trenger du hjelp til å snu, du ønsker jo ikke å skape dårlig stemning, for du vet jo hvor dårlig det føles å sitte på mottagersiden. Du har god selvinnsikt og vil helt sikkert kunne lykkes, men jeg tror skal være åpen for at du kan trenge profesjonell hjelp for å komme til bunns i reaksjonsmønstrene.