Valgt helt feil utdanning (fullført udanning, sykepleier) - noen andre i samme situasjon?

[Saasan]

.

Endret 10. desember 2022 av Saasan

[boblevann]

Legg skammen til side og ta en utdannelse du vil trives med, enten det er høyskole/universitet eller fagbrev. Du må gjøre noe du trives med, ellers blir du fort utbrent og sykemeldt/uføre med div. psykiske sykdommer. Er ikke meningen å skremme, men det skjer veldig fort hvis du presser deg til å gjøre noe du ikke liker. 

Gi balla i familie og venner som syns det er feil. Dersom de ikke kan respektere at du ønsker å gjøre noe annet enn det du valgte først, er de ikke glupe nok til å få ha en mening. Du må aldeles ikke jobbe som sykepleier dersom du ikke ønsker det. En sykepleier som mistrives, er en sykepleier som blir sur, grinete og ekkel ovenfor pasientene (har sett det 100 ganger).. Velg noe du liker og glem alle andre! 

[Eneri]

Test. Har svart to ganger uten at det ble lagret

 

[AnonymBruker]

Jeg valgte også feil utdanning. På grunn av ulike faktorer endte jeg opp med en mastergrad (realfag) i noe som jeg ikke er interessert i. Eller det er ikke bare det at jeg ikke er interessert, men jeg har ikke noe naturlig anlegg for faget mitt. Siste semesteret før jeg var ferdig, kviet jeg meg til å søke jobber. Jeg ønsket ikke å jobbe som det, og fikk nærmest angst bare av å se på jobbannonsene. Men det ble til at jeg prøvde, og jobbet i 3,5 år. I mellomtiden løy jeg til alle i familien og sa at jeg trivdes godt. Sannheten var at jeg mistrivdes veldig på jobben.

For to år siden sluttet jeg i jobben og begynte på et nytt studie som jeg virkelig var interessert i. Det var helt grusomt å fortelle det til familien og de var ikke så veldig forståelsesfulle. Men jeg overlevde. Føler på skammen innimellom, men den er ikke lenger så sterk.

Jeg har dessverre ingen råd om hvilke andre jobber du kan søke på. Er det noe annet du drømmer om å gjøre, eller ønsker du deg bare noe fast å gå til?

Anonymkode: ad79d...788

[Eneri]

Ok, ser ut som det funker omsider. Svarer deg i full fart her, så blir litt knapt. Har ikke vært i samme situasjon og er heller ikke sykepleier, men vil komme med noen tanker til deg:

Kartlegg "absolutt alle" steder en sykepleier kan jobbe; sykehus, sykehjem, aldershjem, helsestasjon, bedriftshelsetjenesten osv. Hvis det er stell som er bøygen, så fins det mange administrative stillinger, eller hva med stiling på en klinikk som tilbyr enkle inngrep a la botox? Helsesøster betyr litt mer utdanning, men da får du jobbe forebyggende og ikke så mye stell/turnus/sykdom. Hva med barnepsykiatrisk klinikk, voksenpsykiatrien, div institusjoner. Bygge på med ped-utdanning og undervise innenfor helsefag? Bygge på med litt ledelsesutdanning og jobbe i kommunen i helseadministrasjonen? KJenner ei som jobber som legesekretær som er sykepleier og i tillegg er noe på lab/legger opp medisiner for hjemmesykepleien.

Du har investert mange år i utdannelse, så kanskje greit hvis du finner noe mer utdanning som kan bygge på det du allerede har?

Ikke tenk for mye på hva andre synes. Det er du selv som skal trives med yrket ditt hele voksenlivet. Du har jobb i dag og ligger ingen til byrde. Noen ganger innbiller vi oss også at folk er kritiske. Tenk som så at mange som nevner ledige sykepleierstillinger gjør det for å tipse deg og hjelpe deg, det er ikke ment som en kritikk .

