Chriistiinee Skrevet 23. oktober 2016 #1 Skrevet 23. oktober 2016 Jeg har lenge tenkt på om jeg burde skrive her, men så husket jeg alle kommentarene jeg fikk på tidligere innlegg vedrørende ensomhet. For mange virker å misforstå, tro det er meg det er noe galt med, si at det er noe i veien med meg. Jeg har ikke ord for hvor sårende det er, hvor høylytte stemmene i hodet mitt blir, de stemmene som ber meg om å ryke og reise, ta kjøkkenkniven fatt eller ta frem hele esken med smertestillende. Det går ikke en dag uten at jeg tenker at det burde vært min siste, at ingen kommer til å gråte av det, at andres liv vil bli bedre uten meg. Det går ikke en dag uten at jeg tenker at jeg tar maten andre kunne spist, puster inn luften andre kunne pustet inn, har organene andre kunne hatt glede av. Mine medmennesker er verdt noe, har gode liv i vente, mens jeg er verdiløs uten en venn. Jeg ble mobbet hele barneskolen. Jeg var ensom, men hadde venner den siste halvdelen. De stakk, mobbet meg, frøs meg ut, snakket stygt om og til meg, da vi startet på ungdomsskolen. Jeg fikk en venninne, men mobbingen og ønsket om aksept rev henne vekk fra meg. Hennes grep om meg også, hun hadde meg rundt lillefingeren en periode. Jeg fikk to andre venner ikke lenge etter. Mobbingen fortsatte, men ble mer utholdelig. Av en eller annen grunn ble vi mindre og mindre sammen på fritiden, og mamma ble sint. Som vanlig. Hun var alltid sint hvis jeg ikke gjorde noe på fritiden med venner, var alltid sint om jeg ikke fikk gode karakterer på skolen, var alltid sint fordi jeg hadde en spiseforstyrrelse, mente alltid at jeg hadde skyld i alle problemene mine. Jeg startet på videregående, i klasse med to venninner, og tenkte at det skulle bli bra. Dessverre fikk de venner, mens jeg ble forlatt til fordel for dem. Det hendte de inkluderte meg i friminuttene, men aldri ellers. Jeg ble det tredje hjulet da vi var samlet, selv om de raskt ble vennene mine også. Vi var sammen hvert friminutt, men sjeldent på fritiden. Tre ganger i året, kanskje? Og det var ofte de gjorde ting uten meg, av grunner jeg fortsatt ikke klarer å forstå. I tredje klasse på videregående, rundt russetiden, ble alt mye verre. De fikk en kulere venninne, gjorde alt med henne og avlyste avtaler for å være med henne. Det startet med to i vennegjengen vår, endte opp med å gjelde alle. Så var jeg alene. Jeg sa ofte til mamma at jeg skulle være med en venninne i helgene, bare for ikke å sitte inne og høre på hvor mye som var galt med meg. I stedet gikk jeg rundt i flere timer, og folk stirret på meg som om jeg var hun rare alle måtte holde seg unna. Da jeg startet på universitetet, kjente jeg ingen, men ble godt tatt imot av en fadder. Hun var festløve, mens jeg var usikker av meg. Jeg hadde jo aldri vært på en fest. Jeg ble kjent med mange, men det var ingen jeg ble venner med. I stedet måtte jeg se andre ha det gøy. Jeg dro på fest alene, for å glemme at jeg var alene, bare for å stikke tidlig og gråte meg i søvn. Om ikke jeg gjorde det, møtte jeg noen som brydde seg, fordi de var fulle. Det var ingenting dagene etterpå. Ikke engang fadderen min brydde seg lenger. Folk var hyggelige mot meg, men det ble med det. Det var noen som omtalte meg som en venninne, men vi var sammen en gang i året. Foruten quiz hver uke, som fort ble glemt. Ensomheten ble skjult, jeg fortalte alle at jeg hadde det bra, mens jeg ofte ikke klarte å holde tårene unna i offentligheten. Ingen brydde seg om engasjementet mitt i debatten rundt psykisk helse heller, karakterene stupte, spiseforstyrrelsen ble verre. Jeg lot meg smigre av fulle menn og gutter som jeg visste bare ønsket samleie, bare for å unngå å føle meg alene den kvelden. Jeg følte meg verre enn noen gang etter det, og innså hva ensomheten hadde fått meg til å gjøre. Slik er det i dag, jeg er helt ødelagt av mangelen på skikkelig venner, folk jeg kan kalle venner. Jeg har søkt hjelp utallige ganger, men får bare høre at det er min feil at jeg er ensom, fått høre hva jeg kan gjøre for å unngå å være ensom, selv når jeg forteller at det er andre som behandler meg dårlig. For samme hva jeg gjør, er det ingen som gir meg en sjanse. Jeg hører mye fint om meg, at jeg er snill, blid og søt, men hvorfor behandler ingen meg deretter? Jeg er lei, rådvill. Jeg får ikke tatt mitt eget liv, har prøvd det mange ganger uten å lykkes. Jeg orker ikke å prøve igjen, og vet at hvis jeg ikke skal det, må jeg få slutt på ensomheten. Men hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke tvinge andre til å være med meg, være vennene mine. Det er ingen vits å anbefale selvhjelpsbøker, psykologtimer eller å være med i studentforeninger eller fritidsaktiviteter. Jeg har prøvd det mange ganger, men det hjelper ikke.
