Sorgreaksjon - hjelp meg....?

[AnonymBruker]

Har i løpet av det siste året opplevd både selvmord og uhelbredelig kreft i svært nær relasjon. Har også opplevd andre ting jeg ikke vil si så mye om her, med fare for å bli gjenkjent.

Jeg har (som de fleste andre) opplevd en del sorgprosesser i løpet av mitt liv, og de har hatt sin naturlige gang. Men dette sliter jeg med å håndtere. Det føles som om jeg hele tiden er forberedt på en ny krise, og sorgen vil ikke slippe taket. Jeg vet jeg vil oppleve dødsfall av en ung person i nærmeste familie iløpet av det neste året, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette. Samtidig som jeg føler meg så egoistisk som tenker slik - det er jo ikke jeg som er syk og trenger støtte!

Dette at kroppen er i konstant kriseberedskap, begynner å slite. På en måte virker det som om ingenting gjør inntrykk lenger (jeg felte ikke engang en tåre da jeg satt med den døde babyen til søskenbarnet mitt i armene i forrige uke), samtidig som jeg går rundt og forbereder meg mentalt på en ny, "irrasjonell" krise (for eksempel er jeg livredd for at min ektemann skal gå fra meg, selv om ingenting tyder på at dette skal skje). Jeg har en svært krevende arbeidsdag i tillegg, og selv om jeg gruer meg til jobb hver eneste dag, føler jeg at jeg MÅ holde meg i arbeid for ikke å knekke. 

Tidligere har jeg greid å fokusere på det som er positivt akkurat i dag, og overbevist meg selv om at det som kommer - det får jeg ta når det kommer. Det klarer jeg ikke lenger. Jeg kjenner til "vanlige" sorgreaksjoner, men hvor mye skal til før det ikke er "vanlig" lenger?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Er det noen der ute som kan se på dette med objektive øyner og komme med noen gode råd?

Anonymkode: 26021...55e

[Dr. A. Kula]

Å være pårørende er en sterk påkjenning i seg selv og da til flere kriser samtidig eller kort etter hverandre kan slå bena under et menneske. Ikke vær redd for å søke hjelp, du er ikke egoistisk. 

LEVE er organisasjonen for etterlatte etter selvmord og kreftforeningen har pårørende grupper. Tilsvarende for pårørende til andre sykdommer/dødsårsaker. Ta kontakt. Og bruk også fastlegen og/eller psykolog for å få kontroll på tankene. Du er faktisk ikke alene.

Ta gjerne kontakt på PM om du har behov. Selv om jeg ikke har samme erfaring som deg, har jeg opplevd flere kriser i nær familie med kort tidshorisont.

Dr. A. Kula

[AnonymBruker]

Det med at du nesten ikke føler noe, er en normal respons kroppen gir deg når du opplever flere sorger og trauma. 

Kroppen gjør det samme hvis du havner i en ulykke; du vil kanskje ikke huske hvor vondt det var der og da, du vil være beskyttet av en slags forsvarsmekanisme. 

Klem til deg <3

Anonymkode: 024e9...6e1

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har i løpet av det siste året opplevd både selvmord og uhelbredelig kreft i svært nær relasjon. Har også opplevd andre ting jeg ikke vil si så mye om her, med fare for å bli gjenkjent.

Jeg har (som de fleste andre) opplevd en del sorgprosesser i løpet av mitt liv, og de har hatt sin naturlige gang. Men dette sliter jeg med å håndtere. Det føles som om jeg hele tiden er forberedt på en ny krise, og sorgen vil ikke slippe taket. Jeg vet jeg vil oppleve dødsfall av en ung person i nærmeste familie iløpet av det neste året, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette. Samtidig som jeg føler meg så egoistisk som tenker slik - det er jo ikke jeg som er syk og trenger støtte!

Dette at kroppen er i konstant kriseberedskap, begynner å slite. På en måte virker det som om ingenting gjør inntrykk lenger (jeg felte ikke engang en tåre da jeg satt med den døde babyen til søskenbarnet mitt i armene i forrige uke), samtidig som jeg går rundt og forbereder meg mentalt på en ny, "irrasjonell" krise (for eksempel er jeg livredd for at min ektemann skal gå fra meg, selv om ingenting tyder på at dette skal skje). Jeg har en svært krevende arbeidsdag i tillegg, og selv om jeg gruer meg til jobb hver eneste dag, føler jeg at jeg MÅ holde meg i arbeid for ikke å knekke. 

Tidligere har jeg greid å fokusere på det som er positivt akkurat i dag, og overbevist meg selv om at det som kommer - det får jeg ta når det kommer. Det klarer jeg ikke lenger. Jeg kjenner til "vanlige" sorgreaksjoner, men hvor mye skal til før det ikke er "vanlig" lenger?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Er det noen der ute som kan se på dette med objektive øyner og komme med noen gode råd?

Anonymkode: 26021...55e

Kjære deg. Det første jeg håper du kan legge fra deg, det er den følelsen av å være egoistisk, for det er du overhodet ikke! Det er helt naturlig at du får tanker om hvordan dette vil være for deg, hvordan du skal takle det kommende dødsfallet. Ingen er tjent med at du knekker sammen, ikke du, ikke din mann, ikke de rundt deg. Så, på et vis, er det å ta vare på deg selv, forberede deg selv på det også et vis å ta vare på andre. Kan det hjelpe å se på det slik?

Jeg kjenner igjen den følelsen av at kroppen er i konstant kriseberedskap, og den er fryktelig vond. Har du hatt det slik før, om enn i mildere grad?`Folk er jo forskjellige, men jeg tenker at det som har fungert før for deg gjerne også er verdt et forsøk nå. Om det er å gå tur, se film, skrive ned tankene dine, meditere, yoga ,lese, fokusere på pusten, få kontakt med gråten , få massasje. Og idet jeg skriver dette ser jeg jo hvor fattige slike råd er, men det er skrevet i beste mening. Prøv deg frem til du finner noe som får skuldrene til å senke seg bare bittelitt, eller bare for en liten stund. Det fikser så klart ikke situasjonen du er i eller sorgen, men det kan gi et avbrekk og pustepause.

Det at du tidligere har klart å fokusere på det som er positivt akkurat i dag, det sier meg at du vil klare det igjen. Du har dermed et mye bedre utgangspunkt enn andre som aldri har klart det. tror jeg.

Når det gjelder arbeidssituasjonen, så kan det være lurt å ta en prat med legen, om du ikke har gjort det allerede. Ta gjerne utskrift av det du har skrevet her. Det å ha et arbeid å gå til kan være gull verdt, men det kan også være skadelig for deg over tid. Denne overveielsen kan du gjerne prate med legen om?

Jeg ser for meg at det kan komme en reaksjon, en sterkere reaksjon om du f.eks blir sykemeldt en periode, men kanskje kan den reaksjonen, det å "gi slipp" være bra for deg. At du kan få det verre for så å få det bedre, heller enn å ha det slik som du har det nå.

Vil til slutt si at jeg er lei for alt du må bære på. Sender deg gode tanker, og håper du får det bedre <3

Anonymkode: 81de0...2c3