[AnonymBruker]

Søk et nytt studium neste høst, det er ingen skam i det. I mellomtiden kan du jo forsøke å finne sykepleiejobber som ikke er de typiske sykepleiejobbene (sykehjem, sykehus). Jeg har en sykepleiekollega som ble lei og søkte seg til bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, de steller seg selv (må bare minnes på en gang i blandt), han passer på at de får medisinene sine og hjelper ellers til med å få folk på jobb og fritidsaktiviteter, og tar dem med på tur, bowling, bading og slike ting når det er ettermiddag/helg. Mer en sosial kooridnator med medisinansvar om du vil. Ingen stell, lite medisiner, ingen prosedyrer, mye hygge. Kan det være noe frem til neste studiestart? Evt kan du ta enkeltemner innen det du vil begynne med videre?

Anonymkode: b8f2a...953

[Saasan]

 .

 

Endret 10. desember 2022 av Saasan

[AnonymBruker]

Jeg er også nyutdannet sykepleier nå i vår. Går nå lektor, trives mye bedre nå, og ønsker ikke å jobbe som sykepleier i det hele tatt! 

Anonymkode: e35cc...181

[AnonymBruker]

Jeg har valgt feil og byttet studie to ganger. Studerer noe jeg trives med nå. Det er aldri for sent!  

Anonymkode: 813d6...f41

[AnonymBruker]

Jeg valgte også feil, bare at min utdannelse var dobbelt så lang, og jeg måtte jobbe litt før jeg innså feilen! Det er ingen skam, og flott at du fullførte. En sykepleierutdanning gir mange flere muligheter enn du tror. Ofte er jo kravene til en stilling ganske uspesifikke - rett og slett at man må ha en grad, noe du har. Bygg gjerne på med et årsstudium (eller mer) i den retningen du ønsker å gå. Det kan i flere tilfeller gjøres i tillegg til full jobb, og jeg opplever at det at jeg har gjort det, er en fordel på jobbintervju. Se mulighetene, ikke begrensningene! 

Anonymkode: cd610...6a0

[AnonymBruker]

Jeg jobber som sykepleier i noen få år, og angret etterhvert på valg av utdannelse. Jobben var ofte slitsom, men det verste var å jobbe turnus, gå glipp av mye sosialt og flere helligdager. Ikke minst fikk jeg problemer med søvnen og var ofte trøtt på dagvakt etter å ha jobbet kvelden før. Jeg synes det er et spennende fagfelt, men ønsker flere jobbmuligheter, derfor begynte jeg på mastergrad nå. Satser på jobb på poliklinikk eller noe administrativt når jeg er ferdig! 

Anonymkode: f48d7...f3a

[AnonymBruker]

Ja, valgte feil- startet ny utdannelse og er halveis:)

Anonymkode: f45e8...840

[prometheus0101]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg valgte også feil utdanning. På grunn av ulike faktorer endte jeg opp med en mastergrad (realfag) i noe som jeg ikke er interessert i. Eller det er ikke bare det at jeg ikke er interessert, men jeg har ikke noe naturlig anlegg for faget mitt. Siste semesteret før jeg var ferdig, kviet jeg meg til å søke jobber. Jeg ønsket ikke å jobbe som det, og fikk nærmest angst bare av å se på jobbannonsene. Men det ble til at jeg prøvde, og jobbet i 3,5 år. I mellomtiden løy jeg til alle i familien og sa at jeg trivdes godt. Sannheten var at jeg mistrivdes veldig på jobben.

For to år siden sluttet jeg i jobben og begynte på et nytt studie som jeg virkelig var interessert i. Det var helt grusomt å fortelle det til familien og de var ikke så veldig forståelsesfulle. Men jeg overlevde. Føler på skammen innimellom, men den er ikke lenger så sterk.

Jeg har dessverre ingen råd om hvilke andre jobber du kan søke på. Er det noe annet du drømmer om å gjøre, eller ønsker du deg bare noe fast å gå til?

Anonymkode: ad79d...788

Åh jeg kjenner meg igjen der haha. Men jeg har ikke funnet ut hva jeg vil enda. Tok en master jeg og(finans) 

[AnonymBruker]

Jeg jobbet i noen år som sykepleier før jeg begynte på et nytt bachelorstudium. Det var tungt (og dyrt) å gå på heltidsstudier i 3 nye år, lønnen min nå er heller lavere, men jeg stortrives i mitt nye yrke! 