tingeling Skrevet 23. oktober 2016 #2 Skrevet 23. oktober 2016 Kjære deg, Jeg vil gjerne sende deg en klem. Du sier at du ikke vil ha råd om hva du kan gjøre, men jeg er usikker på hva ellers jeg kan gjøre. Jeg er sikkert 20 år eldre enn deg og har en livssituasjon som gjør at jeg har alt for lite tid til de få vennene jeg har. Jeg våger meg likevel inn på å tenke litt høyt om hva som kan hjelpe. Dyr er en ting, aller helst en hund kanskje. Valp er dyrt, men det er mange hunder som trenger et nytt hjem og som vil elske deg over alt og samtidig kan fungere som døråpner for nye relasjoner. Det andre er frivillig arbeid, det er mange andre desperat ensomme mennesker, både norske og utenlandske. Kunne det vært en idé? mange varme klemmer!
Chriistiinee Skrevet 23. oktober 2016 Forfatter #3 Skrevet 23. oktober 2016 11 minutter siden, tingeling skrev: Kjære deg, Jeg vil gjerne sende deg en klem. Du sier at du ikke vil ha råd om hva du kan gjøre, men jeg er usikker på hva ellers jeg kan gjøre. Jeg er sikkert 20 år eldre enn deg og har en livssituasjon som gjør at jeg har alt for lite tid til de få vennene jeg har. Jeg våger meg likevel inn på å tenke litt høyt om hva som kan hjelpe. Dyr er en ting, aller helst en hund kanskje. Valp er dyrt, men det er mange hunder som trenger et nytt hjem og som vil elske deg over alt og samtidig kan fungere som døråpner for nye relasjoner. Det andre er frivillig arbeid, det er mange andre desperat ensomme mennesker, både norske og utenlandske. Kunne det vært en idé? mange varme klemmer! Takk for svar. Jeg har ikke lov til å ha dyr der jeg bor, men ellers skulle jeg gjerne hatt en. Er vokst opp med hund, og savner det. Ellers jobber jeg, frivillig, men får ikke venner likevel. Men det er en god ide.
treningsgal Skrevet 23. oktober 2016 #4 Skrevet 23. oktober 2016 jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her..og føler meg like rådløs som deg.
AnonymBruker Skrevet 23. oktober 2016 #5 Skrevet 23. oktober 2016 Kjære deg, du er ikke alene om å være ensom, det er i alle fall sikkert. Jeg har dessverre ingen gode råd for å få venner utenom det som har vært nevnt med frivillig arbeid eller eventuelt om du har hobbyer hvor du kan møte andre (liker du håndarbeid finnes det jo gjerne samlinger, kor eller annen kultur kan også være noe?). Men jeg ble bekymret når jeg las innlegget ditt. Det høres jo ut som om du er så nedfor/deprimert at du burde hatt hjelp. Sender deg en god klem og ønsker deg lykke til! Anonymkode: 258f2...9c4
Sulosi Skrevet 25. oktober 2016 #7 Skrevet 25. oktober 2016 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre enhandling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 16117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Sulosi, mod
Anbefalte innlegg