Blir man mindre glad i barn som ikke er planlagte?

[fuglekvitter__]

Jeg har ikke barn og vil ikke ha barn enda. 
Men blir man mindre glad i et barn som ikke er planlagt?  
Kan det risikere å bli irriterende og mislikt? Det går vel ikke an tenker nå jeg... Man må da vel bli like glad i et barn selv om det er planlagt eller ikke, ikke sant?

Noen med erfaringer? Både gode og "dårlige"? 

[dælk]

Storebroren min var ikke planlagt, men jeg var det. Jeg er 100% sikker på at de elsker oss begge to like høyt  

[AnonymBruker]

Jeg har et planlagt og et "uhell". Like glad i begge barna.

Anonymkode: 0aad9...ed5

[absinthia]

Jeg er ihvertfall like glad i de to barna som ikke var planlagt' som i de tre som var planlagt.  Tror ikke det har noe å si, så fremst man har bestemt at man skal beholde barnet. 

[fuglekvitter__]

Okey - ja, jeg har også hørt at man er glad i alle de fire søsknene i vår familie, men er ikke helt enig, men nå snakker jeg bare for meg selv. 

[AnonymBruker]

Det har ikke noe å si.

Men klart - om man er mann og fått et barn på andre siden av landet etter en one nght stand som det er vanskelig å ha kontakt med så vil det jo gjelde.. Men da er de jo andre faktorer enn selve planleggingen.

Anonymkode: 334e6...a9b

[momo]

Første var ikke planlagt, andre var sterkt ønsket, og hadde 6 SA før jeg fikk han. Men kjærligheten min er like stor for begge to. Og etter alle mine SA, så verdsatte jeg de begge ekstra. Da det ikke er en selvfølge at man kan få barn.

[AnonymBruker]

Ja, min mor sa alltid at jeg ødela ungdommen og kroppen hennes, fordi jeg var uplanlagt. Hun kunne også oppnådd mye mer med tanke på utdanning og karriere hvis jeg ikke kom uplanlagt.

Anonymkode: 7a2bc...3f6

[AnonymBruker]

'Uplanlagt' og 'uønsket ' betyr ikke det samme, så jeg vil si man blir like glad i barna. 

Anonymkode: 674f3...764

[fuglekvitter__]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, min mor sa alltid at jeg ødela ungdommen og kroppen hennes, fordi jeg var uplanlagt. Hun kunne også oppnådd mye mer med tanke på utdanning og karriere hvis jeg ikke kom uplanlagt.

Anonymkode: 7a2bc...3f6

Uff da... Det hørtes ikke bra ut.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig IKKE, jeg har tre (1) uplanlagte som jeg elsker over alt på jord,  og derfor er det så utrolig frekt når folk spør;Var det planlagt?

Anonymkode: 9de0a...05f

[AnonymBruker]

Jeg har et uplanlagt barn, adopterte det bort. Nei, man blir ikke nødvendigvis like glad i barnet - jeg ble ikke det.

Anonymkode: b8323...eb1

[Hoppsi]

Man elsker barna sine like mye når de kommer uansett om de er planlagte eller ei💕 

[Fru Uperfekt]

26 minutter siden, fuglekvitter__ skrev:

Jeg har ikke barn og vil ikke ha barn enda. 
Men blir man mindre glad i et barn som ikke er planlagt?  
Kan det risikere å bli irriterende og mislikt? Det går vel ikke an tenker nå jeg... Man må da vel bli like glad i et barn selv om det er planlagt eller ikke, ikke sant?

Noen med erfaringer? Både gode og "dårlige"? 

En blir da like glad i barna uavhengig om de er planlagte eller ei

[AnonymBruker]

Hvis du velger å beholde, så ja selvfølgelig. 

Anonymkode: 295ad...1ed

[fuglekvitter__]

57 minutter siden, Fru Uperfekt skrev:

En blir da like glad i barna uavhengig om de er planlagte eller ei

Det var da enda godt å høre. For min del så var ikke jeg den alle ble mest glad i, men hadde andre i familien som ble glad i meg etterhvert.  

[fuglekvitter__]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du velger å beholde, så ja selvfølgelig. 

Anonymkode: 295ad...1ed

Nei, ikke meg. Hehe... det er et generelt spørsmål til de som har barn, slik som de to første har besvart. 

[Fru Uperfekt]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig IKKE, jeg har tre (1) uplanlagte som jeg elsker over alt på jord,  og derfor er det så utrolig frekt når folk spør;Var det planlagt?

Anonymkode: 9de0a...05f

Så bare svar de tilbake.

Når folk spør meg om det var planlagt at jeg har så mange så sier jeg bare at jeg trodde det var førstehjelp.

[AnonymBruker]

Jeg har to barn: et som var veldig lite planlagt og et som var veldig planlagt. Er like glad i begge og opplever ingen forskjell i hvordan jeg føler for dem. 

Men det første året som mamma var ekstremt tøft. Jeg var ganske ung og relativt umoden. Hadde mange egne greier som jeg burde fikse opp i og derfor var det en ekstra belastning å skulle ta seg av et barn samtidig som jeg stilte høye krav til meg selv som mor og gav meg selv konstant dårlig samvittighet. 

Mye løste seg derimot da jeg vokste inn i rollen og fikk på plass flere ytre omstendigheter (ferdig utdannelse, kjøpte hus med samboeren etc.). Så da nr. 2 ble planlagt var jo både svangerskapet og spedbarnstiden noe helt annet. 

Anonymkode: b2ff3...528

[AnonymBruker]

Lillebroren min var ikke planlagt, og foreldrene mine følte seg egentlig for gamle til å få flere barn. For å være sikker på at han skulle vite at han likevel var ønsket fikk han navnet Benjamin, "Lykkens sønn".

De har også senere vist på mange måter at de er like glad i han som i oss andre.

Anonymkode: 9008d...0de