 

Jeg er veldig glad jeg hoppet ut i det, og valgte noe annet. Stå på! Lykke til!

Anonymkode: 26b9a...ac2

[visemor]

Hva er det som gjør at du ikke vil jobbe som sykepleier? Er det turnusarbeidet, eller har det noe med det at du må jobbe med mennesker? Om det er turnusarbeid som er problemet så kan du kanskje ta videreutdanning som gjør deg kvalifisert til dagjobber? Kosmetisk sykepleier, helsesøster eller kanskje noe innenfor bedriftshelsetjenesten? Om det er vanskelig å arbeide med mennesker så blir det straks vanskeligere, og da er det nok lurt å tenke i andre baner. Men uansett så er du nok brukende i andre yrker - NAV ansetter feks folk med helsefaglig bakgrunn som saksbehandlere. 

Er kjipt å begynne helt på nytt med studier - kan du så bør du bruke det du har fra før for alt det er verdt. 

[AnonymBruker]

Personlig ville jeg ha tatt utgangspunkt i sykepleierutdanningen og undersøkt hvilke retninger man kan gå videre med. Det er mange veier å gå som sykepleier, så jeg ville ikke ha vært så rask med å legge det bort som uinteressant. Jeg hadde imidlertid gjort annerledes dersom det var en annen spesifikk karrierevei jeg heller ville ha satset på. 

Når det er sagt er det helt lov til å prøve seg på forskjellige utdanninger og yrker før man havner i et spor man trives i. Det store antallet som gjør nettopp dette er jo et tydelig tegn på at utdanningssystemet i Norge er tilrettelagt for det. Jeg forstår godt at dette kan føles skamfullt, det er du heller ikke alene om å føle, men det er nok ingen som vil tenke i de baner utenom en selv. 

Dersom det å arbeide som sykepleier er helt utenkelig for deg synes jeg du absolutt bør kikke på andre karrieremuligheter. 

Anonymkode: 9edf8...cf0

[AnonymBruker]

Ingen skam å snu, og det er egentlig positivt at man har fullført den første utdannelsen. Dersom du allerede nå er helt sikkert på at du ikke ønsker å jobbe som sykepleier så anbefaler jeg å starte med blanke ark mens man fortsatt er ung og har muligheten. Det er ikke lurt å gå inn i et yrke man vet av hele seg at man egentlig ikke trives i, da er det vanskeligere å komme ut når man blir litt eldre. Sitter i en tilsvarende situasjon (dog en annen utdannelse enn sykepleier) og angrer på at jeg ikke tok mine egne synspunkter på alvor mens jeg fortsatt hadde muligheten. 

Anonymkode: 257eb...800

[AnonymBruker]

Lånekassen gir deg støtte i fem år til, så hvorfor kan du ikke bare ta en annen utdanning?

Anonymkode: d6b13...5fc

[Majott]

Veldig godt gjort av deg at du fullførte utdannelsen, selv om du ikke trivdes med det! Nå kan du gå videre, ta en annen utdannelse eller få en annen jobb der du ikke trenger å jobbe som sykepleier.

Gå videre, tenk at du har mer kompetanse enn før, og at du kan bruke den til noe du heller vil!

 

[Persephone]

Jeg angra også på valg av studie. Eller nja, rettere sagt så kom jeg ikke inn på den integrerte masteren jeg egentlig ville ta to år på rad, men en bachelorutdannelse innen samme fag. Nå har jeg begynt på noe jeg aldri trodde jeg skulle studere, og trives kjempegodt.

Selvfølgelig har du lov til å angre. Du skal jo tross alt jobbe i mange, mange år, og det er bedre om du bruker noen ekstra år på å finne ut hva du faktisk vil og kanskje utdanne deg på nytt enn å ha en jobb du mistrives med. Det er nok mulig familien din blir litt skuffa, men de må jo ikke leve med dette valget resten av livet.